Først av alt. Det er på grensen til det pinlige når Omdal beskriver et nettbasert fenomen i en nettbasert artikkel uten å bruke ett eneste av nettets/bloggens muligheter. Ikke én link har han med til nettsteder/blogger han omtaler. Noe som ville gitt kommentaren både større kredibilitet og gitt leserne anledning til fordyping i temaet. I stedet presenteres vi for en papiravisartikkel i nettform.
At Omdal også får luftet sin antipati mot rosabloggere gjennom sine sitater fra Fotballfrue og Linnea, skal jeg la ligge.
Omdal har lest Vampus og Paul Chaffeys beskrivelser av hva blogg er/kan være og finner ikke mening i begrepet lenger. Fordi det inneholder for mye.:
Et ord som favner alle uttrykksformer, alle temaer og alle nivåer, fra 13-åringens skildring av familiens kanin til Anders Sømme Hammers rapporter fra krigen i Afghanistan, er ubrukelig.
Ja vel? Det Omdal beskriver her, kunne like gjerne vært en TV-kveld, en avis eller et magasin. Er ordet TV ubrukelig fordi vi finner alt fra Norge Rundt, Barne-TV, Paradise Hotek, Charterfeber til Urix, BBC-dokumentar eller Fredrik Græsvigs rapporter fra Midt-Østen? Neppe. Det er fortsatt ikke vanskelig å skille skitt fra kanel. Som en som ønsker å lese Marie Simonsens kommentar i Dagbladet styrer godt unna samme kjendis.no i samme avis. Avisens svar på rosablogger.
At en rosablogger eller flere begår et overtramp er ikke grunn god nok til å rope på en innsnevring og bedre definisjon av begrepet blogg. Overtramp skjer i de beste familier. Også Omdals mediefamilie.
For meg blir det mest problematisk når Omdal kommer inn på fenomenet Bloggplakaten spesielt og behovet for regler generelt. Noe som har blitt debattert med uvanlig styrke den siste uka. Personlig er jeg skeptisk til fenomenet Bloggplakat. Først og fremst fordi jeg er usikker på motivene til forslagsstilleren.
Om Thomas Moen har problemer med etikken til noen av Bootstrap Marketings kunder finnes det andre alternativer. Dessuten oppfatter jeg i likhet med Omdal at denne plakaten skal være en parallell til Vær Varsom-plakaten.
Men ville Omdal vært komfortabel med at Carat Media eller en annen annonsepusher utarbeidet og foreslo etiske regler i media? Jeg tillater meg å tvile.
"I tillegg og her blir mange lidenskaplige, så trenger ikke bloggere regler. De er ikke journalister og kan skrive sine tekster uten de bånd og begrensninger pressefolk hemmes av"
Nå vet jeg ikke hva som hemmer Omdal og hans pressefolk i deres yrkesutøvelse, men til syvende og sist er det vel det samme som legger bånd og begrensninger på bloggere: Norges Lover. Men det betyr ikke at både bloggere og pressefolk stilles overfor etiske dilemmaer. Produktpromotering kan være ett av disse. Men hvilke regler og begrensninger er det som legger bånd på f. eks. pressefolks nesegruse promotering av Apple-produkter?
Det er spesielt tydelig på Twitter. Når selve Guruen: Steve Jobs er klar til å slippe en fjert, finner pressefolk frem bønneteppet, vender seg mot Cubertino, California og frembringer sine takksigelser for at Frelseren har velsignet dem med en liten programoppdatering eller under og alle undre: Et nytt produkt.
Svært få er i stand til å problematisere Apples sensurmuligheter eller det faktum at de stikker av med 30% av det media skal leve av i fremtiden. Jeg tror ikke jeg er alene om å undres over denne unisone pressehyllesten. Sant skal sies: Sven Egil Omdal er i denne sammenheng, et unntak.
Men journalister og redaktørers ukritiske hyllest av både Iphone og Ipad føles ikke mindre problematisk enn rosabloggeres produktomtale. Jeg ser imidlertid forskjellen i om det er betalt for eller ikke. Men her er det markedsføringsloven kommer inn og regulerer.
