lørdag, mars 26, 2011

De siste dagers hellige

Jeg vil skrive et forsvar for de virkelige ofrene i FrP-skandalen. Nei, ikke de som har blitt filmet i dusjen eller har fellationert med en ordførerkandidat i Stavanger. Men de som har ofret seg selv og familien i kampen for sannheten:

Pressefolket.

Det er ingen som kan forstå hva de har lidd i dagene og timene etter at de detonerte dusjbomben. Eksplosjonen som bidro til at det har regnet legemsdeler og kroppssafter over de stakkars bladfykene. Arme folk. Jeg tror ikke vi vanlige dødelige forstår hva de har lidd seg gjennom.

I denne perioden har de jobbet vakter som får Adecco-saken til å fremstå som liten feilparkering. Alt for å opplyse folket. Tenk deg hvilken jobb det er å ringe samtlige deltagere på FpUs sommerleire helt tilbake til 2000. Bare for å få dritt tilbake. Ingen flere vil fremstå som ofre for overgrep. Ingen vil fremstå som overgriper.

2500 medarbeidere i landets redaksjoner har snudd hver stein. Uten å få noe tilbake. Bortsett fra dritt fra Siv Jensen og Geir Mo. I tillegg må de finne noen sentrale FrPer som f. eks. sekretæren i Trangvik FrP som er skikkelig kritisk til ledelsen. I tillegg til alle dustene som tror de skal innkassere 10000 i tipspenger.  It's a dirty job but someone gotta do it.

Og når en av journalistene får et tips om at Siv Jensen er sett på by'n med en mindreårig, så kunne vel noen fortalt ham at det var barnebarnet til Carl Ivar. Så de hadde sluppet å sette 80 journalister og 25 fotografer på saken. Fyttirakkern.

Ingen forstår presset de lever under. Når redaksjonen hyler og skriker fordi deadline er overskredet må man jo finne på noe. Som når desksjefen går amok fordi det ikke er plass til 400 punkt versaler grotesque i overskriften. Bare 380.  Og hvem er det som må redde avisens ære når de samme deskfolka har kødda det til med tvilsomme overskrifter som må være tvetydige for å være salgbare. Man må liksom ikke være i tvil om at noen har gjort noe galt. Da må de stakkars journalistene sørge for at alle forbeholdene er med. At det er ikke helt sikkert altså. At noen ikke er dømt, men bare siktet. At det er viktig å huske på at dersom, hvis, så fremt, i fall....

De samme journalistene tenker på familien. Som daglig lever med deres valg. Som opplever at barna kommer gråtende hjem fordi de er blitt mobbet i barnehagen. Fordi pappa eller mamma jobber med å fortelle folket sannheten. Riktignok har det blitt litt enklere etter at sjefskødden Are Kalvø sluttet i "Hallo i uken". Hans parodi på VG-journalisten var ikke til å holde ut. Det var tider da man heller sa man var hallik enn journalist. 

Det verste er kanskje at de må fremstå som venstrevridde. For de jo nødt til å leve opp til mytene om at journalister er SV-folk hele bunten. Derfor tør de ikke komme ut av Fremskrittskapet sitt. Det skulle tatt seg ut. Men selvsagt stemmer de Fremskrittspartiet. Ser man nøye etter kan man se de hemmelige kodene. Journalister er jo halvstuderte eller uten utdannelse, har lav eller ingen moral, røyker, drikker og horer som folk flest. Som gjør at en SKUP-konferanse får et FrP-landsmøte til å se ut som møte i Sarons Dal.

Derfor gjør det så fryktelig vondt når man må skrive noe stygt om Siv, Carl Ivar, Geir eller de andre heltene. Sitt eget folk. Sånn opptrer jo ikke SV-folk. De er mer opptatt av bomber og granater. De er mot NATO-bomber, men for FN-bomber. Og for jagerfly, bare de er svenske.

Men hvem er det som må ta dritten fra Siv og Geir?  Pressefolk selvsagt. Tenke seg til å påstå at de grafser i folks underlivshistorier. Mens de dokumenterer unnlatelsessyndene og dobbelmoralen til FrP-ledelsen.

Og hvor dårlig gjort er det ikke når Siv sier at det bare blir svart på et par spørsmål på pressekonferansen. Slik at pressefolka hiver seg over Siv og Geir som en åtselgribber rundt et åte. Og så svarer pinadø FrP-folka på alle spørsmål. Snakk om å lure folk. Er det rart man går hjem og griner? Eller går og drikker seg dritings?

Heldigvis har man lynavlederene: Kommentariatet. De med det største egoet. Som med stor suffianse forteller hva som skjer i morgen. Og som i morgen forteller hvorfor det ikke skjedde.Selvsagt fordi man ikke hørte på kommentatorene. Forskjellen på en kommentator og en journalist er at kommentatoren tar aldri feil. Aldri.

Journalistene må gjøre det skitne grovarbeidet som ikke kommentatorene vil ta i med ildtang. Mens kommentatorene med stor eleganse forsvarer og forklarer hvorfor drittjobben må gjøres. Men de også lider. Ingen aner hvor mye oppofrelse det er gå lysløypa 1730- Dagsnytt18-Tabloid-Aktuelt hver eneste dag i ukesvis for å forklare hva politikere har sagt og tenkt. Eller burde sagt og tenkt. Eller gjort.

