Halvor er i sin fulle rett til å skrive og mene det han vil om datalagringsdirektivet og oppropet som er etablert. Jeg har ikke noe mindre respekt for hans meninger selv om de ikke sammenfaller med mine. Men når hans hovedpoeng er at han ikke ser noen avveininger mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse, så mener jeg at han tar feil.
"Folk som Knut Johannessen og Heidi Nordby Lunde, som jeg vanligvis er ganske enig med, er blant dem som har protestert mot at politiet skal kunne få tilgang på eposter og sms fra de siste to år når de etterforsker kriminalitet."
Dette er å snu saken på hodet. Det er ikke det jeg protesterer mot. Jeg protesterer mot at alle nordmenns trafikkdata i verste fall skal lagres i 24 måneder. Uten at det er skjellig grunn til mistanke om at vi har gjort noe galt. At dette kan vanskeliggjøre etterforskning i noen tilfeller er altså avveiningen som jeg og mange andre har gjort. Det kalles et proporsjonalitetssyn på direktivet. Og jeg har ikke hoppet på et utspill sånn uten videre. Jeg har jobbet aktivt mot direktivet i over 1,5 år. Dess mer jeg har jobbet med det, dess sikrere er jeg på at jeg er motstander.
Og når Halvor forsøker å fremstille det som om politiet får stadig større problem med å etterforske kriminelle fordi de ikke får tilgang til viktige etterforskningsmetoder, så lurer jeg på hvor han har vært de siste årene. I 2005 fikk vi Lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet)
Du kan jo også lese Odd Einar Dørums vurdering i denne pressemeldingen.
Halvor skriver også:
Det er heller ikke lenge siden politiet mistet muligheten til å telefonovervåke potensielle terrorister i Norge.Det er slike utsagn som får meg til å tvile på hvor godt Halvor har satt seg inn i saken. Det PST mistet, var muligheten til romavlytting uten at det forelå skjellig grunn til mistanke. Det betyr selvsagt ikke at de har mistet muligheten dersom det er skjellig grunn til terrorisme planlegges. Fordi planlegging av terrorisme er straffbart.
Når to av landets mest skarpskodde juridiske eksperter konkluderer at denne lovanvendelsen strider mot Grunnlovens §102, må jeg nesten spørre Halvor om han virkelig mener at man skal overse Grunnloven? Finnes det andre tilfeller han kan tenke seg å overse den? Når det gjelder ytringsfrihet? Jeg anbefaler Halvor å lese Metodeutvalgets konklusjoner.
Jeg synes også at de som tror at datalagringsdirektivet skal være et så godt verktøy for politiet, har en noe naiv tilnærming til hvordan terrorister og tunge kriminelle opererer.
Siden jeg ikke er noen teknologiekspert, har jeg vært nødt til å lese meg opp på temaet. Det kan absolutt anbefales alle som har meninger om datalagringsdirektivet.
Når det gjelder e-post er det lett å omgå direktivet. Det er bare å opprette en hotmail (live.com) eller gmail-konto. Siden disse serverene står utenfor Europa vil man ikke kunne spore mail. Selv opprettet jeg kjeltring2009@live.com i dag. Det tok ca. 1 minutt.
Bruk av PET-nettverk (Privacy Enchanging Technology)
Bruker man IP-telefoni via Skype, vil man ikke kunne spores.
Internettoppkobling via biblioteket vil heller ikke kunne spores.
Andre muligheter for å unngå registrering av trafikkdata kan man lese om her. , her. eller her.
Disse mulighetene (+ en rekke andre som ikke er omtalt her) er selvsagt godt kjent blant kriminielle og terrorister på det nivået som datalagringsdirektivet er ment å gjelde for. EuroCop er da heller ikke overbevist om at å innføre direktivet vil gi noen særlig stor effekt.
I en pressemelding i 2005 uttalte presidenten i den europeiske politiorganisasjonen (EuroCop) at datalagringsdirektivet neppe vil hjelpe politiet i kampen mot organisert kriminalitet. Han viste til at kriminelle lett kan omgå overvåkingen, for eksempel ved å kjøpe SIM kort til mobiltelefonen fra andre land og bytte disse ofte. "The result would be that a vast effort is made with little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them", sier han.Via Svein Abrahamsens blogg.
Iver Frigaard, ikke ukjent tidligere NK hos PET og senere i Politidirektoratet sa til forfatterne av "Overvåket" i 2008:
Til slutt, hva er din oppfatning av den nye holdningen i politiarbeidet om at en nå skal vite "alt", gjennomføre store screeninger for om mulig å finne fram til suspekte personer?