[...] men for de bloggere som vil delta i samfunnsdebatten og påvirke politikken trengs det mer presise spilleregler. I lengden blir det urimelig at en kilde eller et objekt har rettigheter når omtalen skjer i en aviskommentar, men ikke om det samme står i noe som kan kalles en blogg.
Beklager, men jeg har litt problem med å forstå hvor Omdal vil. Hvilke presise spilleregler savner han? Hvem skal vedta disse reglene for en gjeng uorganiserte bloggere? Hvordan har han tenkt at de skal sanksjoneres? Jeg er lutter øre.
Og hvilke rettigheter mangler kildene eller objektene som ikke dekkes av norsk lov? Er det tilsvarsretten f. eks? Vel, de fleste blogger har et kommentarfelt som er langt mer åpent for tilsvar enn de fleste avisredaksjoners.
Det som i dag kalles samfunnsbloggerne vil få regler, ganske enkelt fordi skribentene er avhengig av det omdømmet som en høy etisk standard skaper, men på veien dit trenger vi raskt noen nye ord som kan skille blått og rødt fra kvalmende rosa.
Kvalmende rosa? Eller kjendisjournalistikk som det heter i Omdals kretser? Men igjen spør jeg Omdal om hvem som skal gi oss reglene. Jeg går ut fra at han har tenkt på det.
Og la meg slippe medienes "høye etiske standard". Som samfunnsblogger er jeg i likhet med mange i stand til å sette de etiske grensene selv. Det er ikke tilfeldige nedraskede regler som gir meg og det jeg skriver et omdømme. Det jeg skriver kan måles og veies. Mine kilder oppgis alltid. Enten gjennom lenker eller i tekst. Fakta som jeg skriver kan etterprøves. Og blir feil påpekt, så blir det rettet ASAP.
Mine meninger derimot, er kun mine, men de trenger ikke måles mot et regelverk. De måles mot ytringsfriheten og begrenses kun av et lovverk. Som jeg ennå ikke har vært i nærheten av. Og bloggens kommentarfelt er åpen for alle, så lenge de holder seg innenfor sømmelighetens grenser. Og kanskje fordi jeg har satt lista høyt på egne vegne, har jeg i løpet av over 1000 bloggposter kun slettet et par kommentarer. Kommentarfeltet har i mange sammenhenger løftet egen bloggpost mange hakk og vært en berikelse.
Jeg kan bare skrive for meg selv, men jeg ser jo at også andre samfunnsbloggere opptrer på tilsvarende måte. Så Omdals regler for å skaffe oss et omdømme, ser jeg knapt behovet for. Vi får det omdømmet vi fortjener.
Forøvrig kan jeg anbefale en annen samfunnsbloggeres synspunkt på Bloggplakaten og behovet for regler i bloggverdenen: Jusprofessor Olav Torvunds "Vær varsom plakat" for bloggere" . Den utdyper temaet ytterligere og dekker mitt syn også.
13 kommentarer:
Mange gode poenger her. Som tidligere journalist og nåværende blogger er det ganske så fascinerende å følge med på debatten. Noe av det som er mest spennende er den voldsomme oppmerksomheten rosabloggernes betalte produktomtaler har fått. Jeg vet at redaksjonene ikke er så begeistret for at noen påpeker dette, men som jeg tidligere i dag spurte @svelle på Twitter: Hva skiller rosabloggernes gratis vareprøver/produktomtale og kulturjournalistenes gratis plater, filmer, spill, konserter, bøker og lignende?
Redaksjonene mottar som kjent like mange gratis "vareprøver" som bloggerne, og jeg har aldri hørt om at noen har krevd at avisene trykker en disclaimer av typen "anmeldelsen/omtalen er basert på et anmeldereksemplar levert av Universal Music".
Knut Johannessens egenerklæring advarer mot at han sparker i alle retninger. Men han trenger vel ikke gjøre det i ett og samme øyeblikk. Slike øvelser ender vanligvis med at man mister fotfestet.
Johannessen feilleser meg såpass fundamentalt at jeg en stund var på nippet til å ta selvkritikk for å uttrykt meg spesielt uklart, men så var det så mange andre som oppfattet meg korrekt, at jeg lot det være.