Ingen aner hvor tøff påkjenning det er for disse beskjedne, ydmyke kommentatorene å måtte løpe fra studio til studio. Man kan tydelig se hvor mistilpass og ubekvemme de føler seg.

Og som om det ikke er nok å få dritt fra sure-Siv så kommer kødden Sven Egil Omdal og kritiserer dem også. Sammen med det fordums Albaniafyrtårnet i Aftenposten:Hilde Haugsgjerd. Det er av sine egne man skal få maldonsaltet gnidd inn i de åpne sårene. Greitt nok med Omdal. Det er jo en stilltiende avtale. At Omdal skal få stige ned fra elfenbenstårnet og rykke ut hver gang man har hengt ut et forsvarsløst offer på 1.siden. Der han med stor moralsk patos fordømmer de slemme kollegene. Og minner de om at de aldri lærer. Til gjengjeld kan de han kritiserer, få ta igjen på Twitter. Eller skrive en kommentar eller to. 

Men må han gjøre det så jævlig bra? Folk kan jo tro han mener det. Og hvem lider? Journalistene selvsagt. 

Men helt nederst på rangstigen av kritikere finner du pariakasten. Bloggerne. Ja, altså ikke rosa- og homobloggerne. De er jo bare søte og generer hyggelig mye klikk til nettavisene, så de kan man leve med. Nei da, det er tullingene som kaller seg "samfunns- og politikerblogger". Særlig. Som vrir og vender på hvert komma og sjekker fakta. De er som småstein i skoen. Og det er umulig å bli kvitt dem. Møkkafolk. Skal liksom skryte på seg et halvintellektuelt image. Flotter seg med latinske navn og greier. Holder liksom ikke med Folkets røst der i gården. Forbanna snobber.  

Så mine tanker går til de de ekte ofrene i denne og lignende saker. De altruistiske. De som må grave frem all dritten.  

8 kommentarer:

Anonym sa...

All ironien ødelegges av den selvrettferdige avsluttningen, Vox. Du høres like pompøs ut som journalistene du driter ut.

Vox populi sa...

Anonym: Driter ut journalister? Jeg?

Vox populi sa...

Anonym: Fra spøk til Halvor. det var ikke meningen å være hverken selvrettferdig eller pompøs. Men å se på vår egen "stand" med samme blikk. En god porsjon selvironi med andre ord. "Den som tager spøk for spøk..."

Knut Sparhell sa...

Jeg er stor tilhenger av god ironi, og her er det mye av det, Vox. Herlig mye.

Likevel er du litt "over the top", særlig fordi du til slutt omtaler bloggerne, at journalistene frykter og plages av disse. Du er blogger, men også farlig nær ved å være en del av "kommentariatet" etterhvert.

Så hadde dette vært et utkast ville jeg rådet til en annen avslutning i alle fall. Sånn for at det ikke skulle ende med at du bare forherliger din egen "stand", bloggerne. Farlig nær det, der.

Men jeg unner deg helhjertet gleden ved å ha forfattet noe så iroooooonisk, muligens etter en lørdagspjolter eller to(?). Jeg flira meg godt gjennom det hele, i alle fall. De fortjener høre hvert ord, journalistene, selv om ting er satt på spissen og klart noe "urettferdig", slemt eller ensidig. De leser deg, de fleste av dem, vet du. Pluss oss mange andre.

Vox populi sa...

Knut: Det var ikke noe forsøk på å forherlige egen "stand". Tvert i mot. Men muligens et dårlig forsøk på selvironi, jeg er åpen for det. Men nettopp derfor skal det få stå. Ironi er en vanskelig kunst og man lykkes ikke alltid. Og jeg var helt edru.

IvarE sa...

Simpelthen HEEEERLIG, Vox!

Men PS:
"Det var tider da man heller sa man var hallik enn journalist."
- Jeg trodde da det var slik fortsatt?

Jens Mubarak sa...

Viktig bloggpost. Illustrerer hvorfor norske medier årlig mottar nærmere 7 millarder i støtte. Journalistene gjør jo en uvurderlig innsats for å grave frem sannheten i viktige saker som denne - og for å økonomisere med sannheten i saker som kan skade establishmentets interesser. Journalistene skal vite at vi på toppen setter stor pris på deres oppofrelser for oss.

"Nei da, det er tullingene som kaller seg "samfunns- og politikerblogger". Særlig. Som vrir og vender på hvert komma og sjekker fakta. De er som småstein i skoen. Og det er umulig å bli kvitt dem."

Ja, disse bloggerne er en utfordring. PST har øremerket 10 mann til dette nå. Når de får enda flere av sine inn i NDL, og TV2 får laget noen større reportasjer, vil nok bevilgningene til dette viktige arbeidet øke slik at vi vet bedre hva de brysomme bloggerne holder på med og lettere kan fatte mottiltak.

Forøvrig har gutta hos Telenor nå fiksa det slik at jeg kan øke latensen til bestemte nettsteder ved behov. Skikkelig praktisk, når det dukker opp en uakseptabel bloggpost trykker jeg på en knapp og så må de som besøker IPen til nettstedet vente lenge på at siden laster. De fleste er jo så utålmodige at de gir opp med en gang og surfer videre - så effekten er nesten like god som når vi legger inn "teknisk feil" og kutter linja helt.

Christopher sa...

Vox, hvor er dine bloggtanker om DLD? - de savnes sårt!