Jeg har allerede markert en sterk skepsis til at politi, spesialtjenester og myndigheter skal samle, lagre og koble registre - og hvor det finnes bare en grense for hvor mye som kan samles av informasjon om oss alle, nemlig den tekniske. Jeg tror det mest effektive og meningsfulle er å arbeide ut fra konkret mistanke. Men samtidig er det klart at en må vite mye, ofte svært mye, og kunne arbeide i stort tempo for å løse vanskelige saker. Ikke minst alvorlige forbrytelser som er i emning, for eksempel terroranslag. For meg gjelder altså ikke en bastant enten eller-holdning.
Poenget er å ikke bli fanget av ideen om at bare du vet mest mulig om alle og sjekker alle, så vil du lettest løse slike saker. Så enkelt er ikke politiarbeid. Dessuten dukker spørsmålet på nytt opp:Effektive tiltak, ja - men til hvilken pris?
Jeg vokste opp på landet, hvor overvåkning var at nabokona tittet fram bak kjøkkengardinet og gardbikkja flekket tenner, bjeffet og slet i båndet.
Jeg vet ikke hvor vi går hen nå. Jeg er ikke sikker på at jeg liker det jeg ser.
Dette sier altså en av landets mest erfarne politimenn når det gjelder etteretning. Noe til ettertanke for de som ukritisk kjøper argumentet om at overvåkning av alle er det som skal til.
Man kan jo også gjøre seg noen tanker om hvilken effektivitet det vil gi politiet når noen hundretalls aktører skal lagre trafikkdata. Det vil ta relativt lang tid å finne frem den relevante informasjonen.
Det er også en sannhet med modifikasjoner når det hevdes at man ikke skal lagre hvilke nettsteder du har besøkt, bare ip-adresser. Gisle Hannemyr sier følgende:
Til alt overmål vet også at Kripos har en noe lemfeldig omgang med sletting av data, noe som ikke akkurat styrker tilliten til at data ikke misbrukes.Dette ser en best når en ser på hvordan direktivet er implementert i dansk lov, der operatørene er pålagt å lagre såkalte IP-adresser for både avsender og mottaker. En IP-adresse kan på trivielt vis gjøres om til en såkalt URL (nettstedadresse). Dermed vil man fra de lagrede data se om noen har besøkt f.eks. en tjeneste for fildeling (som The Pirate Bay), en tjeneste for ulovlig pornografi, ett islamittisk nettsted, eller andre nettsteder som representerer bestemte livssyn eller politiske oppfatninger.
Med mindre det skal investeres store beløp i ny teknologi og ny infrastruktur, så er det vanskelig å se for seg en praktisk implementasjon av direktivet som ikke er basert på lagring av IP-adresser - noe som heter min mening i visse tilfelle langt på vei hvisker ut skillet mellom «trafikkdata» og «innholdsdata».
Politiet vil naturlig nok jobbe for på enklest mulig måte få tilgang til teknologi som gjør jobben lettere. Dette var også noe av argumentene for å få økt kameraovervåkning i Oslo sentrum på slutten av 90-tallet. Krimialiteten ville synke var ett av argumentene. En doktoravhandling som ettergikk dette, viste at det ikke stemte.
Vi også at når man først sitter på registre med informasjon så er det enkelt å utvide bruksområdet. Det er alltid gode argumenter. Det har vi sett når det gjelder bomstasjoner. Først kunne man passere anonymt med å betale kontant. Så forsvant den muligheten og myndighetene fant etterhvert ut at dette kunne jo brukes til annet enn å sjekke bompasseringer. Fjell-linjen leverte ut passeringsdata til en sjalu ektemann. Og det siste er at skattemyndighetene har fått tilgang til passeringsdata for å sjekke ut om håndtverkere bruker firmabilen med grønne skilter, til privat bruk. Det var nok ingen som tenkte på når bomstasjonene ble etablert.
Jeg har skrevet en egen bloggpost om det jeg kaller "de små skritts tyranni."
Dette ble et langt svar, men jeg følte at det var nødvendig for å vise at det for min del er har vært en prosess der jeg har veid for og mot datalagringsdirektivet. Ikke minst når det gjelder muligheten til å avsløre organisert kriminalitet og terrorisme. Men konklusjonen min er at EUs datalagringsdirektiv ikke i stor nok grad vil bidra til dette. Ikke nok til å være tilhenger av direktivet. Så når Halvor antyder at jeg ikke har tatt hensyn til dette i min vurdering, så håper jeg å ha dokumentert at han tar feil.
Avslutningsvis vil jeg sitere kardinal Richeliu: “If you give me six lines written by the hand of the most honest of men, I will find something in them which will hang him”.
Oppdatert tirsdag 28. juli: Andreas Wiese har en god artikkel om direktivet i Dagbladet i dag