Men for at ikke misforståelsene skal få spre seg:
Jeg har ingen tro på generelle etiske regler for alt som i dag går inn under blogg-begrepet, og spesielt ikke etiske regler laget av aktører med klare partsinteresser. Vær varsom-plakatens styrke er at den er utviklet over 75 år av representanter for hele faget, journalister og redaktører, ukepresse, dagspresse, fagpresse, kringkasting og digitale medier.
Men det er heller ingen grunn til å tro at vi får en vedvarende etikkfri sone, beskyttet mot regulering og krav om standarder av at man kaller det en blogg. Dersom samfunnsbloggere som Voxpopulinor, som jeg har stor sans for, ønsker å påvirke samfunnsdebatten og politikken med sine meninger, vil de være avhengige av samme troverdighet som størstedelen av pressen faktisk har, uansett påstander om det motsatte. Disse reglene kan komme innenfra, og bidra til å skille seriøs samfunnsblogging fra ren narsissisme, markedsføring eller propaganda. For å markere avstand fra alt dette, vil samfunnsbloggerne etter hvert lete etter begreper som skiller dem fra alt det andre - og det var mitt hovedpoeng.
Er Huffington Post en blogg, en bloggportal eller en nettavis med blogginnslag?
Selvfølgelig burde Medieblikket hatt lenker, men spalten er skrevet for fire papiraviser, og det er ikke alltid jeg har kapasitet til å verdiøke nettvérsjonen.
@Øyvind Berekvam: Takk for tilbakemeldingen. Betimelige spørsmål, men synes dog et er en virr forskjell. Det er et problem om rosabloggere tar betalt for produktomtale, men ser ikke helt at det er et problem for f. eks. samfunnsbloggere
@Sven Egil Omdal:
Ja, det er selvsagt en mulighet for at jeg har misforstått deg fullstendig. Men det hadde jo vært fint om du da kunne konkretisere hva du mener med: "men for de bloggere som vil delta i samfunnsdebatten og påvirke politikken trengs det mer presise spilleregler"
Jeg gjentar mine spm:
Hvilke presise spilleregler savner du? Hvem skal vedta disse reglene for en gjeng uorganiserte bloggere? Hvordan har du tenkt at de skal sanksjoneres?
For du må jo ha en mening om hvordan dette skal gjennnomføres?
Mitt poeng er at jeg tror mine lesere eller andre lesere av andres samfunnsblogger ikke har store problemer med å skille mellom samfunnsblogg, ren narsissisme, markedsføring eller propaganda.
Like lite som det er vanskelig å skille i tradisjonelle medier.
Etisk oppførsel og skrevne etikkregler er ikke det samme. Ofte tror jeg heller det er det motsatte, at reglene blir et skjold mot legitim kritikk, som i en del av avgjørelsene i PFU: http://max256.bearstrong.net/2010/11/24/er-det-noe-poeng-med-presseetikk/ Selv holder jeg samfunnsbloggerne til langt strengere krav enn et sett med skrevne regler noensinne ville gjort. En omfavnelse av skrevne etikkregler ville for meg redusere troverdigheten til disse bloggerne. Jeg ville begynne å lure på hva det er slags oppførsel de forsøker å gjemme bak disse reglene. Litt på samme måte som når firmaer skryter av sine etiske retningslinjer.
@Bjørn: Jeg er enig. Jeg har også strenge krav til andre samfunnsbloggere og har sjelden sett noe som gjør at jeg har savnet nedfelte regler. Omdømme og troverdighet formes ikke av nedfelt regelverk, men av den troverdighet som bloggpostene gjenspeiler.
Sannsynligvis vil Medieansvarsutvalget både drøfte redaktøransvarets utstrekning og begrensninger i forhold til blogger, og muligens foreslå formelle reguleringer.
Bloggfenomenet er, som begrepet, ennå svært ferskt. Som med alt annet samkvem mellom mennesker vil det etter hvert utvikle seg formelle og uformelle regler, organisasjoner og interessegrupper. Norsk Bloggerforbund er kanskje ikke rett rundt hjørnet, men noe slikt kommer nok. Noen kommer til å organisere seg for å ivareta økonomiske rettigheter, andre for å beskytte ikke-materielle fordeler, som for eksempel omdømme og innflytelse. Selv om nettet medfører en ekstrem utvidelse av rommet for meninger og aktivitet, endrer det ikke på grunnleggende sosiologiske forhold.
