lørdag, mars 26, 2011

De siste dagers hellige

Jeg vil skrive et forsvar for de virkelige ofrene i FrP-skandalen. Nei, ikke de som har blitt filmet i dusjen eller har fellationert med en ordførerkandidat i Stavanger. Men de som har ofret seg selv og familien i kampen for sannheten:

Pressefolket.

Det er ingen som kan forstå hva de har lidd i dagene og timene etter at de detonerte dusjbomben. Eksplosjonen som bidro til at det har regnet legemsdeler og kroppssafter over de stakkars bladfykene. Arme folk. Jeg tror ikke vi vanlige dødelige forstår hva de har lidd seg gjennom.

I denne perioden har de jobbet vakter som får Adecco-saken til å fremstå som liten feilparkering. Alt for å opplyse folket. Tenk deg hvilken jobb det er å ringe samtlige deltagere på FpUs sommerleire helt tilbake til 2000. Bare for å få dritt tilbake. Ingen flere vil fremstå som ofre for overgrep. Ingen vil fremstå som overgriper.

2500 medarbeidere i landets redaksjoner har snudd hver stein. Uten å få noe tilbake. Bortsett fra dritt fra Siv Jensen og Geir Mo. I tillegg må de finne noen sentrale FrPer som f. eks. sekretæren i Trangvik FrP som er skikkelig kritisk til ledelsen. I tillegg til alle dustene som tror de skal innkassere 10000 i tipspenger.  It's a dirty job but someone gotta do it.

Og når en av journalistene får et tips om at Siv Jensen er sett på by'n med en mindreårig, så kunne vel noen fortalt ham at det var barnebarnet til Carl Ivar. Så de hadde sluppet å sette 80 journalister og 25 fotografer på saken. Fyttirakkern.

Ingen forstår presset de lever under. Når redaksjonen hyler og skriker fordi deadline er overskredet må man jo finne på noe. Som når desksjefen går amok fordi det ikke er plass til 400 punkt versaler grotesque i overskriften. Bare 380.  Og hvem er det som må redde avisens ære når de samme deskfolka har kødda det til med tvilsomme overskrifter som må være tvetydige for å være salgbare. Man må liksom ikke være i tvil om at noen har gjort noe galt. Da må de stakkars journalistene sørge for at alle forbeholdene er med. At det er ikke helt sikkert altså. At noen ikke er dømt, men bare siktet. At det er viktig å huske på at dersom, hvis, så fremt, i fall....

De samme journalistene tenker på familien. Som daglig lever med deres valg. Som opplever at barna kommer gråtende hjem fordi de er blitt mobbet i barnehagen. Fordi pappa eller mamma jobber med å fortelle folket sannheten. Riktignok har det blitt litt enklere etter at sjefskødden Are Kalvø sluttet i "Hallo i uken". Hans parodi på VG-journalisten var ikke til å holde ut. Det var tider da man heller sa man var hallik enn journalist. 

Det verste er kanskje at de må fremstå som venstrevridde. For de jo nødt til å leve opp til mytene om at journalister er SV-folk hele bunten. Derfor tør de ikke komme ut av Fremskrittskapet sitt. Det skulle tatt seg ut. Men selvsagt stemmer de Fremskrittspartiet. Ser man nøye etter kan man se de hemmelige kodene. Journalister er jo halvstuderte eller uten utdannelse, har lav eller ingen moral, røyker, drikker og horer som folk flest. Som gjør at en SKUP-konferanse får et FrP-landsmøte til å se ut som møte i Sarons Dal.

Derfor gjør det så fryktelig vondt når man må skrive noe stygt om Siv, Carl Ivar, Geir eller de andre heltene. Sitt eget folk. Sånn opptrer jo ikke SV-folk. De er mer opptatt av bomber og granater. De er mot NATO-bomber, men for FN-bomber. Og for jagerfly, bare de er svenske.

Men hvem er det som må ta dritten fra Siv og Geir?  Pressefolk selvsagt. Tenke seg til å påstå at de grafser i folks underlivshistorier. Mens de dokumenterer unnlatelsessyndene og dobbelmoralen til FrP-ledelsen.

Og hvor dårlig gjort er det ikke når Siv sier at det bare blir svart på et par spørsmål på pressekonferansen. Slik at pressefolka hiver seg over Siv og Geir som en åtselgribber rundt et åte. Og så svarer pinadø FrP-folka på alle spørsmål. Snakk om å lure folk. Er det rart man går hjem og griner? Eller går og drikker seg dritings?

Heldigvis har man lynavlederene: Kommentariatet. De med det største egoet. Som med stor suffianse forteller hva som skjer i morgen. Og som i morgen forteller hvorfor det ikke skjedde.Selvsagt fordi man ikke hørte på kommentatorene. Forskjellen på en kommentator og en journalist er at kommentatoren tar aldri feil. Aldri.

Journalistene må gjøre det skitne grovarbeidet som ikke kommentatorene vil ta i med ildtang. Mens kommentatorene med stor eleganse forsvarer og forklarer hvorfor drittjobben må gjøres. Men de også lider. Ingen aner hvor mye oppofrelse det er gå lysløypa 1730- Dagsnytt18-Tabloid-Aktuelt hver eneste dag i ukesvis for å forklare hva politikere har sagt og tenkt. Eller burde sagt og tenkt. Eller gjort.

Ingen aner hvor tøff påkjenning det er for disse beskjedne, ydmyke kommentatorene å måtte løpe fra studio til studio. Man kan tydelig se hvor mistilpass og ubekvemme de føler seg.

