Våre beste menn

Jeg var på Ullevål i går kveld, for å se våre beste menn. Men de var ikke der. Gudene vet hvor de var. Med ett unntak. I det 12. minutt trodde jeg at dette skulle bli en festkveld. Jeg hadde sjefsutsikt til Hagens brassespark. Skulle det finnes en Gud, måtte han være norsk. Det varmet i nesten 90 minutter. Men bare nesten.

Etter hvert som kampen skred frem, like grå og kjedelig som tåketeppet som pakket inn stadion, var det andre ting som fanget oppmerksomheten. Med plassering på nordre del av langsiden, var ikke avstanden til de tyrkiske tilhengere lang.

Et massivt politioppbud skulle hindre at det kom til konfrontasjoner mellom dem og kurderne. Noen få episoder fikk meg til å grøsse. Og åpenbarte hatet mellom de to folkegruppene. To benker bak meg satt to kurdere. (Ut fra situasjonen antar jeg at de var det). De to alene klarte å hisse opp tyrkerne som satt 20 meter unna.

Hva de ropte, vet jeg ikke, men ”up yours”-fingeren var talende nok. Det utløste et hat som skremte meg. Bare et solid gjerde og håndfaste politifolk hindret hevnen. De to kurderne ble meget raskt fjernet fra tribunen. Vi fikk et lite glimt av den dype konflikten og det var ikke noe pent syn.

På gressmatta var det langt mer fredelig. Det var ikke mange skudd som ble løsnet der. Våre beste menn var mer opptatt av å telle gress-strå enn å spille en avgjørende EM-kvalifisering. Siden jeg hadde fått billetten, kan man jo si at jeg fikk valuta for pengene.