Jeg er sterk tilhenger av selvjustis, ikke minst fordi den reduserer behovet for ekstern justis, som har tendens til å bli både vilkårlig og overaktiv. Selvjustisen begynner naturlig nok med individet, men der hvor flere driver med noenlunde det samme, som for eksempel mediekritikk, politiske kommentarer eller generell samfunnsdebatt, vil det etter hvert oppstå et behov for noen normer som er felles. Skal de som angripes, få ta til motmæle? Bør feilaktige påstander korrigeres, bør eventuell inhabilitet flagges, hva er god lenkeskikk? Bare vent, det kommer nok.
Med reglene, uansett hvilken status de vil få, kommer så diskusjonen om hvem de skal omfatte. Noen vil ha interesse av å stå utenfor, andre vil ha interesse av å stenge noen ute, jvfr. Norsk journalistlags etiske rensing av informasjonsmedarbeiderne.
Jeg mener ikke å frata bloggerne gleden av å være frie enheter i et nyoppdaget og ekspanderende univers, men jeg tror at de - i likhet med Olav H. Hauge - vil oppdage at den nymånen de har slik tro på, nok er den gamle.
Godt argumentert Vox, som vanlig.
Jeg skrev en lengre kommentar som har ligget i spamfilteret hos Virrvarr et par dager, så jeg poster essensen av det på nytt her. Håper det er greit.
Artikkelen til Sven Egil Omdal føyer seg inn i rekken av kampanjejournalistiske artikler fra mediehusene rettet MOT rosabloggere spesielt, og FOR en generell bloggplakat som skal gjelde alle.
Per Edgar Kokkvold sier dessuten til E24 18. november:
“- Jeg tror noe av grunnen til at vi ikke har fått på plass etiske retningslinjer er at mange norske bloggere er motstandere av det.”
Når Kokkvold sier VI synes jeg det etterlater et inntrykk av at dette er noe NP både ønsker og arbeider aktivt for å innføre.
Det overrasker meg dessuten at Per Edgar Kokkvold, en av ytringsfrihetens fremste talsmenn i Norge, ikke ser at det er uheldig at NP og mediehusene blander seg inn i hvordan helt vanlige borgere velger å bruke sin ytringsfrihet.
Hverken Schibsted, IKT-Norge, NP, NJ, eller Thomas Moen har noe som helst mandat for dette overhodet.
Det Kokkvold selvsagt skulle sagt var at vi lever i et fritt samfunn og at alle bloggere har rett å ytre seg slik de selv finner forsvarlig.
Over hos Virrvarr påpeker Carl Christian at Dagsavisen skor seg på bloggere til en billig penge samtidig som de våger å fronte regulerering av bloggere.
Schibsted pusher også veldig på for bloggplakat. VG streamet live fra BloggCamp2010 hvor den opprinnelige versjonen skulle ha vært lansert, og ansatte i Forretningsutviklings- og strategiavdelingen i Aftenposten skriver leserinnlegg om hvor viktig det er å regulere bloggere – innlegg hvor det brukes gmail og ufullstendige opplysninger om ansettelsesforhold for å skjule at det kommer fra Schibsted-systemet. Se her og her. Samtidig har VG eksterne bloggere som gratisstoff på forsiden og en ny VG-tilknyttet bloggportal er på trappene.
Som leserinnlegget over tydelig indikerer ønsker Forretningsutviklings- og strategiavdelingen i Aftenposten seg en bloggplakat. Hvorfor det?
Jeg foreslår følgende to grunner:
1) - Rosabloggerne er nye konkurrenter om annonsekroner, og mediehusene liker ikke konkurransen. En bloggplakat vil sikre at rosabloggerne ikke har en konkurransefordel ved å være uregulert.
2) - Mediehusene har planer om nye produkter som går ut på å tjene penger på vanlige bloggere (gratis arbeidskraft). For at denne modellen skal bli så kostnadseffektiv som mulig ønsker mediehusene seg en bloggplakat, slik at de slipper å bruke mye penger på å moderere innholdet i bloggene.
NP og NJ jatter med fordi mange journalister er mer opptatt av mediehusenes økonomi, enn hvordan vi sikrer ytringsfrihen for fremtiden.
