onsdag, mai 31, 2006

Har du sett deg i speilet i dag, Odd Roger

Likte du det du så? Så du en statsråd med rak rygg som er herre i eget departement? Eller kanskje du fikk øye på de tynne trådene som du spreller i. Hvordan var det å bli dolket i ryggen av sin egen sjef?

Jeg var imponert av deg i går. Da stod du opp og forsvarte valgkomiteens innstilling selv om det stormet rundt deg. Du hadde tydeligvis funnet den styreformannen du ønsket deg og brukt all den overtalelsesevne som en statsråds autoritet gir. Og Odfjell takket ja etter en tids tvil. Det han opplevde var at du trakk ut kniven som Jens stakk deg med og brukte den på ham. Det var en ynkelig manns opptreden. Hvordan tror du Odfjell følte seg, ydmyket på det groveste?

Jeg håper du ser en mann som har nok integritet til å takke nei til videre marionettsprelling i LOs tråder i stedet for å klamre seg fast til en taburett der du ikke lenger har troverdighet. Det vi ser Odd Roger, er en mann uten ryggrad og det er ikke noe vakkert syn.

Onanerte fra Bergen til Oslo

Er en overskrift i dagens Bergens Tidende. Stakkars mann, sier nå bare jeg. Det var vel å dra den litt langt.

Det har ikke lyktes oss å få en kommentar fra flypassasjeren. Vi kan bare anta at han ville innlemmes i 10 000 m klubben. Jeg vil tro at han får innvilget medlemsskapet da onani jo er å ha sex med noen man er svært glad i, i følge Woody Allen.

Styreformannsvalget i Statoil - en tragikomedie i flere akter

At Johan Fredrik Odfjell trekker seg som kandidat til styreformannsvervet, står det respekt av. De får bruke vettet de som har det. At det vettet ikke er tilstede i regjeringen, har de selv ettertrykkelig bevist.

Helt til i går, forsvarte både Odd Roger Enoksen og Jens Stoltenberg valgkomiteens innstilling. Dette likte ikke HSB (Hun Som Bestemmer).I kulissene har Gerd-Liv Valla igjen trukket i trådene og marionettene har danset sin lydige dans. LO er faen ingen søndagskole, for å omskrive Håkon Lie en smule.

Det har vært drevet en ufin kampanje mot Odfjell og det er fullt forståelig at han nå trekker seg. Om noen synes etterlønninger og fallskjermer ikke hører hjemme i næringslivet, så kan de jo lese de siste dagers aviser og se nyhetssendingene, og stille spørsmålet om hvor mye dritt man skal finne seg i og hva det er verdt. VG har gått i bresjen av en eller annen grunn og slått inn den ene åpne døren etter den andre.

Johan Fredrik Odfjell har hatt en avtale med Vesta som har vært omfattet av arbeidsplikt. At ikke Vesta de siste årene har benyttet seg av det, er ikke Odfjell å laste. Avtalen har ikke kostet skattebetalerne 5 øre. Det er aksjonærene i Vesta som har betalt avtalen.

Toppmålet på det partipolitiske idiotiet sto Jan Bøhler for i dag. I politisk kvarter på P2 nærmest spyttet han ut skjellsordet: Markedsliberalist.

Johan Fredrik Odfjell var en markedsliberalist og det diskvalifiserte ham til vervet som styreformann i Statoil. Selvsagt har Bøhler rett. Man kan da ikke ha en markedsliberalist til å lede ett av nordens største børsnoterte selskaper. Til det trenger man en skikkelig planøkonom med fartstid i rette sosialistiske kretser. Gjerne som politiker. Da mangler man ingenting for å bekle ett styreformannsverv i Statoil.

Marit Arnstad kan kanskje bli en god styreformann. Det vet vi ikke ennå og da blir det et eksperiment. Med Odfjell hadde vi visst hva vi fikk.

Johan Fredrik Odfjell var sannsynligvis det beste valget til styreformannsvervet. Det er ikke godt nok for Gerd Liv Valla. Og da blir det som hun bestemmer.

Jeg venter på neste forslag fra statsminister/næringsminister/olje-og energiminister Valla. Det blir sannsynligvis å ta Statoil av børs. Da trenger man ikke henge skittentøyet ut til offentligheten. Alt kan da ordnes på kammerset. Uten tilskuere.

tirsdag, mai 30, 2006

Platebransjen vil innføre politistatmetoder

Ifpi (platebransjens forening i Norge) vil overta rollen som politi og domstol når det gjelder piratkopi-saker i Norge. Dette er helt i tråd med den totalitære linjen som Sæmund Fiskvik la opp til før han gikk av i fjor. Fiskvik var ikke ukjent med slike metoder fra sin fortid i AKP-ML. Han styrte platebransjens organisasjon i Norge med jernhånd i over 20 år. Vi aner hans ånd over dette utspillet.

I Dagens Næringsliv i dag, ser jeg at bransjen har fått drahjelp fra Inger Marie Sunde, nå forsker ved Universitetet i Oslo, tidligere kjent fra Økokrim som aktor i saken mot ”DVD-Jon”. Sunde har ingen betenkeligheter ved å utstyre platebransjen med carte blanche-fullmakter:

”Jeg forutsetter at bransjen forholder seg til lover og regler, og ikke sender torpedoer på dørene til folk for å kreve inn penger, sier hun.

Problemet er at rettighetshaverne ikke vet hvem fildelerne er, eller hvem de skal rette et erstatningskrav mot. Ved å få tilgang til brukeridentitet og andre personopplysninger, kan musikkbransjen selv slå ned på den ulovlige virksomheten, sier Sunde.

Man tror nesten ikke det man leser. Skal dette kunne foregå i rettstaten Norge? Skal vi slippe en aktør som tidligere har benyttet tvilsomme metoder i sin kamp mot piratvirksomhet, helt løs? Skal vi privatisere etterforskning og domstoler?

Hvilke andre bransjer skal vi også slippe til? It-bransjen vil selvsagt også ha innsyn i folks PCer for å se om man har piratkopiert programvare. Filmbransjen likeså.

Jeg trodde at en forutsetning for en rettstat var at vi hadde et skille mellom lovgiver, etterforskende og dømmende myndighet. Her skal vil lage en kombiløsning der en av partene i sakene både er etterforsker og dommer. Hadde det ikke vært for at temperaturen er relativt lav om dagen, så hadde jeg stilt diagnosen solstikk.

Vi har et lovverk som regulerer dette i dag. Loven om elektronisk kommunikasjon og den sier at nettbrukers identitet er taushetbelagte opplysninger som kun politiet har adgang til. Og slik bør det være.

At platebransjen hilser Sundes utspill velkommen, var vel ingen bombe. Deres advokat Espen Tøndel er da også strålende fornøyd med forslaget og sier at det ville vært en stor fordel om man fikk utlevert personopplysningene fra internettleverandørene.

Da ville vi slippe å gå veien om politi eller domstol, noe som ville gjort jobben vår betraktelig enklere.”, sier Tøndel.

Vel, Tøndel. Det skal ikke være så enkelt å få mennesker dømt i Norge. Jeg trodde det var noe du lærte på 1. avdeling jus. Dette er metoder som er gangbare i land vi helst ikke vil sammenligne oss med og som vi takker nei til.

Norges knefall for Kina

Norske myndigheter aksepterte Kinas krav om å utelukke Amnesty fra delegasjonen som skal diskutere menneskerettigheter. Et pinlig knefall for diktaturet. Det blir ikke mindre pinlig når man i dagens Aftenposten kan lese at EU har vært under samme press, men stått rakrygget og sagt nei.

Amnesty var senest med under ekspertseminaret til EU som diskuterte menneskerettsdialogen mellom EU og Kina, i Wien 25. og 26. mai.

"Eu har alltid tatt et klart standpunkt når det gjelder deltagelsen til organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter", sier Olivier Schott ved Amnestys EU-kontor.

mandag, mai 29, 2006

Er rike mennesker frekke og hovmodige?

Dette er ikke et angrep på rike mennesker. Dette er heller ikke ment som generalisering av rike, de fleste er sikkert helt ok mennesker. Jeg er heller ikke misunnelig på deres rikdom, men noen ganger synes jeg synd på dem. Noen ganger virker kombinasjonen personlighet og rikdom som en magnet med like poler: frastøtende. Jeg snublet over en tekst i går som har noen noen oppfatninger om rike mennesker, så det er ikke mine ord. Teksten er ikke av helt ny dato, men mer om det senere.
Rikdom og karakter

Hvilke karaktertrekk rikdom fører til, er lett å se. De rike er nemlig frekke og hovmodige, for ervervelsen av rikdom gjør noe med dem. Det er forestillingen om at de har all verdens goder som gjør at de oppfører seg på denne måten. Rikdom er som en målestokk for verdien av alle andre ting, og ved hjelp av den synes derfor alle ting å kunne kjøpes.

De rike er forfinede og innbilske, forfinede på grunn av sitt luksusliv og sin pralende velstand, og innbilske og taktløse fordi de alle pleier å bruke tiden sin på det de elsker og beundrer, samtidig som de tror at de andre gjerne vil oppnå de samme som dem selv.

Samtidig er det forståelig at de føler det slik, for det er mange som trenger de velstående. Dette er grunnen til Simonides svar angående de og de rike da Hierons hustru spurte ham hva som var best, å bli rik eller vis. "Rik" svarte han, "for jeg ser at de vise oppholder seg ved de rikes dører" Dessuten tror de rike at de fortjener å styre.

Kort sagt er rikdommens virkning på karakteren at man blir en velstående dåre. Nå er det en forskjell i karakter mellom de som nylig er kommet til velstand og de som er blitt rike gjennom arv. Det er nemlig helst de nyrike som har alle disse negative trekkene og de mest usympatiske; for å være nyrik er på et vis å ha rikdom uten dannelse. Når de rike gjør noe galt, er det ikke av onskap; det skyldes dels frekkhet, dels mangel på selvkontroll. Det kan for eksempel dreie seg om voldsbruk eller seksuelle forseelser.

Det interessante er at dette ble skrevet for over 2300 år siden av Aristoteles og er hentet fra hans bok Retorikk (oversatt av Tormod Eide). Noe har kanskje ikke forandret seg så mye?

Fri oss fra Aps styring av Statoil

Statoil har hatt sin periode med ledere utgått fra Arbeiderpartiet. Det gikk ikke bra. De fikk sparken i tur og orden. Men i sin kollektive fordømmelse av Johan Fredrik Odfjell har de glemt noe av historien. Jeg kan hjelpe hjelpe dem.

Først kom Arve Johnsen, AP-mann i særklasse og med store overskridelser fikk han sparken. Harald Norvik som kommer fra den innerste krets i Arbeiderpartiet og var statssekretær i Olje og Energidepartementet fikk sparken i Statoil. Han fikk en sluttavtale med en totalramme på 20 mill kr. i 1999. i 2003 måtte Olav Fjell gå av og han fikk en totalpakke på 40 mill. Så det er tradisjoner i det selskapet med ledere og store lønns/pensjonspakker. Større enn Odfjells.

Takk og pris for at politikerne ikke lenger styrer Statoil. Det er nok andre områder de ikke klarer å styre, så det er betryggende at vårt største og viktigste selskap nå har kommet ut av de klamme partihendene. Et så stort og lønnsomt selskap er for viktig til at våre folkevalgte skal benytte det til sin "lekegrind".

