I denne bloggposten fra februar i fjor skrev jeg:
Det eneste som garantert kommer til å bli citius, altius, fortius (raskere, høyere, sterkere) ved en ny norsk OL-søknad blir budsjettoverskridelsen. Den er en sikker vinner. Etterbruk er en like sikker taper.
Nå var ikke dette noen stor idrett å spå dette. Det er slik man budsjetterer når man har et dårlig prosjekt. Man underbudsjetterer grovt, legger frem forslaget, får det vedtatt og så peker man nese til skattebetalerne etterpå. Beklager borger, det ble litt dyrere enn vi trodde.
Man har altså fått en økning fra 15 til 25 milliarder. Skarve 67% økning. Og ennå er det 10 år til 2018. Og mange muligheter til å øke overskridelsene. Det kvalifiserer nesten til olympisk gull. Overskridelsen er nesten like stort som egoet, arrogansen og selvtilliten til Bjørge Stensbøl. Men ifølge Stensbøls SMS-tjeneste, så skal Støre betale. På vegne av landets innbyggere. Han er sikkert statsminister da.
I tillegg har Trond Giske lagt seg ut med idretts-Norge. Han har begått den fornærmelige frekkhet å forlange at idretten skal betale 22,3% av anleggskostnadene. Med dagens anslag på 2,3 milliarder blir det ca. 500 millioner fra idretten. Men idrettsledere vet jo at det blir langt dyrere enn 2, 3 mrd. Derfor begynner nå panikken å bre seg.
Tenke seg til at idretten selv skal være med å betale for et idrettsarrangement. Nei, takk. De har et vedtak på Idrettstinget om at det skal de ikke. Så da, så.
Meldingene om underbudsjettering i Tromsø, føyer seg inn i et litt ufikst bilde. På tross av at Martinsen-utvalget kåret Tromsø til den dårligste kandidaten, så har Stensbøl & Co ved hjelp både dyktighet, bløff og sleiphet klart å bli den utkårede. Selv om vi har politikere som bruker mer penger enn fulle sjøfolk noen gang har klart, så tror jeg en statsgaranti henger i et uhyre tynnslitt snøre.
Som erklært motstander av flere OL i Norge, fryder jeg meg. Ingen ting kunne glede meg mer enn om det ble et nei. Og i Tromsø sirkler gribbene over de "geniforklarte" heltene.