Så for å summerere opp, så samarbeider mediehusene om kampanjejournalistikk mote sin konkurrenter rosabloggerne, og forsøker å trumfe gjennom en bloggplakat som gjør at mediehusene kan tjene penger på bloggernes gratisarbeid uten at det koster all verdens!
Mediehusene med Schibsted i spissen pusher altså for bloggplakat av akkurat samme grunn som Thomas Moen, for å tjene penger på det.
Det er påfallene at mediehusene i sin dekning ikke opplyser om sine økonomiske interesser i forhold til bloggere og en bloggplakat. Her snakker en samlet presse om at bloggere trenger å fokusere mer på etikk og oppriktighet, og så forsøker pressen å skjule sin egen agenda!
Jeg skulle likt å høre hva ledelsen i Schibsted, Dagsavisen og Per Edgar Kokkvold i NP har å si om dette.
Sven Egil Omdahl: "der hvor flere driver med noenlunde det samme, som for eksempel mediekritikk, politiske kommentarer eller generell samfunnsdebatt, vil det etter hvert oppstå et behov for noen normer som er felles."
Javisst, men hvorfor skal de være skrevne? Normene har vært der siden starten, og de er uskrevne. Når du tar på deg rollen som kommentator får du med på kjøpet en del forventninger, og når du ikke lever opp til de forventningene mister du tilliten til leserne. Slik er det i blogger som i aviser, og har alltid vært det.
Forskjellen er at det for blogger ikke finnes ett organ som vurderer dette, men at det er opp til hver enkelt leser. Men pressen går jo ikke foran med et godt eksempel innen etiske retningslinjer. De som finnes dekker ikke det leserne forventer av god journalistikk.
Hvis noen skal innføre slike retningslinjer tror jeg det ville være bedrifter eller organisasjoner som samler flere bloggere under samme tak, og ønsker å beskytte omdømmet sitt mot uredelige enkeltbloggere. Men for de av oss som står selvstendig er det lite å hente i å delta i noe slikt. Å tro at det er uunngåelig er å overføre en erfaringsmodell som ikke passer til forholdene på nettet.
Jeg ser ingen grunn til å dele opp begrepet blogg, for hva skal man bruke bloggkategoriene til?
Jeg ser heller ikke den store nytten av en bloggplakat. Jeg mener det ville vært mye bedre med en felles temaveileder fra relevante myndigheter for privat nettpublisering,herunder blogging.
Relevante myndigheter mener jeg kunne ha vært:
-Helsemyndigheter (Hva bryter med http://www.lovdata.no/all/hl-20030627-064.html tidligere kvakksalverloven)
-Skattemyndigheter(Hvor mye kan du tjene som hobbyvirksomhet)
-Justismyndigheter (Opphavsrett til bilder, musikk, tekster osv., samt injurielovgivning.)
-Forbrukermyndigheter (Produktomtaler mot vederlag, reklame rettet mot barn etc).
En slik temaveileder vil nødvendigvis inneholde punkter som ikke er aktuelt for alle bloggere, men vil være en rettesnor for bloggere som ønsker å operere innenfor lovens mange rammer. Der en bloggplakat vil ha vagt mandat og svake sanksjonsmuligheter, vil sanksjonsmulighetene ved eventuelle brudd på veilederen være klarere, da dette vil være lovbrudd.
Bloggetikk og bloggtroverdighet tror jeg ikke man kan definere seg til. Enhver blogger må velge sin stil og bygge opp sin egen troverdighet gjennom bloggens og forfatterens historikk.
"Tilsvarende" veiledere for å guide menigmann gjennom lovverket finnes for bruktbilimport og installasjon av gasskomfyrer i hytter, det burde ikke være utenkelig å lage det samme for privatpublisering/blogging.
@Sven Egil Omdal: At Johannessen sparker i alle retninger er jo prisverdig det. Aldri hørt om hva offiseren svarte når soldaten proklamerte "Sir! We're surrounded Sir!"?
"Good! Then we can attack in all directions". ;)
@Knut: Må jeg si det var fin lesing dette her, som sorterte ut endel tanker jeg selv hadde når jeg leste Omdals ord.