Man kan si mye om Odfjells Vesta-avtale. Og det blir også gjort. Men kritikken må rettes mot Vesta og ikke Odfjell. At de ikke vil utnytte en avtale med arbeidsplikt kan nesten ikke lastes Odfjell. Han får en ren S i forhandlinger og det kan komme vel med når Statoil skal forhandle med tøffe utenlandske partnere

Valgkomiteen har kommet til at Johan Fredrik Odfjell er riktig styreformann for Statoil. Da har ikke Jan Bøhler, Torbjørn Berntsen (ja da, han har slengt med leppa i dag) 19 andre AP-ledere eller jeg, noe grunnlag for å si at de tar feil. Slik fungerer aksjeselskaper på børs. Og det var AP som børsnoterte Statoil. Har dere glemt det?

Siste: Aftenposten skriver i dag at Vesta ønsker nå at Odfjell skal jobbe for pengene.

Ikke kødd med en blogger!

Aftenpostens forbruker.no har i dag en knallhistorie om hva som kan skje dersom du prøver å lure en blogger. En engelskmann som solgte en ødelagt laptop via ebay angrer nok i dag. Selv om laptopen ikke var som den burde være, så var harddisken intakt. Der fant den uheldige kjøper nok til å ta en fryktelig hevn.

I tillegg opprettet kjøperen en egen blogg: The broken laptop I sold on ebay. Her har han lagt ut godbitene fra selgerens harddisk. Personlig info, bilder av selgeren, noen av de pornobildene han fant på maskinen. At bloggen har blitt en hit, er vel unødvendig å si. Til de av dere som har tenkt å lure en blogger: Ikke gjør det..

God bedring, VG

Jeg synes ikke det er spesielt smart å røyke i nærheten av en bensinpumpe. Faktisk synes jeg ikke det er spesielt smart å røyke i det hele tatt. Men VGnett blåser en sak ut over alle proposjoner når de velger å henge ut en ansatt på en stasjon i Volda, med bilde i dagens utgave. Ikke nok med det, det er også en av hovedsakene.

Man har innhentet uttalelser fra nær sagt alt som kan krype og gå, det mangler bare helse og sosialminister og justiminister for å gjøre bildet komplett. Den stakkars stasjonsansatte som blir hengt ut med usladda bilde i en av de mest leste nettavisene i landet, har sikkert nå skjønt at hun har gjort en tabbe.

Journalisten og redaksjonen har ikke gjort det. Noen ganger blir VG en større parodi på seg selv enn selv "Hallo i uken" klarer.

Gratulerer med et skikkelig stykke journalistisk håndverk. God bedring.

SISTE: VG har sladdet bildet etter at jeg la ut denne posten. Da har de skjønt noe, men det gjør egentlig ikke saken bedre.

søndag, mai 28, 2006

Alle bloggere som er opptatt av ytringsfrihet bør støtte dette

Internettbrukere over hele verden blir nå oppfordret til å støtte Amnesty i deres siste kampanje. De kjemper mot diktaturer som undertrykker menneskers rett til å bruke internett til å ytre sine meninger. Dette bør du være med å støtte.

Fra BBCs hjemmeside:.

Amnesty is celebrating 45 years of activism by highlighting governments using the net to suppress dissent.

The campaign will highlight abuses of rights the net is used for, and push for the release of those jailed for speaking out online.

It will also name hi-tech firms aiding governments that limit online protests.

Vi som opptatt av ytringsfriheten bør støtte dette initiativet ved å gå inn på den nye hjemmesiden
irrepressible.info og yte vårt i bidrag i form av en underskrift. Så mye bør vi kunne forvente at norske internettbrukere som er opptatt av ytringsfrihet gidder å bry seg. Do it now!

Kristin Halvorsen: Ikke les dette

EU ønsker å innføre skattlegging av SMS og e-mail, skriver danske Ekstrabladet i dag. Bakgrunnen er at de trenger mer penger til å finansiere byråkratiet i forbindelse med utvidelsen av EU. Dessverre kjenner jeg opp til flere hjemlige politikere som nok har streifet innom de samme tanker.

Det er ikke de astronomiske beløpene det er snakk om: Hver sms foreslås skattlagt med 1,5 eurocent (ca 10 øre) og hver e-mail med 0,00001 eurocent. Ikke de astronomiske beløpene, men gir man først lillefingeren så......

Men for Guds skyld, ikke la dette komme videre til de rødgrønne. Norge som er i verdenstoppen både når det gjelder bruk avSMS og e-mail vil ha et glimrende utgangspunkt for en ny beskatning.

Ikke nok med at de beskatter mobilbruken for oss som bruker den i embets medfør. Nå kan dette demokratiseres til å gjelde alle brukere. Vent og se, det tar ikke lang tid før dette kommer.

Den legendariske finansminister og direktør i Norges Bank, Erik Brofoss har evig rett i sitt postulat:
Det er utrolig hva folk kan betale i skatt, bare de blir vant til det

Dette var pinlig, Erna

Når politikere fra borgerlig og sosialistisk side finner hverandre i klamme favntak, og får med seg media i en heidundrende revejakt, da ringer alarmklokkene hos meg. Spesielt når jeg blir vitne til at en tidligere statsråd bruker ren sladder som et sannhetsvitne og sparker under beltet. Jeg oppfatter noen som oppfører seg slik, som feige og redde for ett eller annet.

Jeg har ikke endret oppfatning av at Trygve Nordby har gått ut over sitt mandat ved ikke å følge politisk ledelses befalinger og skal ha kritikk for det. Men når både Erna Solberg og Bjarne Håkon Hansen nå løper så raskt de kan fra et utvetydig ansvar og bidrar til hylekoret mot Nordby, da er det noe som skurrer. Jeg ser med spenning frem til høringen i Stortinget, den kan nok bli ubehagelig for flere enn Trygve Nordby.

Det toppet seg med Ernas opptreden i Lørdagsrevyen i går. Hva var det eneste hun presterte å komme med: Jo, det hadde kommet flere bekymringsmeldinger om Trygve Nordbys lederstil, at han ikke tolererte avvikende meninger og plasserte kritikere på sidelinjen. (Jeg anbefaler alle som ikke så dette pinlige opptrinnet å gå inn på nrk.no og se på gårsdagens Lørdagsrevy)

Kjære Erna, hvorfor i h...... tok du ikke tak i dette da du var statsråd. Å komme trekkende med dette nå, er sladder på laveste nivå og et skikkelig spark rett i klokkespillet. Dette kunne du spart deg selv, Trygve Nordby og ikke minst oss for. En så ynkelig opptreden er det heldigvis lenge siden jeg så sist og håper det blir lenge til neste gang. Sannsynligvis er det bare Bjarne Håkon Hansen som kan matche dette.

lørdag, mai 27, 2006

Har vi blitt kjeltringer og juksere?

Vi er rikere enn noensinne. Det store flertall av nordmenn har det godt og vi lever nesten over evne. Har vi mistet noe på veien? Har grådighetskulturen bidratt til å senke vår oppfatning av rett og galt? En artikkel i Bergens Tidende i dag gjorde vondt å lese.

Jeg har i mange år skrytt til utenlandske venner og forbindelser over hvor rettskaffne vi nordmenn er. Som et bevis på vår ærlighet har jeg brukt selvbetjeningsprinsippet på turisthyttene. Dette er noe som for mine venner utomskjærs er vanskelig å forstå. At nesten hvem som helst kan få seg en nøkkel til en hytte, overnatte, ta mat i skapet, bruke av veden og så stoler man på at hver enkelt gjør opp for seg.

Dette har fungert i alle tider, også da folk hadde mindre penger mellom hendene. Det er et så flott opplegg og det har gjort meg litt stolt at det har vært et særnorsk fenomen. Helt til nå.

Svinnet fra turisthyttene er nå så stort at man vurderer seriøst å kutte ut selvbetjeningsprinsippet. De private er først ute, men også i Turistforeningen diskuterer man problemet.

Hva f.... er det som skjer med oss? Har vi mistet helt oppfatning av rett og galt? Hvor godt sover vi med vissheten om at vi bare stakk fra hytta uten å gjøre opp? Den turen kan man ikke ha særlig glede av.

Studentene, vår felles fremtid, jukser. Forskere jukser. Vi snyter på skatten. Vi svindler forsikringsselskapene. Vi svindler trygdeetaten. Lista kunne vært lenger.

Skygger grådigheten for moralbegrepet? Hva lærer vi våre kommende slekter? Dersom ikke vi som er foreldre klarer å skille mellom rett og galt, så tar våre barn etter. Det nytter ikke å si: "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør". Eksemplets makt er for stor.

Artikkelen om selvbetjeningshyttene ble for meg en dyd som ettertrykkelig ble deflorert. Vi må skjerpe oss. Vi har råd til å gjøre opp for oss.

Statens skitne spill i WTO-forhandlingene

Norske myndigheter tar på seg englevingene i WTO-forhandlingene. Vi ønsker å fremstå som de som virkelig kutter i tollsatser for å redusere tollbarrierene for landbruksprodukter. Det er bare bløff. Den Norske Stat jukser og de ønsker ikke at offentligheten skal få vite det.

Et oppslag i Bergens Tidende viser hvordan. Ved at vi har skrudd opp tollsatsene til skyhøye nivåer har vi så mye å gå på at selv store reduksjoner ikke har betydning for importvernet.

Anført av "Don Corleone" i landbruksdepartementet, Terje Riis Johansen og bøndenes organisasjoner så fremstår Norge i et helt annet lys enn de ønsker. De såkalte "luftsatsene" i tolltariffene er ikke noe man ønsker å snakke høyt om. Landbruksminister Terje Riis-Johansen sier «det selvfølgelig er noe luft».

Sannheten er at Norge kan halvere tollsatsene uten at det får noen betydning for bøndenes importvern. Dette ønsker man å ikke å snakke om, fordi det rokker ved det bildet som regjerningen ønsker å få frem: At Norge fremstår som en av de "snille i klassen".

Dette er bullshit og det opprører meg faktisk. Sympatien for bøndene og Terje Riis-Johansen var lav i utgangspunktet. Den er ikke blitt bedre etter dette. All honnør til BT som tar opp dette.


Se bare på dette eksemplet når det gjelder lammekjøtt. Det illustrerer det skitne spillet som landbruksorganisasjonene og myndighetene bedriver.

fredag, mai 26, 2006

Hjemme bra, men borte best

Stortingsproporsjoner kan noen ganger være "morsom" lesning, der man kan finne gullkorn. En slik er St. prp. 58 om "å oppretthalde eineretten til Posten". (Vi har samferdselsminister fra Sogn, må vite, )

Stortinget vedtok i 2005 å oppheve Postens monopol på brevsendinger mot APs og SVs stemmer. At dette blir omgjort nå er ingen stor overraskelse. Det blir selvsagt vedtatt i Stortinget.

Jeg vil dele noen utvalgte ord fra Stortingsproppen med dere:

Erfaringar frå land som har avvikla eineretten tyder ikkje på at ei liberalisering gjer det umogleg å nå denne målsettinga. Liberaliseringa av postmarknaden i Sverige tyder likevel på at det først og fremst er kundar med store postvolum som har tent på konkurranseutsetjinga.

Ja, det er jo dumt at det er de store kundene som får de beste prisene. Men her kommer høydepunktet:

Den største konkurrenten til Posten Sverige er selskapet CityMail, som er eigd av Posten Norge. CityMail driv i hovudsak med utdeling av industriell massepost i dei mest folketette områda i Sverige.

På bakgrunn av erfaringar frå Sverige, ser Samferdselsdepartementet det ikkje som sannsynleg at avvikling av eineretten vil føre til at konkurrentar til Posten etablerer seg i heile landet. Nye aktørar på den norske marknaden vil truleg først og fremst konsentrere seg om å «skumme fløyten» av dei lønsame delane av marknaden, slik som CityMail har gjort i Sverige.

