onsdag, februar 02, 2011

Tvitrende klassers samsnakk

Bjørgulv Braanen i Klassekampen har skrevet en leder om sosiale medier med utgangspunkt i Twitter. Den er spissformulert og derfor lett å angripe. Men Braanen er ikke uten poeng.

Braanen skriver at twitter ikke er et virkelig massemedium der definisjonen han bruker er at det ikke er for "folk flest". Det er riktig. På samme måte som han da også utdefinerer Klassekampen som et media for folk flest. Klassekampens leserprofil er kanskje ikke så forskjellig fra den han tegner for Twitter. Et morsomt forsøk på å bytte ut "Twitter" med "Klassekampen" i teksten, blir derfor ikke mer enn det; morsomt.

Samme forhold gjør seg ogå gjeldende for et annet sosialt medie:Facebook. Det er heller ikke folkemeningen som fremstår der, selv om 100 000 støtter en sak. Vi så det i Maria Amelie-saken. Vi har sett det i "Bevar Hardanger"-aksjonen der FB-siden har over 100 000 medlemmer. Det samme som aksjonen for lavere bensinpriser har.

I Norge har Twitter liten innflytelse på samfunnsdebatten og setter sjelden dagsorden.  Et godt eks. på det er motstanden mot datalagringsdirektivet. Den er relativt massiv på twitter. Utenfor og blant folk flest er det relativt lite interesse for temaet, dessverre. Og på twitter er det stort sett (med noen hederlige unntak) en skyttergravskrig. Men det er få falne. Og ingen har heist det hvite flagget ennå. Som dedikert motstander av DLD synes jeg det er synd, men registrerer at sånn er det.

Det fører meg over på at Braanen har et poeng når det gjelder at det oppstår twitterklaner av mennesker som føler tilhøringhet i sak, politisk ståsted eller annen samhørighet. Og opinionsdannerne er ofte (men ikke alltid) de samme som i tradisjonelle media. Samsnakking er heller ikke et ukjent fenomen. DLD har jeg nevnt. Vi så det også tydelig i Maria Amelie-saken. Det er/var en klar majoritet av tvitterfolket som støttet henne. Langt større andel enn blant folk flest. Men det var ikke  deltagelsen og diskusjonen på twitter som fikk enkelte kommentatorer til å bomme på realitetene.

Dessuten synes jeg mye av kritikken mot Braanens leder, understreket noen av poengene hans. Ikke alle kommentarene han fikk var saklige. Mange gikk i skyttergravene. Og vi som gav Braanen betinget støtte, var i desidert mindretall.

Twitter er kjapt og kort. I mange tilfeller går ikke ordene omveien om hjernen før de treffer tastaturet. Og 140 tegn er ikke egnet for nyanser og gråtoner. Det er ulempen, men i noen tilfeller også fordelen med Twitter. Skal man utdype har man andre muligheter. Som en bloggpost. Eller en leder i Klassekampen. 

Jeg må innrømme at jeg av og til ikke bare får lyst til, men også opptrer som djevelens advokat i noen twitterdiskusjoner, (ikke denne) når jeg føler den kompakte majoritet blir for klam. Som raskt får resultater i form av avfølging. Noen vil leke med like barn. 

Men skal man få oversikt, må man ofte opp i høyden. Og ha 360 grader utsikt. Siden Braanen bare følger 289 tvitrere og disse er godt plassert i den tvitrende eller kjatrende klasse, så ser selvsagt Braanen det han ser, men synsfeltet og oversikten er sterkt begrenset.

Selv har jeg utbytte av twitter i de 3 årene jeg har deltatt. Jeg følger mange som ikke mener det samme som meg og får brynt meg i diskusjoner. Jeg får tilført ny kunnskap fra fagfolk og andre som villig deler linker. Og når jeg retweeter noe, er det ikke nødvendigvis fordi jeg liker det. Det kan godt være fordi jeg mener det er et viktig innspill, selv om jeg er sterkt imot det.

Og noen ganger er ikke twitter noe annet enn tidtrøyte der man kommenterer med et skjevt blikk og et dårlig forsøk på å være morsom. Blott til lyst.

De mange nyansene bidrar imidlertid ikke til debatt og passer ikke i Braanens spissformulering. Jeg mistenker ham allikevel for å ha sett de, også blant de han følger. 

Twitter inneholder mye av det Braanen kritiserer det for, men også langt mye mer. Twitter er ikke et massemedium for folk flest. Men det gir folk flest lett adgang til mediet hvis de ønsker. I motsetning til Klassekampen, der terskelen er langt høyere. Og på twitter er det ikke nødvendigvis hvem du er som er viktig, men at du har noe fornuftig å si. Det er styrken ved sosiale medier.

Tvitterfolket har imidlertid godt av at noen utfordrer og stiller kritiske spørsmål. Noe man ikke trenger å ha skrevet 10 000 tweets eller følge 1000 for å gjøre.

9 kommentarer:

Braanen sa...

Mye jeg er enig i her! /Braanen

Anonym sa...

Takk for et forsøk på å løfte debatten! Men jeg synes fortsatt det er vanskelig å få tak på hva som er hovedpoenget - at mange folk snakker mest med dem de er enige med på twitter? Det kan jo godt være, men er det tilfelle i noen større grad enn i andre medier? Hvor mange skriver innlegg i Klassekampen for å støtte FrP?

Denne diskusjonen er jo en gammel klassiker, hvor fremste talsmann er Cass Sunstein med boken Republic.com. Bernard Enjolras har en god gjennomgang her: http://samfunnsforsker.blogspot.com/2010/06/republiccom-om-sosiale-medier-og.html

braanen sa...