Jeg ser ellers det var nevnt litt om rettigheter for kilder. Apple dro i sin tid en amerikansk blogger for retten, fordi de krevde å vite hvem kilden var. Amerikansk rett slo fast at en blogg også kunne være journalistikk og at kildevern var gjeldende (om jeg husker tilfellet korrekt, er nevnt i boken "Blogger" av Jill Walker Rettberg).
Nå ville det nok stilt seg litt annerledes i norsk rett - men uansett, hvis man ønsker like rettigheter for eksempelvis kilder er det kanskje bedre å be om lovendring/tilpassing til nye medier (slik kildevernet, til en viss grad, nå også gjelder for forum underlagt redaktøransvar etter dom i høyesterett).
Hva begrepet "blogg" angår, så har det en vid tolkning ja. Men det samme går for "Pressen" (for ikke å snakke om "Media"). Jeg tror ikke veien å gå er å prøve å presse frem en endring av et slikt globalt begrep :)
I likhet med Bjørn Stærk er jeg ikke videre begeistret for pressens vær-varsom plakat. En plakat på veggen i kontorlandskapet sikrer ikke god dømmekraft.
Men siden pressen er så opptatt av skrevne regler, la oss se hva pressens egen etikkplakat sier:
2.3. Redaksjonelle medarbeidere må ikke ha oppdrag eller verv, økonomiske eller andre bindinger som kan skape interessekonflikter i forhold til deres redaksjonelle oppgaver. De må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet.
Som jeg skrev i kommentaren over er det jo nettopp det mediehusene har i denne saken. Forretningsmessig egeninteresse som det IKKE vises åpenhet om. I tillegg har journalister som yrkesgruppe interesse av å regulere bloggere, for bloggerne er deres konkurrenter.
Pressen burde ha egeninteresse av å ta disse problemstillingene opp i PFU. Hvis ikke vil det jo etterlates et inntrykk av at en samlet norsk presse ikke klarer å følge sine egne etiske retningslinjer.
Jeg hadde satt pris på en kort kommentar fra Per Edgar Kokkvold.
@Sven Egil Omdal: Jeg tror du tar feil om at det skulle dukke opp et Norsk Bloggforbund. Ikke i min tid, men kanskje i mine barns tid, som en katolsk biskopen ville formulert det. I alle fall et bloggforbund som skal samle bloggere i ulike kategorier. Til det er interessene for ulike.
Tilbake til utgangspunktet ditt: "Det som i dag kalles samfunnsbloggerne vil få regler, ganske enkelt fordi skribentene er avhengig av det omdømmet som en høy etisk standard skaper"
Jeg forstår fortsatt ikke at et omdømme formes av noen formelle regler på et stykke papir. Og jeg forstår heller ikke hvem som skal utforme disse. Omdømme bygges av det vedkommende blogger skriver, hvor etteretlig det er, hvordan vedkommende behandler klager. Selv om pressen har disse reglene varierer jo praksis og omdømme/tiltro fra medie til medie, skribent til skribent.
Om vi ser på et land der bloggere har langt mer innflytelse enn i Norge, ja ofte langt mer enn tradisjonelle medier: USA, så finner du heller ikke der noe regelverk eller noe organisering av samfunnsbloggene. At deres innflytelse skyldes et annerledes og mer fragmentert mediebilde enn i Norge er selvsagt en årsak, men de har altså skapt denne innflytelsen basert på det de publiserer. Uten noen blogg- eller vær varsom-plakat.
En blogger har som regel tydeliggjort hvor han/hun står, hvilke interesser som ivaretas. Om man blogger kun for seg selv eller på vegne av en organisasjon/interessefelt.
Jeg må innrømme at jeg er langt mer i tvil når en etablert kommentator som Arne Strand bruker uttrykket "gråt mitt elskede land" når han omtaler muligheten for en blå/blå regjering. Er det Ap-politikeren og fhv statsekretær, er det redaktøren som er avhengig av de 30 mill i statsstøtte avisen mottar, som skriver dette. Eller er det bare kommentatoren Arne Strand.
Og skal jeg henvise til Olav H. tror jeg ikke jeg vil se til månen men til draumen:
Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Det er mer relevant for bloggosfæren.
Legg inn en kommentar