Ja, dere leste riktig. I Sverige er det ok at Posten Norge skummer fløten i konkurransen, men i Norge er det fy-fy. Konkurranse kan vi ikke ha, det kunne jo gi et bedre og billigere produkt. Posten har nå også etablert City Mail, Danmark for å "skumme fløten" der også.

Gerd-Liv Valla og hennes marionett

Gerd-Liv Valla imponerer meg. Hun har virkelig klart å få avkastning på millionene hun investerte i den rødgrønne regjeringen. Samtidig har hun også bevist at når hun trekker i trådene, ja så spreller marionettene.

I min naivitet trodde jeg at det bare var lærerne som Jensemann hadde sponset. Vel, så feil kan man ta. Han bladde opp 100 mill til, men de sendte han ingen pressemelding om. Det er vanlig taktikk når man må betale løsepenger å ikke fortelle hvor mye man betalte.

Gerd-Liv har gått LO-skolen. Der lærer man bl. a. hvordan man tar gisler og hvordan man skal få maksimalt med løsepenger. Det beviste hun på onsdag. En telefon til Jens var nok. Jeg kan tenke meg at hun sa noe sånt som: "Jens, du vil vel ikke ha en streik nå? Dere har jo hatt masse bråk allerede og det blir vel ikke mindre bråk om en sosialistregjering sender våre statsansatte ut i streik, tror du det?"

Da gled det nok noen mørke skyer over Malta, der Jens ferierte og samlet krefter. En streik nå ville passe fryktelig dårlig. For SV ville streik i offentlig sektor vært enda verre, spesielt med lærerne.

Derfor betalte skattmester Kristin villig ut både 90 mill til kommunene og 100 mill til statsoppgjøret . Det hjelper når noen har snakket sammen.

torsdag, mai 25, 2006

Må Staten beskytte oss mot oss selv?

Skal staten ta ansvar for alt som kan lede oss ut i fordervelsen, og forby det? Skal det at noen ikke klarer å ta ansvar for egne handlinger medføre totalforbud for alle? Hvorfor stoppe ved spilleautomatene?

Det er tragisk at noen blir spilleavhengige og ikke klarer å kontrollere spillingen. Det er tragisk at noen blir alkoholavhengige og ikke klarer å kontrollere drikkingen. I begge tilfeller skaper dette problemer for flere enn den som ikke kan kontrollere sin adferd. Hvorfor ikke være konsekvente ved å forby alt som skaper avhengighet og utløser tragedier.

Automater skal forbys i følge mange, men det er omtrent like mange alkoholikere som spilleavhengige og alkoholmisbruket koster sannsynligvis samfunnet mer enn spilleavhengighet, hvorfor ikke da forby alkohol?

I går kveld i Holmgang ble vi vitne til hvor patetiske politikere kan være når de er på sitt verste. Hvorfor var det ingen som stilte spørsmål ved at man skal detaljregulere livene våre fordi noen har problemer. I stedet satt man med skamrødmen i kinnene og ga ikke svar på noe som helst. I stedet fikk vi en kun en debatt på ofrenes premisser uten nyanser.

Grunnen til at politikere (med unntak av KrF) ikke vil innføre forbud på automater, er at det genererer store inntekter for staten. I tillegg har organisasjonene sendt sine sterkeste lobbyister, som ofte er avgåtte politikere. Røde Kors har hatt Jonas Gahr Støre som sjef og har Thorvald Stoltenberg som president, trenger jeg å si mer!

Inntektene fra automatene ønsker man å styre gjennom staten ved hjelp av Norsk Tipping. I mellomtiden later man som gjør noe ved å foreslå nattforbud og forbud mot sedler. Det er vel bare Trond Giske som tror at det forandrer så mye.

På denne type virksomhet må man ha strenge kjøreregler. Jeg har ikke tro på at automatbransjen er i stand til å lage sine egne regler. Men å rope på forbud blir feil.

Vi får i den minste være prinsipielle. Dersom vi roper på Staten i en sak som automater, så får vi akseptere at det neste gang kan bli et foreslått et forbud mot alkohol. (Selv om sannsynligheten er liten)

Skal vi ikke stille større krav til enkeltmennesket om å ta ansvar for sine egne handlinger? Personlig frihet må dessverre koste noe, alternativet er en ekstremt korporativ stat og jeg tror ikke at de som støtter forbudslinjen egentlig ønsker det.

Bestikkelser på høyt nivå

Alle som har/har hatt småbarn har vært utsatt for det. Når smårollingene utnytter kynisk det faktum at foreldrene vil ha fred og ro. De fleste foreldre har vel på ett eller annet tidspunkt "kjøpt" seg ut av situasjonen. Overgangen fra de søte små til partene i lønnsforhandlingene i kommunesektoren, er ikke så stor som vi tror.

Vi vet at våre små hjerteknusere er i stand til å lage et sant helvete for oss på de mest upassende tidspunkt. De kan slå seg vrange om morgenen når tidsklemma presser seg rundt kroppen og gir oss pustebesvær. Noen velvalgte tårer, hyl og skrik i butikken kan få den mest prinsippfaste mor og far til å starte forhandlinger med terroristene og vi kjøper oss ofte ut av problemet. For bare å oppleve nye forhandlinger med stadig høyere løsesum. Og vi bestikker gjerne våre barn for å unngå å blottstille for hele nærbutikken at vi ikke har kontroll.

En streik i kommuneoppgjøret ville tatt seg dårlig ut for de rødgrønne. Spesielt for SV som har mange lærere blant sympatisørene. Derfor var Jens og Kristin meget raskt ute da forespørselen om penger kom. 90 mill. i løsepenger for å unngå streikende lærere var greitt nok. Bestikkelse er noe man ikke vanligvis bruker om norske regjeringer, men det ligner stygt.

Jens hadde dessuten litt dårlig tid i går. Så dårlig tid at han for sikkerhets skyld sendte både pressemelding om løsepengene og kommentar om at denne regjeringen løser alt , også lønnsforhandlinger (Litt fritt tolket av undertegnede). Problemet var bare at forhandlingene ikke var over. Skitt au, man fikk i hvert fall frem budskapet. Og SV er fortsatt lærernes beste venn.

So what, tenker du kanskje. 90 millioner er mindre enn ei pølse i slaktetida. Pengene renner jo inn i oljekassen. Jo, men disse forhandlerne har også småbarn. De vet hva som virker også neste gang.

onsdag, mai 24, 2006

Asylsøkernes bjørnetjeneste

Trygve Nordby er sikkert en velmenende mann. Men med sin misforståtte snillisme for å hjelpe asylsøkere har han sannsynligvis har gjort dem en real bjørnetjeneste.

Vi husker kanskje La Fontaines fabel om den velmenende bjørnen som i sin iver etter å jage en flue fra sin herres hode, kastet en sten etter den og kom til å knuse sin herres panne.

I Trygve Nordbys verden har kravet til å bli akseptert som asylsøker blitt senket så lavt at han nok har knust noen panner i lang tid fremover. Vi må anta at selv politikere fra den rødgrønne regjering vil gå langt i å distansere seg fra den tvilsomme praksis om UDI har nedfelt. Så langt at også asylsøkere som under normale omstendigheter hadde sluppet gjennom nåløyet, nå vil få avslag.

Nå vil politikere fra alle leire, unntatt FrP, løpe om kapp for å komme unna noe som kan feste dem til UDI og Trygve Nordby. FrP trenger som vanlig ikke å løpe fra noe som helst. De kan bare fortsette praksisen med å snu seg etter den veien vinden blåser.

UDI er et monument over politikeres ansvarsfraskrivelse når sakene blir vanskelig nok. De ønsket et instrument for å håndtere kilne innvandringsproblemer for å slippe å bli konfrontert med vanskelige avgjørelser.

At ledelsen i UDI kunne operere til de grader på egenhånd gjør det legitimt å stille spørsmål ved politikernes kontroll. Den ser ut til å ha vært fraværende. Men hensikten er oppnådd: Gikk det galt kunne de skylde på UDI, gikk det bra kunne de sole seg i glansen.

En suksess har mange fedre, fiaskoen er foreldreløs.

tirsdag, mai 23, 2006

Fotball skader hjernen

Nå skal jeg vokte meg vel for å dra den konklusjonen at dette er årsaken til merkelig oppførsel og ikke minst uttalelsene til media etter kampene fra både spillere og trenere, men jeg må innrømme at det noen ganger spøker i bakhodet. ( Og jeg har ikke spilt mye fotball)

På basis av en norsk tverrsnittstudie hvor både aktive og tidligere fotballspillere ble testet inngående, beskrev Alf Tysvær i sin doktoravhandling i 1992 en økt forekomst av kroniske hjerneskader hos fotballspillere etter en endt fotballkarriere sammenlignet med en relevant kontrollgruppe. Tysvær postulerte at årsaken var gjentatt heading av ballen. Siden har flere andre tverrsnittsstudier også pekt i retning av at fotball kan føre til målbare hjernefunksjonsendringer.

Nå har vi jo en rekke tidligere fotballspillere som trenere og da kan jo dette være en medvirkende årsak og en forklaring på uttalelser som denne til VG i går, der Henning Berg skjelte ut dommeren som ikke dømte straffe for Lyn mot Rosenborg:

"Jeg beklager overfor dommeren, sier Henning Berg. Og følger opp slik: - Men når det er sagt, så ser det ut som straffe. Og dommeren skal dømme ut fra det han ser. Det var ikke straffe, men det kan ikke dommeren ha sett, sier Berg.

- Så du mener det skulle vært straffe, selv om du nå vet at det var feil? - Hadde han blåst, hadde vi jo fått uriktig straffe. Det ble riktig til slutt, men det kan ikke dommeren ha sett der og da"

Noen ganger holder det med et enkelt: Unnskyld!

søndag, mai 21, 2006

Statens fryktsomme arbeidsmiljø

Hva er det med arbeidsmiljøet i statsforvaltningen? Hva er det som tiltrekker ledere med despotiske trekk? Hvordan kan mennesker med høy utdannelse finne seg i å jobbe i et miljø basert på frykt for represalier fra ledelsen? Det er natulig å stille spørsmålet etter siste rapport fra UDI.

Hovedtillitsvalgt for juristene i UDI, Steinar Wiik beskriver den dårlige internkulturen i Aftenposten i dag:

- Noen steder i UDI opplever våre ansatte en fryktkultur. Man tør ikke komme med motforestillinger, sier Wiik til siste utgave av bladet Juristkontakt. Han viser til at det vakte oppsikt da en ansatt «turte å kritisere ledelsen på et debattforum », men den ansatte svarte at han «turte fordi han snart skulle slutte.»

Wiik er nå sykmeldt. Nå er det flere forhold som tyder på at UDI har hatt en ledelse som var egenrådig og som ikke tok regi fra andre enn seg selv og i hvert fall ikke fra politikere. Bare det tyder på at ledelsen ikke var spesielt opptatt av de demokratiske prosesser.

Vi har friskt i minne evalueringen av UD, der man også hadde en sterk og egenrådig departementsråd. Bjarne Lindstrøm styrte departementet med hard hånd og frykten var også et våpen som ble brukt til å få medarbeidere til å danse etter departementsrådens pipe. Selv eldre ambassadører "skalv i buksene" når de ble innkalt til Lindstrøms kontor. Når 8% av de ansatte i et departement føler seg regelsmessig mobbet, er det noe riv ruskende galt.

Reinåsutvalget som evaluerte dept. etter tsunamikatastrofen har følgende å si om ledelsen av departementet:

"Utvalget har hatt samtaler med et stort antall medarbeidere i UD. Mange har festet tillit til utvalget og åpnet seg om ulike forhold. Det er fremkommet mange innbyrdes uavhengige utsagn om autoritær og fryktbasert lederstil, streng regelstyring og begrensninger i informasjonsflyten.