Hovedpoenget mitt er vel at visst sjikt folk, ikke minst en god del mediekommentatorer, som etterpå skal skrive artikler og kommentarer i sine egne aviser, samsnakkes på morgenene på Twitter, noe som gjør artiklene de skriver og meningene de har, kjedeligere og mer samstemte enn det de forhåpentlig ellers ville vært. Selvfølgelig har dette skjedd til "alle tider", jfr. journalistene som kretser rundt journalistseniorene i vandrehallen i Stortinget for å suge opp hva de andre mener, men jeg synes ikke det gjør poenget noe mindre.

Anonym sa...

Braanen, det du skriver her viser til en svakhet i "mediekommentariatet", ikke i Twitter som sådan. Jeg vet ikke her og nå hvor mange nordmenn som er på Twitter, men er temmelig sikker på at mediekommentatorene er en forsvinnende liten andel av dem. Det er det som er hele poenget med sosiale medier: I motsetning til avisenes kommentarspalter, så er de faktisk åpne for folk flest.

Anonym sa...

...og i motsetning til Facebook, hvor du ifølge Dagfinn Nordbø villig deltar i diskusjon, så blir man på Twitter eksponert for meningene til andre enn dem man er venner med. Men på Twitter svarer du ikke på motforestillinger. Er det Nordbø sier usant, eller krever du virkelig at folk skal bli venner med deg på Facebook for å kunne være med i diskusjonen? Hvordan bidrar det til noe annet enn "samsnakking"?

Holten sa...

Var dét hovudpoenget ditt, Braanen? Jamen så bra for deg, da! Da er det jo ingen sak å følge med på kva alle i hop samsnakkast om, for så å innta rolla som den interessante utfordraren med den unike vinklinga på kommentaren sin.


Men det du eigentleg vil til livs er i grunnen klipp-og-lim-tendensane i kommentarjournalistikken her til lands, altså. Prisverdig. Her er ein lengre artikkel om tilsvarande for nyheitsjournalistikk, som du kan hende vil noko ha glede av.
The Atlantic - How to Save the News (juni 2010)

Tenkje seg til, her trudde eg du meinte alle desse som masa om #egypt og slik oppførte seg som ein saueflokk.

Øyvind Solstad sa...

Hovedpoenget mitt derimot, er at ALLE sosiale nettverk er som de rommene vi skaper rundt oss er. Så når Braanen skal karakterisere Twitter, vil selvsagt karakteristikken bli slik Twitter ser ut for Braanen.

Dermed går han på en måte i sin egen felle, for verden ser ikke slik ut som Braanen beskriver.

Når man følger rundt 300 mennesker og de aller fleste av de er mediefolk i hovedstaden, ja gjett: Da blir Twitter som beskrevet av 300 mediefolk i hovedstaden (jeg tar litt i nå men håper poenget blir tydelig likevel).

Skal man kunne si noe kvalifisert om Twitter i Norge som fenomen, så får man i det miste gjøre et forsøk på en slags kvantitativ analyse av hva folk er opptatt av i Norge.

I motsetning til hva man få inntrykk av så er det mange som twitrer om andre ting enn DLD og Dagsnytt 18, de blir bare ikke fulgt av Klassekampens skribenter.

Dette er som å lage reisereportasje om den norske folkesjela, basert på et par timer på tre utvalgte vannhull for journalister i Oslo. Det blir i beste fall underholdende, og uansett veldig upresist.

Slik sett føyer Braanen sin artikkel seg pent inn i rekken av "slik er sosiale medier"-kronikker fra KK: Vi plasker litt rundt på vannflaten noen minutter og så skriver vi "dype" analyser etterpå. Jeg syns det er ganske lavt nivå i grunnen.

Anonym sa...

Er enig i at Braanen har gode poenger og synes det er fint at han kommenterer i bloggen til Vox.

Det virker på meg plausibelt at Twitter gjør samsnakkingen i pressen både raskere, og mer effektiv. Pressens fotsoldater trenger ikke lenger vente på ledere fra de store avisene for å vite hva man helst bør mene om en sak.

De skjulte politiske nettverkene har vel også oppdaget internett nå, og har vel innsett at Twitter er vel så egnet som SMS-beskjeder for å orkestrere ensrettet dekning av en nyhetssak eller iscenesette en liksom-spontan oppslutning om noe.

Hvorvidt Twitter er demokratiserende er et godt spørsmål. Ny teknologi og nye medier er ikke per definisjon demokratiserende, det vil avhenge av hvordan de brukes, om de reguleres, og hvordan de fungerer i praksis. Man kan for eksempel tenke seg at sosiale medier kan gi myndigheter og store firmaer større anledning til sosial kontroll, overvåkning, manipulasjon og innflytelse - på samtaler som tidligere foregikk privat slik at det var vanskelig å følge med eller påvirke.

Mange mennesker har et stort behov for å gjøre og mene det samme som andre og journalister som gruppe ser ikke ut til å være noe unntak. Snarere tvert imot kan det virke som at mediehusene i disse nedskjæringstider foretrekker ansatte som er gode til å jatte med og si det som forventes.

Et klart demokratiserende aspekt ved Twitter og andre sosiale medier er at nyheter og politiske debatter nå kan spres like raskt som i tradisjonelle medier av mennesker utenfor mediehusene, som distribuerer informasjon seg imellom. I hvor stor grad noen velger å delta i dette vil nok speile den enkeltes interesser og forutsetninger. Men at listen for deltagelse er lav må også kunne sies å være demokratiserende.

Sus Scrofa sa...

Sammenlignet med SMS-debattene på TV2, har Twitter litt lengre holdbarhet, litt mindre innhold, men bedre tastatur. (140 tegn frem til hit.)