Og som om det ikke er nok å få dritt fra sure-Siv så kommer kødden Sven Egil Omdal og kritiserer dem også. Sammen med det fordums Albaniafyrtårnet i Aftenposten:Hilde Haugsgjerd. Det er av sine egne man skal få maldonsaltet gnidd inn i de åpne sårene. Greitt nok med Omdal. Det er jo en stilltiende avtale. At Omdal skal få stige ned fra elfenbenstårnet og rykke ut hver gang man har hengt ut et forsvarsløst offer på 1.siden. Der han med stor moralsk patos fordømmer de slemme kollegene. Og minner de om at de aldri lærer. Til gjengjeld kan de han kritiserer, få ta igjen på Twitter. Eller skrive en kommentar eller to. 

Men må han gjøre det så jævlig bra? Folk kan jo tro han mener det. Og hvem lider? Journalistene selvsagt. 

Men helt nederst på rangstigen av kritikere finner du pariakasten. Bloggerne. Ja, altså ikke rosa- og homobloggerne. De er jo bare søte og generer hyggelig mye klikk til nettavisene, så de kan man leve med. Nei da, det er tullingene som kaller seg "samfunns- og politikerblogger". Særlig. Som vrir og vender på hvert komma og sjekker fakta. De er som småstein i skoen. Og det er umulig å bli kvitt dem. Møkkafolk. Skal liksom skryte på seg et halvintellektuelt image. Flotter seg med latinske navn og greier. Holder liksom ikke med Folkets røst der i gården. Forbanna snobber.  

Så mine tanker går til de de ekte ofrene i denne og lignende saker. De altruistiske. De som må grave frem all dritten.  

tirsdag, mars 15, 2011

Uten filter

"Det glade vanvidd" er multitasker Elin Ørjasæters siste bok. Jeg har tilbrakt noen timer med den og er andpusten. Onde tunger vil nok hevde at jeg alltid er andpusten, men det krever sin mann å følge Ørjasæters hopp og sprett fra tema til tema.

Jeg sikkert ikke alene om å lure på når hun har fått tid til å skrive boken. Alltid tilstede i sosiale media. Dronning av Twitter. Der hun ofte skriver raskere enn sin egen tanke. Går aldri forbi et tv-kamera eller en mikrofon uten å mene noe om mye. Kommentarspalte i E24. Foredragsindustriens kvinnelige svar på Karsten Isachsen. Og når du ikke trodde det var nok, så har hun pinadø fått tid til å skrive bok. Og det er jo den som skal omtales her. Men så er hun velsignet med godt bakkemannskap: Mannen, forfatteren Nils Gullak Horvei.

Boken spenner vidt. Barneoppdragelse og ungdomstid, kvinner i og utenfor arbeidslivet, kropp og kroppsfiksing, feminisme, egne og andres diagnoser, før hun setter seg fore å redde verden og velferdssamfunnet. Det er nesten som hun lever opp til Mae Wests devise "Too much of of a good thing can be wonderful"

Hennes beskrivelser fra perioden som barne- og ungdomsforeldre i Bærum, mer eller mindre velykkede foreldremøter er gjenkjennelig for en som har barn i nesten samme aldersgruppe og som bor i samme område. Prestasjonspresset for å være fasademessig vellykket og gjøre de riktige tingene. Den nagende engstelsen for barnas ve og vel.  Been there, done that.

Elins styrke som kommentator, også i bokform, er hennes ærlige og direkte form. Ingen innskutte bisetninger eller bomullsinnpakning. Jeg tror det er vanskelig å finne skjulte agendaer hos henne. Rett på sak. Uten filter. Til dels provoserende i formen, spissformulert. Kjør debatt. Ett eksempel i boka, er når det gjelder offerifisering, som hun gjør til et nøkkeltema.

"Og når skal man forlange at folk tar ansvar for sitt eget liv, i stedet for å gjøre seg til ofre?"

Jeg synes bokas svakeste punkt, er samfunnsanalysene. Jeg savner litt mer bakgrunn for såpass bastante meninger, enten det gjelder velferdsstatens fremtid eller forelskelsen i og troen på at det er samfunnsøkonomene som skal redde oss. Fri og bevare oss da. At det er valgt så pass mange tema som er presset inn på ca 150 sider gjør også at de blir litt overflatisk behandlet. Det er synd, fordi de er viktige og kunne fortjent en litt bredere plass. Men jeg mistenker at det kommer en oppfølger.

Jeg liker boka. Jeg har sans for mennesker med stor grad av selvironi og som byr på seg selv, slik det blir gjort her.Selvutleverende med tidvis stor humor.

Jeg liker at hun spissformulerer seg slik at det naturlig skaper debatt. Spesielt liker jeg oppgjør med det "korrekte" språket, enten det gjelder "neger" eller "ressurs".

Ørjasæter skal ikke beskyldes for å kjede leserne. Boka er lettlest og morsomt, men ikke uten nødvendig grad av alvor. I tillegg er den en stor kjærlighetserklæring til familien og i særdeleshet mannen Nils. Som jeg oppfatter som ankeret i livet hennes.

"Hva er kjærlighet? Kjærlighet er å ikke gå sin vei. Kjærlighet er å ikke slippe taket." 

Det oser kjærlighet og respekt når hun omtaler Nils, enten det er som ektemann eller forelder. En fin og vár side som viser kontrastene i mennesket Elin Ørjasæter.


Så hva fanden nøler I efter. Kjøp boken og få en god leseropplevelse.