Det har kommet utsagn om at frykt for reaksjoner fra ledelsens side dersom UDs regler ble
brutt, hemmet mange medarbeidere under håndteringen av krisen og gjorde dem usikre. Det har også kommet utsagn om at åpne drøftinger og motforestillinger generelt ikke er ønsket i UD.

Utvalget har ikke hatt som mandat å undersøke bakgrunnen for rekken av slike utsagn som peker ut over denne krisen. Utvalget har verken hatt tid eller muligheter for å foreta en
gjennomgang av lederstil og organisasjonsmessige forhold i UD. Men utvalget antar at UD selv vil se behovet for en slik grundig gjennomgang. "

Det som overrasker meg er at det i begge disse tilfellene er det en overvekt av ansatte med høy akademisk utdannelse. Hvordan er det mulig at disse kan finne seg i å bli behandlet på en slik måte i dagens arbeidsliv. Er det redsel for at karierren skal ødelegges av kritiske spørsmål? Er det frykten for å bli stuet bort i et bøttekott uten oppgaver, eller har ledelsen klart å ødelegge all selvtillit? Hvor er kontrollrutinene fra den politiske ledelse?

Kanskje bør Grunnloven endres slik at det blir slutt på det sterke stillingsvernet til embetsmenn.
Slik det er i dag, kan en enkelte embetsmenn som åpenlyst ikke er skikket for jobben, kun sies opp ved dom og det er en lang vei å gå som man helst unngår. I mellomtiden kan vedkommende ødelegge både enkeltmedarbeidere og arbeidsmiljø.


Pressen og sakkyndige som rettsfeller

Lederen i Aftenposten tar i dag for seg Bjugnsaken og gjennomgangen av de sakkyndige norske legene i saken. Avisen tar et oppgjør med vår tro på og de sakkyndiges makt i rettsapparatet. Men hørte vi glasset single?

Jeg er enig i at vi skal stille kritiske spørsmål til sakkyndiges utsagn, men jeg synes det blir for enkelt å se bort fra samrøret mellom sakkyndige og media og den betydning som det kan ha for rettsaker. De som dømmer i rettsaker er mennesker og mennesker er ikke maskiner som ikke lar seg påvirke av omgivelsene.

Kan vi tenke oss at en sakkyndig som er i sterk tvil kan falle ned på feil side om pressen har lagt føringer med sine reportasjer. Når man forventer at det finnes en overgriper fordi pressen har fastslått det, klarer da alle å stå i mot presset? Selvsagt skal ikke slikt kunne skje, men vi vet at det er mulig.

I Bjugn var det et uvirkelig mediajag. Rådmannen i Bjugn, Tor Langvold beskriver i Magasinet, 22/3-2002 om hvordan det er å bli voldtatt av media. Bilder av Bjugn koblet med musikken til Twin Peaks, Helikoptre som dundret over husene for å få de beste bildene, journalister som vred og vrengte på hans uttalelser for å få frem den "rette vinklingen".

Journalistene selv er tydeligvis klar over farene, i deres eget blad: Journalisten kan vi lese dette 17. oktober 2002:

Derimot later det til at stadig flere sensasjonshungrige journalister og redaktører i disse halsløse tabloidtider opphever seg selv til å framstå som både aktor og - dommer, dersom vilkårene for å utfolde seg hemningsløst er til stede, og dersom ingen gidder eller tør å påpeke massehysteriet. (Jmfr. for eksempel Bjugn-saken).

De viser også til en sak som vi i disse dager har fått kjennskap til bl. a. gjennom Brennpunkt: Om pedofilisaken i Lakselv:

Et groteskt eksempel på hvordan mediene har gått i bresjen for å skape den reneste lynsjestemning har framkommet i den svært så mye omtalte pedofilisaken i Lakselv, Finnmark, den siste tiden.

Her har, foruten gribbene i VG og Dagbladet, lokalavisa Finnmark Dagblad, landsdelsavisen Nordlys og NRKs distriktskontorer i Troms og Finnmark, med helt ukritisk oppfølging av riks-NRK, sørga for å iverksette en beint fram makaber «hekseprosess» mot en mann som er siktet for å ha bedrevet utuktig omgang med unge gutter. Gjennom å piske opp hatstemninga har pressa vært pådriver for et oppheta og lynsjestemningsfyllt folkemøte i den lille Finnmarksbygda. Det fins omtrent ikke grenser for hva som tillates, bare pressa selv mener at den har «moralsk ryggdekning» og folkemeninga på si side: Finnmark Dagblad intervjua folk på kafé som uttalte at «sånne som han (den siktede) helst burde ha vært «gjella».

Dette bør også bekymre Aftenposten når man skal vurdere de årsaker som har bidratt til justismord i incestsaker og pedofilisaker.

lørdag, mai 20, 2006

Når noen har snakket sammen koster det skattebetalere 200 mill

De gamle dyder i AP har ikke endret seg mye. At noen "snakket sammen" var en vanlig måte å fikse saker på. Næringsminister Odd Eriksen og partikamerat Tormod Hermansen har snakket sammen og blitt enige om at Bredbåndalliansen skal få kjøpe 50% av Bane-Tele. Problemet er at prisen de skal betale er 200 mill. lavere enn høyeste bud. Dette melder Dagens Næringsliv i dag.

Bredbåndsalliansen som er en samling av noen av våre største el-leverandører har lenge siklet på denne godbiten. Næringsdept. har satt i gang en budrunde som i følge insidere kun er et skuebrød, fordi beslutningen er tatt. Bredbåndsalliansens bud ble av rådgiverne plassert på 3. plass bak Ventelo og en ukjent aktør. De ansatte og styret i Bane-Tele har protestert mot prosessen og er motstandere av salg til Bredbåndsalliansen.

Heldigvis har styret i Bane-Tele "baller" nok til å varsle sin avgang dersom ministeren instruerer styret. Men noen har snakket sammen og da settes vanlige spilleregler til side. At det koster skattebetalerne 200 mill, det bryr ikke næringsministeren seg om. Det er viktigere at venner blir tilgodesett. Dette minner stygt om noe som foregår i mindre demokratiske land.

Gi meg de rene og ranke.... i Sandefjord

Sandefjord er noe for seg selv. Der har de fått en formann i 17. mai-komiteen som ikke virker. Tenk at de presterer å velge en inder til formann i 17. mai-komiteen når de har så mange gode, etniske nordmenn å velge mellom. Vel, da får de skylde seg selv når det gikk så galt som det gjorde.

Ikke nok med at dama er litt mørk i huden og prater norsk på en litt rar måte, men hun vil til og med gå i sari på 17. mai. Ærlig talt, ett sted går grensen. I Sandefjord gjør man ikke slikt ustraffet.

Da er det godt at vi har de rene og ranke nordmenn som kan stå opp og forsvare landet da det så som mørkest ut. Pensjonistpartiets formann Rolf Johannessen, kjent for sin toleranse og fordomsfrihet, vil ha rene linjer i 17. mai-komiteen. Sjakett eller bunad, ikke noe tull med andre klesplagg. At han ikke pakker inn sin rasisme er bra. På spørsmål om han på denne måtte nører oppunder rasistiske holdninger svarer han:

– Jeg kan vel kanskje innrømme at det innerst inne har med det å gjøre. Hvis det er sånn at innvandrere skal ha fram sin kultur, så er jeg fortsatt med på å sette foten ned. Samfunnet forandrer seg, og det er ikke til det bedre. Vi må kjempe med nebb og klør for å beholde de tradisjonene vi har i Sandefjord

Tradisjoner? Sjakett? Ja det er vel et rotekte norsk klesplagg side om side med bunaden. Med navnet fra franske Jaques og et typisk engelsk formiddagsantrekk i overmøblerte hjem, så er det jo helt naturlig at det blir "bunaden" til de bolde sandefjordske menn i komiteen. At de to representantene fra partiene med valgfrihet som kampsaker: FrP og Høires Dag Otto Høye også istemmer med pensjonisten, er jo naturlig. Valgfrihet gjelder selvsagt ikke 17. mai antrekk.

Det gutta i 17. mai-komiteen ikke har skjønt, var at Pournima Singh forsøkte å unngå at herrene i komiteen skulle bryte mot skikk og bruk. Hun ville bære bunad på formiddagen og skifte til sari på ettermiddagen. Da kunne herrene benytte anledningen til å bytte fra sjakett til et mer passende aftensantrekk. For oss som er født i sjakett, så vet vi selvsagt at det ikke er god kutyme å stille i formiddagsantrekk etter klokken 1500.

Hva med å innføre et forbud mot dumskap i 17. mai-komiteen i Sandefjord?

torsdag, mai 18, 2006

...den urett som ikke rammer oss selv

Dette er en viktig melding til alle bloggere. Kina dømte 16. mai, Yang Tianshui til 12 - TOLV- års fengsel for oppvigleri. Hans eneste forbrytelse var at han i bloggs form støttet en eksilorganisasjon som arbeider for å gjennomføre frie valg i Kina.

Tenk det. 12 lange år i fengsel for kun å uttrykke sin mening. Det er umulig for oss som sitter trygt og godt i Norge å forstå at det er mulig å sette noen i fengsel for noe som vi oppfatter som vår soleklare rett. Våre egne karikaturtegninger blir små krusninger i denne sammenhengen.

Min første reaksjon var sinne. Sinne over et diktatur som kan kneble sine innbyggere på denne måten. Er det noe vi kan gjøre? Mitt forslag er at vi sender en mail til den kinesiske ambassaden i Norge der vi protesterer på det som har skjedd. Det er et lite bidrag, men det er i alle fall en måte å gi Yang Tianshui vår støtte. Jeg laget et utkast, men om noen vil rette på innholdet, eller lage sitt eget, så er det fritt frem. Det viktigste er at vi gjør noe. Jeg håper alle bloggere sender oppfordringen videre, slik at vi kan få en del reaksjoner mot dette overgrepet.

To Ambassador Mrs. Chen Naiqing, Peoples Republic of China

Norwegian webloggers are protesting against the sentence on Yang Tianshui to 12 years in jail for subversion on May 16th.

It is not possible for us to understand and accept your verdict based on his “crime” was to post essays on the internet supporting a movement by exiles to hold free elections. He was freely expressing his opinion and posed no threat to state security. We argue that his actions were entirely within the Constitution.

We are concerned about the fact that Peoples republic of China is not supporting the freedom of expression, but withholds sensorship on the internet.

We urge you to bring our protest forward to your government.


Mailadressen til ambassaden er: counsellor@chinese-embassy.no

Jeg har lagt ut en underskriftskampanje på opprop.no som jeg håper dere vil være med på å støtte. Det er et lite bidrag, men viser at ytringsfriheten betyr noe for oss.

VGs kongelige hat-trick

VGs papirutgave faller og faller i opplag. Ikke så overraskende for mange av oss som er ex-lesere. Dersom redaksjonen er sterkt i tvil om grunnene, så kan jeg anbefale lesning av dagens avis.

Forside i tillegg til 2 helsider var vel nødvendig for å dekke hele hatten til Mette-Marit. Dette er knapt ukeblad på sitt verste. Men kanskje det er dette VG tror at leserne vil ha. Lykke til videre ned.

tirsdag, mai 16, 2006

Mye olje og lite demokrati

I fest-taler er George Bush svært opptatt av demokrati. Spesielt at man utvikler demokratiske prosesser i Midt-Østen. Det vil ikke minst styrke USA interesser. Men det er forskjell på fest-taler og praksis. Realpolitikk er ikke alltid sammenfallende med de gode intensjoner. I sin nye nasjonale sikkerhetsstrategi har de nedfelt at "tyrannene må vekk til fordel for frihet, demokrati og markedsøkonomi", men ikke uten unntak.

USA har et stadig økende behov for olje. Midt-Østen som huser verdens største reserver er et naturlig valg. Nå Irak er blitt et større problem enn ønsket og samtidig så ønsker USA å frigjøre seg noe fra Saudi-Arabia. Hvem er igjen da? Libya selvsagt. Libya har enorme oljereserver. Gadaffi er rehabilitert og er nå USAs allierte i kampen mot terrorisme. It takes one to know one.

At han ikke tilfredstiller kravene til frihet og demokrati oppveies av en vesentlig fordel. Gadaffi har olje. Mye olje. Da kan det fires på noen av de andre kravene. At han har tatt livet av en del amerikanere er også nå glemt og tilgitt.

Hvor seriøst vi kan ta Gaddafis comeback, som er i Lasarus-klassen, kan vi få noen signaler om på tirsdag. Da kommer Hugo Chaves på besøk. En mann som ikke står på topp-10-listen til George Bush. Hva han og Gadaffi kan få til om kjemien skulle stemme uroer nok litt i Washington.

mandag, mai 15, 2006

Bleieskiftarbeider? Fy skam

Humor skal man ikke spøke med. Heller ikke førskolelærere. Det synes Mette Krogh. Mette Krogh er fylkesleder i Utdanningsforbundet i Vestfold og skal ivareta førskolelærernes ære.

Hun likte svært dårlig at styreren ved Bassengbakken barnehage i Horten, Terje Bakken laget en litt morsom vri på jobbannonsen. Bakken søkte etter Bleieskiftarbeider. Inspirert av Øystein Sunde, så ville Bakken skille seg litt ut i mengden av trøtte annonser. Grunnen til at det betegnelsen ble brukt, var også at de ville fremheve at førskolelæreren primært skulle jobbe med de aller minste barna og da er bleieskift en del av jobben. Men for å bruke et annet Sunde-sitat: "Du må`kke komme her og komme her".

Bakken kunne kanskje brukt: OVERBULJONGTERNINGPAKKMESTERASSISTENTFØRSKOLELÆRER

Nå har Bakken krøpet til korset og annonsen har nå fått den politiske korrekte tittelen: Førskolelærer. Hørte dere: BARNEHAGETANTER! (og onkler)!

Gjør-det-selv-politi

England er det landet i verden som har mest overvåkningskameraer. Nå tar de den helt ut og sender live-tv fra kameraene sine. Det holder ikke med vanlig Big Brother på TV, nei. I sommer kan 22000 londonere sitte hjemme og se hva naboene holder på med utenfor stuevinduet. 12 sikkerhets-kameraer blir linket direkte til Shoreditch TV. De har også lansert slagordet "fight crime from your sofa"

Innbyggerne i Haberdasher Estate skal frivillig eller ufrivillig bli de nye tv-stjernene. De kan via et eget tastatur koblet til TVen, sende anonyme mailer til politiet dersom de ser noe mistenkelig og politiet kan bryte inn i sendingene med viktige meldinger.

Besnærende? Nei, takk! Denne type offentliggjøring reiser en rekke viktige spørsmål som krever avklaring. Hva om en eller annen anabol type med en politimann i magen ser noe mistenkelig. Kanskje en eller annen som fikler med bilen hans. Han styrter ut, ser noen som ligner på personen fra tv-opptaket og gyver løs. Bare for litt senere å oppdage at han tok feil. Problemet er bare at offeret ligger på sykehus med brudd på hodeskallen. Too bad?

I tillegg kommer det tvilsomme i at man blir overvåket hvor man går. Opptak kan lagres og brukes mot en i sammenhenger som ikke er relevante der og da. Derfor er ikke dette bare et enkeltstående Big-brother, det er en tankegang satt i system som skremmer.

I Norge tenker de fleste at, "har du rent mel i posen, har du ingen ting å frykte". Jeg ser dette som et tegn på hva som kan komme av overvåkningsmuligheter og fordi det er så uhyre effektivt, så vil myndighetene garantert se på mulighetene.

Jeg ser at overvåkningskamera kan være forebyggende og i noen tilfeller bringe frem fellende bevis, men det finnes noen skyggesider ved dette også. Og det blir jo uhyre sensitivt når det ikke er bare 2-3 kontrollører som ser på, men tusenvis av borgere med gode og mindre gode intensjoner.

Et eks.: Man overvåker områder med minibanker. Dette kan sees på TV og selv om man ikke ser pinkoden og beløpet som tas ut, så åpner det for et kvikt lite ran.

England er foregangslandet på denne type overvåkning og jeg er redd for at våre justispolitikere kommer til å ta en tur om de ikke allerede har vært der da. Tenk å få 10 ganger så mye politi ut av dagens budsjett. Jeg foreslår at man i tillegg til overvåkningen, deler ut håndjern og batonger til innbyggerne, slik at man kan ta skrittet fullt ut.

I vårt eget samfunn, der man roper på mer politi, så blir denne type løsninger en enkel måte å rydde i gatene på. I stedet for lokal tilstedeværelse av politiet så kan overvåkning og "angi en nabo" være et effektivt middel. Men er det slik vi vil ha det? Jeg vil det ikke.

Er jeg paranoid? Nei, ikke så ille som for noen år siden, da jeg gikk på Lyns hjemmekamper og trodde det satt noen bak meg.

søndag, mai 14, 2006

Israelsk avis tar et kraftig oppgjør med boikotten av Hamas

I dagens Haaretz, tar Gideon Levy et kraftig oppgjør med det han kaller maskeradeballet som Israel har gjennomført mot Hamas. Denne artikkelen er også et oppgjør med de landene som ukritisk har danset etter Israels pipe. Et tankekors for Jonas Gahr Støre og de rød/grønne?

Det er en knusende dom som felles over boikotten som nå anses for å være mer eller mindre over som Levy skriver:
Israel and the world have surrendered unconditionally, and the flow of money to the territories is being renewed.
senere i artikkelen skriver han:
What has Israel gained from this game? Nothing. It has only lost. The pictures of shortages and distress have been chalked up, and rightly so, to Israel. And how does the world look when it dances, just like that, automatically, to Israel's pipe?

Apart from another several thousand families who have joined the circle of poverty in the occupied territories, nothing has come of this cat-and-mouse game that the world played, under Israel's coaching, with the elected Palestinian government. A Nobel Prize that was given to an Israeli for game theory was certainly not intended for games like these.

Now the world needs to pause for a moment and ask itself, how come one small country can make a mockery of it in this way and cause great powers to act in such an unintelligent way?
For en som flere ganger har hevdet de samme synspunktene på denne bloggen er det godt å se at det finnes israelere som er sterkt kritiske til isolasjonslinjen.

Jeg antar at Hamas har lært en lekse av hvordan israelerne behandlet Yassir Arafat og PLO. De anerkjente Israel som en del av Oslo-avtalen, men ble etter det fullstendig ydmyket og oversett av den israelske regjering.

Den ulovlige okkupasjonen fortsatte og det palestinske folket fikk ikke noe tilbake av sin anerkjennelse. Hamas har ikke tenkt å gå i samme felle og vil se resultater før de anerkjenner Israels rett til å eksistere. At de vil ønske å gjøre det, tror jeg det er kommet relativt mange signaler på, men de gjør det ikke uten konsesjoner fra Israel.

Levy stiller også et betimelig spørsmål om hvorfor Israel og den vestlige verden nå kan kanalisere penger gjennom det korrupte Fatah, men ikke gjennom Hamas som er kjent for det motsatte.

Just as the economic boycott held up for only a few weeks, the diplomatic boycott will also not last long. Sweden has already welcomed in its territory two representatives of Hamas, the other European countries will follow suit, the United States will have to join in, and Israel's turn will also come, hideously late, of course, and it will recognize the Hamas government.

Therefore, it is necessary to ask: Why wait? The lesson from the short-lived economic boycott must be learned now. Israel has already missed the Abu Mazen train and he is now the Palestinian Shimon Peres: It's pleasant to talk to him but what he says no longer has much influence or significance.

Vel, dersom dette er en vurdering som blir tatt seriøst i Israel kan det kanskje være et skritt i riktig retning. At begge lands regjeringer kan akseptere hverandres rett til å eksistere og at den destruktive volden på begge sider kan opphøre.

Game theory, Gideon Levy, Haaretz

They are dead but they won`t lie down

Jeg trodde striden i NSSR eller Redningsselskapet var over. Med det nytt styre på plass, ansettelse av ny generalsekretær, Kong Harald tilbake som beskytter og med Petter Sundts åpne lommebok, så alt lyst ut.

Men de som tilsynelatende tapte maktkampen, ville ikke gi opp. De er tilbake på arenaen, ikke fullt så synlige, men de drypper sitt budskap utover media. De ønsker å kaste interims-styreformannen, Lars Hellandsjø på det kommende landsmøtet i mai. I tillegg gjør de alt de kan for å stikke kjepper i hjulene for granskningen som pågår. Dette spillet er for jævlig.

Jeg er opptatt av Redningsselskapet. Født og oppvokst i fjæresteinene vest mot havet fikk jeg respekten for NSSR inn med morsmelka. Det var to organisasjoner som ble omtalt med samme ærefrykt og respekti min barndom: Redningsselskapet og Frelsesarmeen. Det er ikke så rart når man ser at i perioden 1946 til 2004 så har NSSR reddet livet til 2822 personer og berget 1991 skip i tillegg til tusenvis av slep og assistanser.

Når jeg i tillegg har fått oppleve hva disse havets adelsmenn er i stand til å utrette, så har ikke respekten blitt mindre. Grunnen til at deler av selskapet fortsatt har respekt langs vår tøffe kyst er ganske enkel. Fiskere og sjøfarende vet at mannskapet på redningsskøyta er villig til å ofre både liv og båt i kampen for å redde dem. Dette er folk de kjenner og som de stoler 100% på. Nå har operasjonene i smulere farvann på Østlandet også blitt flere og flere. Dette fordi folk med mer penger enn vett og sjømannskap har kjøpt seg båt.

Det styret og deler av organisasjonen har glemt er at grunnfjellet i NSSR er i ferd med å forvitre. Når jeg leser i min kjære lokalavis, Firdaposten at barn som selger kalendere for Redningsselskapet blir regelrett mobba, da er det noe som er fryktelig galt. Jeg husker selv salg av jakkemerker for samme sak på 70-tallet. Det var ikke noe som var enklere i lokalsamfunnet. Alle kjøpte.

Når ex-president Magnus Stangeland må bo på suite på Bristol og kan spandere rødvin til over 800 kr. flaska på forbindelser, da har han mistet kontakten med grasrota. Ingen organisasjon skal bruke pengene sine på sånt tull, det bør en president med bakgrunn fra Vestlandet forstå.

Grasrota eller kanskje vi skal kalle det tang- og tarerota i selskapet er de som ofrer kveld etter kveld på å lage håndarbeid til basarene. Som testamenterer sine minstepensjoner til selskapet.
Som har vært stolte av selskapet sitt. De er ferd med å snu selskapet ryggen. Det er livsfarlig for en organisasjon som er avhengig av folks goodwill. Selv for en republikaner som meg, så skjønner jeg godt symboleffekten da Kong Harald ville komme tilbake som beskytter. Det betød mye for grunnfjellet i NSSR.

Om nå opprørerene skulle lykkes med å rive selskapet i filler, så er nok kongehusets beskyttelse over for godt. I tillegg tror jeg Petter Sundt lukker lommeboka godt igjen i likhet med andre donorer. Når da folk langs kysten opplever at en liten håndfull idioter ønsker å sko seg på deres giverglede, da er all sympati for NSSR borte. Kanskje for godt. Jeg håper derfor at vettet seirer på neste landsmøtet.

lørdag, mai 13, 2006

Statens bødler

I dagens Dagbladet tar Shabana Reman et oppgjør med staten representert ved skattemyndighetene. Jeg synes det er et tåpelig angrep og en aldri så liten boomerang.

Bakgrunnen for det harde angrepet er komikeren Jon Schau som ble slått konkurs i 2004 og som selv bruker mye av sitt siste show på et oppgjør der den "lille mann" blir slått i bakken av den mektige staten.

Jeg tviler ikke at mange kan oppleve staten som et stort, stygt dyr som foretar overgrep med loven i hånd. Og at det skjer noen ganger er jeg ikke fremmed for. Denne historien er litt annerledes enn den fremstilles som av Shabena Rehman. Hun er ikke helt etterettlig når hun skriver at Jon Schau ble slått konkurs mens han lå i koma. Han fikk meldingen 10 dager etter at han ble utskrevet fra sykehuset.

Da hadde saksbehandlingen pågått i over 10 år og jeg regner med at man til slutt mistet tålmodigheten med uteblivelse av pengene.

Jon Schau har tydeligvis ikke vært verre stilt enn at han har klart å få et eget dokumentarprogram i TV2 og en egen artikkel i Dagbladets, Magasinet om samme sak. Ikke alle ressursvake ofre oppnår det.

Når vi ser på sakens fakta som er presentert av Jon Schau selv, så går altså saken 10 år tilbake i tid. Han unnlot da i flere år å levere selvangivelse og å betale skatt. Det får man ærlig talt ta konsekvensene av. Jeg er drittlei av stakkarligsgjøring av tydeligvis ressursterke mennesker som ikke forstår betydningen av å levere en selvangivelse. Så pass ansvar får man ta for egne handlinger og de konsekvenser det har.

Hadde dette vært en "stakkar" som hadde lese- og skrivevansker eller andre plausible grunner for ikke å forstå hva det innebære å la være å levere selvangivelse, så kunne jeg skjønt det. Det kan være mange grunner til at mennesker ikke er rasjonelle.

Å fremstille det som om staten opptrer som bødler fordi de ønsker å inndrive skatt fra en person som har gitt totalt faen i å oppfylle forpliktelsene til samfunnet er misforstått. Slutt med sytingen og gjør opp for deg. Det må vi andre gjøre.

Godt brukte kalkulatorer gis bort

Det har vært en stille palassrevolusjon i Høyre under landsmøtet i helgen. Kalkulatorene ble erklært "kalkulatora non grata" og forkastet som partiets ledestjerner. Nå er det verdier og personer som teller.

Leder av Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen stilte spørsmålet på bloggen til liberaleren.no torsdag om "Hva skal vi med partiet Høyre". Det er et betimelig spørsmål siden mange velger har svart at vi vil ikke ha Høyre i det hele tatt. Bare 10% av landets befolkning mener noe annet. Så i den sammenheng blir hans spørsmål relevant.

Jeg er ikke så opphengt i ideologi selv om det kan være interessant nok for studiets skyld. Jeg er mer praktiker som prøver å finne gode praktiske løsninger uavhengig av hvilken ideologi som løsningen faller inn under.

Frafallen høyrevelger er statusen politisk i dag. Å stemme på Høyre har for meg vært et utslag av minste felles multiplum. Dette fordi jeg er en vanskelig velger å tilfredstille. Samtidig har det aldri vært i mine tanker å la være å stemme. Det høres kanskje litt søkt ut, men tanken på alle diktatur der innbyggere IKKE har mulighet til å stemme, gjør at jeg alltid kommer til å bruke min rett og plikt til å bruke min stemmerett.

Som sagt jeg er en en frafallen høyrevelger. Hvorfor? Ikke så enkelt å svare på, men jeg skal gjøre et forsøk fordi jeg tror at mine betenkeligheter ikke er så langt fra andres.

Jeg var ikke noen opplagt høyrevelger. Med en bakgrunn fra vestlandsk arbeiderklasse ville kanskje partier litt lenger til venstre vært naturligere. Men i Høyre fant jeg den mixen av personlig frihet koblet opp mot felleskapssløsninger som jeg manglet på sosialistisk side. Jeg har tjent mine egne penger fra 17-års alder og har hele tiden tatt ansvar for meg selv o mgine.

I dag passer jeg mer til oppskriften på en solid høyrevelger. Jeg er bedriftsleder og har vært med på å etablere og bygge opp en bedrift fra scratch til i dag å ha 12 personer ansatt og driver rimelig bra. Dette er også gjort uten behov for støtte fra annet hold enn privat initiativ og kapital. Jeg bor bra i Bærum uten å bære preg av det i for stor grad, med bærumske statussymboler. Bilen er 10 år og huset helt ordinært. Økonomien ligger i firmaet og vi har ikke tatt ut utbytte selv om det ikke er det smarteste trekket. Men nok om meg.

Men ved valget i 2005 sa jeg takk til Høyre fordi jeg savnet visjonene og verdiene. Økonomi alene er ikke nok for å tilfredstille det hele mennesket. Jan Tore Sanners papegøyeaktige: "lavere skatt, lavere skatt", var blant annet det som fikk meg til å forlate det partiet som jeg har stemt på i alle år. I alle debatter der han og finansminister Per Kristian Foss deltok var det kun fokus på èn ting: skattelette. Jeg hørte ikke noe om visjonene til Høyre og ingen ting om hva som var Høyres verdigrunnlag. Til slutt ble det for mye, jeg fant et annet parti selv om det multiplummet ble enda mindre. (Nei, det partiet var ikke FrP. )

Ja vel, men vil jeg ikke ha lavere skatt da? Jo, men jeg synes ikke mitt eget skattenivå har vært så ille. Jeg vil også bidra til felleskapsløsninger. Vi trenger en velferdsstat, men ikke slik som den er i dag.

Man skal ikke dvele for mye med fortiden, verden av i dag er annerledes enn for 20 år siden og krever kanskje andre løsninger. Allikevel kan jeg ikke fri meg fra å tenke på hva Høyre bidro med for på 80-tallet. De fjernet kringkastingsmonopolet, de fjernet lukketidsloven, de fjernet telemonopolet, bare for å nevne noe. I mine øyne hadde man en god blanding av verdikonservativisme og sosialliberalisme. Politikere som Kåre Willoch, Erling Norvik og Jo Benkow var sammen en god miks av det Høyre jeg savner i dag.

Ikke det at deres resept den gang nødvendigvis hadde virket like godt i dag, men persongalleriet hadde en appell til et bredere lag av folket enn Høyres tillitsmenn i dag.

Da Erna innledet på Høyres landsmøte fredag, måtte jeg smile litt i skjegget. Jeg mintes en artikkel i Dagsavisen fra 4. mai 2005, der en rekke av partiets veteraner advarte mot "kalkulatorhøyre" og kritiserte Erna Solberg for å ha glemt partiets verdikonsverative forankring. Da ble de mer eller mindre avfeid som noen gamle tullinger som ikke hadde skjønt noen ting. "Sprøyt" sa Erna den gang. Men på fredag kastet hun kalkulatorene så hardt at det singlet i glass.

Hva må til for at jeg skal vende tilbake. Først må de vise at den kursendring de legger opp til er troverdig. Å si en ting er lett, å gjøre det er noe annet. Jeg har dessverre ikke så stor tiltro til at dagens ledelse er den rette.

Erna Solberg strever fortsatt med å finne sin rolle. Det er ikke så lett å komme fra regjering til opposisjon. Det er lett å bli minnet om gamle synder. Jeg tror at samarbeidsinvitten til FrP på dette tidspunktet er dessverre et politisk selvmord. Å starte samarbeidsprosjekt om en eventuell regjering 3 år før et valg er alt for lang tid. I tillegg er det så stor avstand både i størrelse og politisk oppslutning at Høyre kommer til å vandre i dødens spor. Høyre må nå fronte sine egne saker med all mulig tyngde og være mindre opptatt av FrP.

De bør gå løs på velferdsstaten. Ikke for å fjerne den, men ved å påpeke hva vi bør forbedre. Det er så merkelig at selv om vi bevilger nesten 700 milliarder kroner til staten, så er det alltid de siste milliardene som skal ordne alle problemer. Det er på tide vi ser på hva vi får for pengene og ikke minst ta en diskusjon om hva som skal være statens primæroppgaver og hva den ikke skal drive med.

I ledelsen i dag er Jan Tore Sanner det aller svakeste kortet etter mitt syn. Jeg har store problemer med å ta den mannen alvorlig. For meg toppet det seg i januar med et idiotutspill og selvmål av verste klasse. Han presterte å la sin harme gå ut over statsråd Navarsete fordi hun som den 3. samferdselsminister ble invitert på helikopertur for å se på E-18køen og takket nei. Dette medførte til og med et spørsmål til statsråden i Stortinget.

Jan Tore Sanner hadde glemt at både Odd Einar Dørum og Toril Skogsholm hadde vært på helikoptertur uten at det kom en krone til E-18. Og da satt Høyre i regjering. Denne type politikeridioti gjør ihvert fall meg forbannet. Den samme Sanner lovte i 2001 at bare Høyre kom i regjering så skulle E-18 få de pengene man trengte. Det var det noen i Bærum som husket.

Jeg tror Per Kristian Foss ville vært en bedre leder enn Erna. Han er slugger nok til å få gjennom Høyres budskap i dagens høytropende media og vi kunne fått noen paralleller til 80-tallets Gro-Kåre med Siv-Per Kristian-debatter. Jeg ville også tatt med meg Torbjørn Røe Isaksen. Selv om jeg er uenig i hans FrP-tilnærming så ville han vært en god fornyelse av lederteamet. Kristin Clemet ville også vært en god nestleder.

Børge Brende skjøt seg selv skikkelig i foten under fjorårets Union-debatt, men kan han være vanskelig å komme utenom.

En personlig favoritt er Oslos byråd, Erling Lae. Han oppfatter jeg som en pragmatisk, fornuftig person som har bred appell. Men en bedre geografisk spredning må nok til for å unngå et Oslo-sentrert Høyre.

Dersom Høyre kommer tilbake til sin formålsparagraf: "Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid" (Du kan puste nå, snart skal Høyre lære å sette punktum) så vil jeg komme tilbake til Høyre.

onsdag, mai 10, 2006

Ringetone utløste "krig" i Irak

Du tror det ikke før du har lest det! Times online har en utrolig historie i dag som forteller litt om hvor stor avstand det er mellom shia- og sunni-muslimer i Irak og hvor dypt konfliktene går.

En ringetone fra mobiltelefonen til Gufran al-Saidi begynte å ringe en shiamuslimsk bønn da en av de bevæpnede hennes holdt telefonen. Speakeren i parlamentet, sunnien Mahmoud al-Mashhadani sendte sine bodyguards for å be om at telefonen ble slått av, men da det ble nektet og den ringte for annen gang ble det full slåsskamp mellom de respektive vaktene. (Alle representanter har bevæpnede vakter på grunn av faren for attentat)

Når slike bagateller utløser regelrette slåsskamper så illustrerer det hvor vanskelig arbeidet med å få landet på fote igjen.

Fotball-ledere er ikke som andre ledere

Fotball-ledere er en egen rase. Enten er de høyt oppe eller så ligger de jamsides med gresset. Redde for medieeksponering er de i hvert fall ikke. Jeg snakker nå i første rekke om ledere i de øverste divisjoner. I det ene øyeblikk er de genierklærte og next to God, mens de etter 4 kamper med tap er på et djevelsk lavmål.

Min egen ledererfaring strekker seg tilbake til 80-tallet, med forskjellige organisasjoner både type og størrelse. Som de fleste andre har jeg opplevdt noen suksesser og ikke minst noen solide fiaskoer, en ganske normal karriere altså.

Hva som aldri har vært i tankene mine, er å henge ut samtlige medarbeidere dersom noe har gått galt. Det kan en fotballtrener gjøre og komme fra det nesten uten kritiske spørsmål. Jeg har aldri opplevd det, men om nå alle mine medarbeidere samtidig ikke skulle prestere det vi har blitt enig om, ville jeg stilt spørsmålstegn ved egen evne til å lede mannskapet. Jeg tror ikke jeg engang hadde stilt kabinettspørsmål, men bare stille og rolig takket for meg.

Næringslivet har trykket fotball-ledere til sitt bryst. Jeg vet ikke om det er fordi sjefen vil sole seg i glansen av noen kjente navn for siden å drive name-dropping eller fordi de tror de 50 000 for foredraget skal gi resultater. Det er jo litt kult å kunne si:”Jeg pleier å gjøre som min gode venn Tom Nordlie”-liksom.

Jeg har vært på noen av disse fotballseminarene. Det har handlet om ”god-fotan”, ”samhandling”, ”hårete mål” og jeg vet ikke hva. Noen har sett lyset på Ona fyr, andre har ikke sett en dritt.

Så kommer da disse overbetalte og underarbeidede gutta boys og skal fortelle oss hvordan vi skal drive bedriften vår. Hvordan vi skal få det beste ut av folkene våre. Og så blir jeg ikke begeistret. Hva faen er feil med meg?

Vel, det er en viss forskjell i å spille 2x45 min og kunne bytte folk foran hver kamp alt etter om de er skadet eller ikke holder mål. I vår bedrift må vi spille med de spillerene vi har. Vi kan ikke ha dobbelt opp på i alle funksjoner og vi kan ikke bytte og skifte på ansatte som vi vil. Det finnes et lovverk som regulerer sånt.

At vi kan få inspirasjon til å gjøre ting litt annerledes, det betviler jeg ikke, men at vi skal bli så forbannet mye bedre bare vi gjør som de beste fotball-lagene, sorry, det tror jeg ikke noe på. Like etter et slikt foredrag, så taper trenerens lag de neste 5-6 kampene og da begynner medarbeiderne å lure på om det var så lurt det han sa allikevel.

God ledelse handler om kommunikasjon, det handler om å sette tydelige mål sammen med medarbeidere, om å følge opp og om konsekvenser. Det handler om å gi medarbeidere tillit og skape en god kultur der man føler seg trygge. Det er klart at om noen hele tiden leverer for dårlig og/eller ikke gjør som avtalt, så må vi gjøre noe med det.

God ledelse handler ikke om å skjelle ut enkeltspillere eller hele laget over flere sider i globoidpressen eller i beste sendetid på TV. Slikt blir man ikke trygg eller bedre av. Når ”I” Rekdal kan trekke 20-30 journalister for å fortelle at han fortsatt har tillit til laget eller laget har tillit til ham, da blir det bare latterlig. Men fotball er god underholdning og dermed god business. Selv med dårlige ledere.

Like fornøyelig er stolleken. En trener må etter 4 tapte kamper på rad, byttes ut. Da vinner laget neste kamp og så er alt bra. Etterpå taper de 4 til, men da kan man ikke gjøre noe. Treneren som fikk sparken går til et annet lag og blir Gud der. Aller helst ville man nok kastet alle spillerne, men det blir så rotete og krever så mye jobb.

Om du nå trekker konklusjonen om at jeg ikke er så imponert over lederegenskapene i norsk fotball, så brenner tampen.

tirsdag, mai 09, 2006

Dobbelmoral er også en form for moral

Dick Cheney har vært på utenlandsbesøk. Han har blant annet besøkt Kasakstan og hilst på sin gode venn president, Nursultan A. Nazarbayev. Nazarbayev ble i desember 2005 gjenvalgt for 6 nye år med imponerende 91,5% av stemmene. At internasjonale valgobservatører anså valget som arrangert, sjenerer verken Cheney eller Nazabayev.

Heller ikke at to av opposisjonspolitikerene har blitt myrdet bare noen måneder før valget. Cheney har de siste dagene lekset opp for Putin om Russland og manglende demokrati samt at de bruker olje og gass som utpressingsmiddel. Vel, det siste kan Cheney og USA en del om. Cheney har også kritisert Europas siste diktator i Hvite-Russland, Lukashenko for hans manglende demokratiske sinnelag.

Hva er så forskjellen mellom regimet i Hvite-Russland og Kasakstan? I praksis ikke så veldig stor. Politisk og styringsmessig er det mange likheter. Valgfusk og overveldende seier for sittende president. Drap og arrestasjon av opposisjonelle, en god del flekker på rullebladet hos Human Rights Watch. Derfor skulle man tro at Cheney også ville ta et oppgjør med Kasakstans president. Men nei da. Etter en privat middag med president Nazarbayev uttalte Cheney:

"I have previously expressed my admiration for what has transpired here in Kazakhstan over the past 15 years," he said, "both in terms of economic development as well as political development."


What`s the big difference:
Olje er svaret.
Hviterussland har bare noen små forekomster av olje. Kasakstan derimot har masse olje. Reservene er anslått til 10 milliarder fat. I dag pumper Kasakstan opp 1,2 millioner fat pr. dag og forventer å nå 3 millioner fat i 2015.

Kasakstan har en beliggenhet som gjør dem meget interessante for amerikansk påvirkning. De har grenser mot Russland og China og deler det Kaspiske hav med Iran. Olje og gass kan bli levert gjennom Russland, Tyrkia, Iran, China, Pakistan og Afganistan. USA forsøker febrilsk å finne stabile leverandører av olje og gass og hva er mer stabilt enn et godt gammeldags diktatur der man er personlig venn med presidenten? At Halliburton er en viktig aktør i Kasakstan er for stygg til at jeg vil gjøre noe poeng ut av det.


Kasakstanske myndigheter taler imidlertid med to tunger. Energiministeren sa at de er interesserert i å bygge en rørledning vestover gjennom Aserbadjan til Tyrkia og dermed gå utenom Russland. Samme dag så ga operatøren av Kasakstans rørledningsoperatør en garanti til Russland om å sende russisk olje til Kina gjennom den nye Atsau-Alashankou-rørledningen.

Det handler også om militærbaser og tilstedeværelse i sentral-asia. Usbekistan ble forbannet på kritikken fra USA om undertrykkelse av demokratiske rettigheter og kastet amerikanerene ut fra flybasen som støttet operasjoner i Afganistan. Den andre basen i Kirgistan er også usikker. Leien er skrudd i været og Russland og Kina ønsker USA ut derfra. Da passer det med en tilnærming til Kasakstan og da må ikke USA støte dem på mansjettene

Om jeg er overrasket. Nei, selvsagt ikke. Realpolitikk fungerer slik. At demokratiske rettigheter er mindre verdt i et land som man kan ha nytte av er jo ikke noe nytt. Men det er ikke alltid det vises så opplagt som her. Dobbeltmoral er også en form for moral.

mandag, mai 08, 2006

Plan B i Irak: Let`s divide and get the hell out

Står man i hengemyr lenge nok, så synker man nedi og dess mer man strever, dess dypere synker man. Slik er USAs situasjon i Irak. Det har blitt gjort så mange feil og det har vært utvist en arroganse som det er lenge siden man har opplevd. Det er derfor ikke uventet at det kommer signaler fra USA om at en deling av Irak og tilbaketrekning av USAs styrker være et alternativ som vurderes som en plan B.

Senator Joseph Biden er en av dem som foreslår at man kan dele inn Irak i 3 autonome deler, der kurdere, sunnimuslimer og shiamuslimer deler landet seg i mellom i egne regioner. Disse skal ha egne lover og egen administrasjon. Naturressurser som oljen derimot skal tilhøre hele landet og styres av en regjering i Bagdad.

Regjeringen skal også ha ansvar for grenser, forsvaret og utenrikspolitikk. Dette er vel noe av det mer naive som er fremsatt av forslag. Å tro at kurderne vil gi slipp på de enorme oljeforekomstene i Mosulområdet er helt utenkelig.

Det er et varsel om en krig som i store trekk er tapt og som vil måtte kjempes i årevis om man ønsker å nå målsetting fra invasjonen. Om det var var den reelle målsetningen da.

Noen få uker før invasjonen av Irak for mer enn 3 år siden, hadde John Simpsons i BBC et intervju med utenriksministeren i Saudi-Arabia, prins Saud al-Faisal. Han fortalte da Simpson om hva ville komme til å skje: De amerikanske og engelske styrkene ville komme til å bli stasjonert i Irak i årevis. Det ville komme til å bryte ut en borgerkrig mellom shiaer og sunnimuslimer. De eneste som ville se positivt på dette, ville være regjeringen i Iran.

"And what do the Americans say when you tell them this," I asked? "They don't even listen," he said.

Dette føyer seg inn i rekken av unnlatelsessynder som ledelsen i Washington har begått. Prisen for arroganse betales nå. Man skulle kanskje trodd at de ville lytte på en av sine nærmeste allierte i den arabiske verden, som kanskje hadde den kulturelle innsikten de selv manglet.

Den samme prins Saud al-Faisal sa ved et besøk i Washington 30. september 2005:

US policy in Iraq is widening sectarian divisions to the point of effectively handing the country to Iran…. We fought a war together to keep Iran out of Iraq, now we are handing the whole country over to Iran without reason…. Iraq is disintegrating.”

Anthony H. Cordesman i CSIS ber regjeringen tenke ”Long and hard first”.
Det er mulig at det går mot en borgerkrig og deling uansett, men som han sier, det blir ikke hyggelig.

Sekterisk og etnisk rensing:

Det finnes ikke noen enkle etniske skillelinjer. Det har aldri vært noen konsensus som viser akkurat hvor arabiske sunnier, arabiske shiaer, kurdere og andre fraksjoner er delt og hvor de er lokalisert. Enhver deling vil medføre en massiv relokalisering.

Irak er kraftig urbanisert med nærmere 40% av befolkningen i et delt Bagdad og Mosul. Kirkuk er allerede et maktsenter og Basra er allerede gjenstand for shiamuslimsk rensing.


Militæret og sikkerhetsstyrkene:

Det regulære militæret holder sammen så langt, men de er hovedsakelig satt sammen av shiamuslimer og kurdere. Innenriksstyrkene er hovedsakelig shiamuslimer og politiet har en håpløs blanding med milits og lokale sikkerhetsstyrker og inndelt med i henhold til lokale stammer, sekteriske og etniske bånd. Deler man landet, så deler man militæret, sikkerhetsstyrker og lokale styrker etter sekteriske og etniske linjer og forsterker militsen. Alt dette leder til mer vold, ikke mindre.

Olje og økonomi:

Mer enn 90% av Iraks inntekter kommer fra olje. Sunni-araberne i vest har i dag ikke noen oljeforekomster. Kurderne vil ha feltene i nord selv om de ikke har noen krav på dem og har heller ikke noen sikker måte å eksportere dem på. Shiaene i sør er også delt, med shiaer i Basra som snakker om et eget område separert fra andre shiaer som vil kontrollere oljen i sør.

Så fort landet er effektivt delt, så blir deres hovedressurs og på en måte som gjør de i områder uten olje til tapere. Det gjør at taperne har få andre opsjoner enn fortsatt konflikt.


Forhold til andre land:
Islamistiske sunni-ekstremister har tette bånd til Al-qaida og har dominert opprøret og volden blant sunnier. Dersom Irak deles, så vil Al-Qaida dominere de irakiske arabiske sunniene, ellers blir land som Egypt, Jordan eller Saudi-Arabia tvunget til å gjøre dette. Iran vil konkurrere om shiaenes gunst og forsøke å oppnå fordeler i det vakuumet som oppstår dersom USA stikker. Det kommer signaler fra Irak om iranske grenseovertredelser der de har bombadert kurdiske grupper i nordøst.

Jeg vil ikke tro at USA er spesielt interessert i at Iran utvider sine områder. Kurderne er venneløse: Tyrkia, Iran og Syria vil true og forsøke å skille og utnytte dem.

Det har vært gjort en uendelig mengde feil i Irak og det er mulig at Irak vil deles helt på egen hånd. En planlagt deling vil bare gjøre det hele verre. Vi skal ikke glemme at 60% av verdens oljereserver og 37% av verdens gassreserver befinner seg i Irak. USA har et ansvar overfor de 28 millioner innbyggere i Irak. Å overlate landet i et voldelig vakuum er fravær av moralsk ansvar og burde ikke være i USAs interesser. Derfor bør plan B forkastes om man vil unngå å gjøre enda større skade i Irak.

Linker til mer informasjon og fordypning:

Iraq’s Evolving Insurgency and the Risk of CivilWar, CSIS

Meeting the Challenge of a Fragmented Iraq: A Saudi Perspective, CSIS

The struggle for Iraq, BBC

søndag, mai 07, 2006

FrP etter Carl Ivar

Carl Ivar har nok hatt større betydning for FrPs vekst enn vi helt innser – ennå. Akkurat nå er alle høye og mørke. På meningsmålingene veksler de mellom å være størst og neststørst. Det er tilsynelatende få skyer på FrP-himmelen.

Carl Ivars jobb med partiet fremtvinger respekt også fra en som ikke er så overvettes begeistret for partiet, spesielt ikke partiets program. Jeg mener at det ikke helt henger sammen og ikke er gjennomarbeidet. Partiprogram har imidlertid sjelden hindret Carl Ivar i å komme med andre utspill når det har passet.

Han har også sørget for at Geir Mo og hans mannskap har drevet en imponerende organisasjonsbygging og ikke minst trening av grasrota i FrP. Det er et arbeid som selv Haakon Lie vil nikke gjenkjennende til .

Han har hatt en lyttepost mot grasrota som ingen andre politikere. Denne evnen til å fange opp stemninger i folket med sin helt utrolige timing kombinert med spissformulering av budskapet, er det ingen som slår ham på. At det ikke alltid har vært i tråd med vedtak eller partiprogram har den suverene partieier kunnet se bort fra.


FrP har en stor utfordring. De er nå det eneste av partiene som ikke har vært i posisjon. Partiene på stortinget er nå hemmet av at de enten kommer fra regjering eller sitter der. Det begrenser handlefriheten vesentlig.

Hva vil skje nå? Siv Jensen har fått klarsignal fra partiet til å sørge for regjeringsposisjon i 2009. Dette er vanskelig å tenke seg uten en koalisjon med Høyre. Erna har tatt signalene og sier at under visse forutsetninger så vil hun være med på samtaler. Siv er definitivt en dyktig politiker og hun er nok ingen dårlig statsministerkandidat.

Men kan hun bli for streit og ansvarlig for den litt uodde velgerskaren til FrP? Siv kan fort få oppleve Kristin-effekten. Når man kommer i ansvarlig posisjon så forsvinner de misfornøyde og gallupen synker omvendt proporsjonalt med køen ved utgangsdøren.

Det er to hovedelementer hos FrP som i dag trekker de misfornøyde til partiet. Det er at de har så mye mer penger enn sine motstandere som kan deles ut i øst og vest. I tillegg har de utnyttet de fremmedfiendtlige holdningene som finnes hos mange nordmenn. Men i lengden kan ikke et partis velgere baseres på misnøye. På et eller annet tidspunkt blir disse velgerne også fornøyde.


Hva kan skje med FrP ? Når ansvarligheten skal dominere hverdagen og selv en karikatur som Per Sandberg ikke kan få opp temperaturen, fordi han sannsynligvis får en form for munnkurv for ikke å støte samarbeidspartnere. Dersom partiet legger mye vekt på å komme i regjerningsposisjon sammen med Høyre i 2009, tror jeg partiet vil bli redusert ganske vesentlig. Jeg er nemlig ikke sikker på om partiet er bygd for posisjon.

Det kan bli så redusert at det kanskje kommer et rop på ”den sterke mann”. Kanskje Carl Ivar må gjøre et comeback for å redde stumpene. I 2009 vil han være 65 år og det er ikke så ille.

Men det er vel et scenario som ikke er mulig?

lørdag, mai 06, 2006

Er verden liten eller stor?

Sommeren har rammet Bærum og med laptopen anbragt på terrassen må bloggingen gå sin gang, sommervarme aldri så mye. Det er tiden for de store spørsmål. Det som tankene kretset om i dag, var om verden egentlig er blitt så mye mindre, om moderne kommunikasjonsmidler har bidratt til dette, eller om våre egne tanker står i veien for det mange oppfatter som opplagt.

På den ene siden ser jeg det opplagte. Med noen tastetrykk kan jeg sveipe over det meste av verden. Gjennom min utmerkede link til online newspapers, har jeg ti-tusenvis av nettaviser over hele verden til min disposisjon. Jeg har tilgang til millioner av blogger. I det hele tatt all den informasjon jeg kan tenke meg ligger der, rett foran meg. Det gjør at verden er der, rett foran nesa mi. Den er liten og den er tilgjengelig stort sett over alt.

På tross av dette synes jeg ikke den er så liten allikevel. Selv om jeg kan lese om det som foregår i Irak, Iran eller i Palestina, så er den kulturelle forskjellen så stor at det er vanskelig å sette seg inn i folks tenkemåte og reaksjonsmønster. Hva er det som får unge mennesker til å ofre livet sitt som selvmordsbomber. På et oppdrag som ikke bare skal drepe dem selv, men også ta med flest mulige fiender i operasjonen. Hva er det som får naboer i Irak til å hate hverandre så intenst at man tar livet av hverandre. Hva er det som gjør hatet til lederne i Iran så sterkt at de vil fjerne Israel fra kartet.

Som over snittet interessert i det som skjer i Midt-Østen har jeg forsøkt å sette meg inn i det som skjer, slik at noen av årsakene kjenner jeg jo. Men når man sitter trygt og godt på en terrasse i Bærum og livet smiler til en, så blir det så vanskelig å sette seg inn i tankemønster og kultur. Det blir så vanskelig å forstå hatet. Og da blir verden plutselig ikke så liten lenger.

Det er så lett å sette merkelapper på ting vi ikke forstår. Det er så lett å dele verden inn i de gode og de slemme. Jeg kan se gjennom historien at vi fra den vestlige verden har hatt en lang nesten sammehengende rekke av invasjoner og forsøk på å styre utviklingen i Midt-Østen. Via det engelske imperiet til USAs intervensjoner og det meste har dreiet seg om verdier, ikke kulturelle verdier, men verdier i form av olje. At dette tilslutt blir så uutholdelig for noen, kan jeg faktisk forstå, selv om jeg ikke kan akseptere deres handlinger.

Forskjellen i utøvelse av religion bidrar også til at verden virker større enn den er. Selv om vi har tendenser til fundamentalise i vår kristne religion, så blir øye-for-øye, tann-for-tann- tankegangen i den muslimske verden uforståelig.

Kanskje det er bare jeg som har det slik, at alle dere andre bare synes verden er liten og håndterlig?

torsdag, mai 04, 2006

Når blogging blir dødsens alvor

I den hjemlige bloggosfæren gikk det varmt for seg med diskusjoner om ytringsfriheten relatert til karikaturtegningene. Men det var bare en øvelse med ord som ikke hadde noen konsekvenser for de involverte. Det er når blogging blir et spørsmål om liv og død at ytringsfriheten får sin ultimate pris.

Den iranske bloggeren Hossein Derakhshan er en av de som har tatt ytringsfrihet på alvor og som har fått betale for det. Noen har blitt arrestert av myndighetene, andre som Hossein har måttet reise fra landet i frykt for hva som kan skje.

Hossein er regnet som Gudfaren blant iranske bloggere og har tatt initiativet til og hjulpet mange bloggere i gang. Hans egen blogg (på engelsk) Editor:myself er en av de mest besøkte bloggene som omhandler Iran og besøkes daglig av bloggere i og utenfor Iran.

I januar foretok Hossein Derakhshan en reise som bidro sterkt til at han ikke kunne reise tilbake til Iran, ihvert fall ikke under det nåværende styret.

Han reiste til Israel med formål å fjerne noen tabuer og være en bro mellom det iranske og israelske folket. Det var hans kritikk av situasjonen i Iran kombinert med reportasjen fra Israel som gjør at han ikke kan vende tilbake.

Bloggen hans er plattformen han bruker for å kritisere det iranske regimet og det er hans verktøy for å forsøke å få til en endring i dagens system ved demokratiske midler.

Det iranske regimet har nå innsett at blogger kan utgjøre en trussel for dem og gjør alt som står i deres makt for å hindre det. Det antas at det i dag finnes ca. 100 000 aktive blogger i Iran. Ett tiltak som det jobbes med, er å iverksette tiltak mot enkeltpersoner i tillegg til å filtrere og blokkere adgang til websider som de misliker.

Et annet tiltak er å sette opp et nasjonalt internett, fungerende som en form for intranet. Det vil gi myndighetene større kontroll også mot det globale nettet.

Vi kan jo bare ønske Hossein og hans medbloggere i og utenfor Iran, lykke til med bestrebelsene på å påvirke det iranske samfunnet. De er i hvert fall villig til å betale en pris for sin rett til å ytre seg.

onsdag, mai 03, 2006

Gir økt informasjonstilgang oss kunnskap uten forståelse?

We Media-konferansen i London som foregår nå, holdt skuespilleren Richard Dreyfuss et innlegg til ettertanke. Han stilte spørsmål om vi i dagens medieverden med nyheter 24/7 i alle type mediakanaler, fikk tid til reflektere over den informasjonen vi tar til oss.

“I applaud the technology that leads us all here,” he said. “But I don’t applaud the self-imposed blindness when we overlook the potential damage this technology can do.

“And this is something everyone in broadcasting should start thinking about. The technology is demanding that we rethink how to think.

“This technology can lead us to fatal conclusions without the time to change our minds.”

Jeg synes han har et viktig poeng, men basert på egne erfaringer, så er jeg uenig i hans synspunkt. For egen del, så synes jeg at jeg reflekterer langt mer over nyheter og nyhetsoppslag nå enn da jeg bare fikk disse inn via papiraviser og tv-radio. TV er kanskje det som bidrar minst til denne refleksjonen.

Med interesse for politikk; utenrikspolitikk med fokus på Midt-Østen, så har jeg langt større nytte av mediamangfoldet nå enn tidligere. Jeg kan når som helst via nettet oppdatere meg på hva som har skjedd. Jeg kan finne bakgrunnstoff og fakta, jeg kan lese andres synspunkter og mener at dette gir meg en bakgrunn for refleksjon og fordypning.

Nettopp det at jeg har tilgjengelig all den informasjonen jeg kan tenke meg: Oppdaterte blogger, oppdaterte nyhetskanaler, oppdaterte databaser bidrar til å øke både kunnskapsnivået og fordypningspotensialet. At det kan bli fragmentert og at man må velge bort noe, vel det er bare noe man må leve med.

Forøvrig så anbefaler jeg alle bloggere å følge med på konferansen. Det er et mangfold av interessante innlegg, blogger og kommentarer som det er verdt å se litt nærmere på for den som er interesserte i temaet. Den er kanskje den viktigste begivenheten innen "grasrotjournalistikk" i år.

Linker til sider som følger med på We Media:

BBC
Reuters
We Media, Power of trust
Center for Citizen Media