USAs totale fiasko i Irak - en varslet ulykke

Noen som husker 1. mai 2003. En bredbent liten mann på det store flydekket på hangarskipet USS Abraham Lincoln. Den lille mannen: USAs president George Walker Bush erklærte at kamphandlingene i Irak var over, krigen var vunnet.

De allierte hadde seiret over ”De onde”. Så feil kan man ta.

Like feil som Dick "Hotshot" Cheney. Han trodde irakerne skulle strømme ut på gater og streder og ta i mot amerikanere og briter som redningsmenn og frelsere. Tror du han ble overrasket?

Kanskje like overrasket som Colin Powell ble da han forsto at noen hadde lurt ham med falske bilder av anlegg for masseødeleggelsesvåpen. Verdens mektigste land hadde ikke gjort hjemmeleksa si. Etteretningsrapportene fra Irak var skremmende dårlige og bidro til at Irak ble et mareritt for Bush-administrasjonen.

Pr. dato har dette marerittet kostet 2290 soldater livet og skadet 16 653. Det har kostet mellom 28000 og 31000 sivile i Irak livet. Og det har kostet skattebetalerne i USA ufattelige USD 249 750 000 000 ( sjekk denne linken så vil du se kostnadene i sanntid)

Hvorfor gikk det slik? En banal, men alltid like god forhåndsregel er å se på historien i et land, det kan ofte gi nyttig lærdom. Da ville man sett at utenlandske okkupanter ikke var noe nytt.

Allerede etter 1. verdenskrig tok engelskmennene over styringen i Mesopotamia som det het den gangen. De styrte det meste av Midt-Østen med hård hånd og hadde en spesiell interesse for oljeforekomstene.

I Irak holdt engelskmennene sitt grep frem til uavhengighet ble erklært i 1932, da hadde også engelskmennene bidratt til at de store oljeforekomstene i nærheten av Karkuk ble overtatt av Iraqi Petroleum Company et multinasjonalt selskap dominert av engelskmennene. Når da engelskmennene kommer tilbake og okkuperer landet sammen med amerikanerne noen år senere så er kanskje dette ikke helt glemt. Det kan være en av forklaringene til at man ikke fikk så varm velkomst.

I Norge har vi lett for å tro at en muslim er en muslim og en iraker er en iraker. Det er ikke så enkelt. Irak er delt i flere grupper: I Sør dominerer Shia-arabere med 60% av befolkningen på 25 mill. I midtre deler har sunni-arabere med 20% sin dominans, mens Sunni-kurdere i nord har 17% av befolkningen bak seg. Andre grupper utgjør 3%.

Også innenfor de enkelte gruppene ser vi at noen er mer aggressive og for Sunniene gjelder det en del av de yngre medlemmene. Striden mellom Sunni og Shia går mer enn 1000 år tilbake. De er splittet når det gjelder doktriner, ritualer, lover, teologi og religiøs organisering. Dette er den største og eldste deling i Islams historie.

Splittelsen går tilbake til hvem som skulle etterfølge profeten Muhammed som leder av muslimene da han døde i 632. En gruppe muslimer valgte Abu Bakr som den neste kalif, mens andre grupper mente at Muhammeds svigersønn Ali var den rettmessige etterfølger. Selv om Ali ble den 4. kalif var utnevnelsen omdiskutert og han ble myrdet i 661. Shiat Ali (Alis parti) nektet å anerkjenne hans etterfølger Muawiaya.

Alis sønner Hassan og Hussein fortsatte sin opposisjon mot Muawiaya og det ble kamper mellom partene. Hassan ble forgiftet i 669 og Hussein ble drept i et slag nær Karbala i 680. Ali, Hassan og Hussein ble de første av 12 imamer som shiamuslimene mente var åndelige ledere av den muslimske befolkningen.

Imamenes lederskap fortsatte til 878 da den 12 imam Mohammad al-Mahdi forsvant fra en hule bak en moske i Samarra. I det shiaene ikke aksepterte hans død, venter de fortsatt på at han skal vende tilbake 1100 år senere. Hans tilbakekomst vil være et vendepunkt der shiaenes ulykke skal og de skal overta ledelsen av den muslimske verden.

Sunniene avviste prinsippet om at imamenes lederskap og tror i stedet på Sunna, det som profeten Mohammed sa, gjorde, var enig i eller avviste. Selv om sunnier er i mindretall i Irak, med totalt 37% av befolkningen (20% sunniarabere og 17% sunnikurdere) så er de den ledende sekten i den muslimske verden. Den demografiske dominansen til sjiaene i Irak har ikke vist seg i økonomisk og politisk makt.

Sunni-arabere har tradisjonelt vært Iraks elite. I 1920-mandatet bidro engelskmennene til å nøytralisere den shiadominerte befolkningen ved å sørge for at sunnimuslimer ble utnevnt i sentrale posisjoner i hæren og regjeringen. Sunnioffiserene i hæren ble mer og mer politiserte tilslutt (1958) overtok de makten fra monarkiet som ble utnevnt av engelskmennene. Selv kuppet som det arabiske sosialistiske Baathpartiet gjorde i 1963 bidro ikke til å rokke ved den sunni-arabiske eliten.

I 1979 etter den islamske revolusjonen i Iran der shias representerte 89% av befolkningen bidro til å styrke opposisjonen mot Baathpartiet og bidro til at Sadam Hussein ble redd for en lignende revolusjon i Irak. Etter et mislykket attentatforsøk på fra shiaaktivister på å myrde visestatsministeren i 1980, hevnet Saddam seg med å henrette Ayatolla Mohammad Baqir Sadr.
Da Irak erklærte krig mot det shiadominerte Iran, intensiverte Saddams regime sitt brutale angrep på shiaer. Tusener ble utvist til Iran eller fenglet, torturert og drept. Praktisering av religionen ble forbudt og det ble også pilgrimsreiser til hellige steder.

Etter Gulf-krigen i 1991 oppfordret presiden Bush (senior) det irakske folk til oppstand mot sin brutale leder. Siden USA ikke fulgte opp oppfordringen med annen støtte ble den massive sørlige motstanden brutalt og effektivt nedkjempet.

Etter Saddams fall
Etter at Saddam ble fjernet i 2003 forsvant det sunnimuslimske overtaket brått. Det amerikanskdominerte Provisional Authority-programmet bidro til at sunni-eliten ble kastet. De ble erstattet av Shialedere som kunne kreve sin rett til lederskap gjennom å representere den største befolkningsgruppen.

Sunniene motsatte seg utnevnelsene av shiaer og følte seg kraftig marginalisert , boikottet den politiske prosessen og begynte å støtte militante grupper som motsatte seg okkupasjonen. Selv om angrepene i starten var rettet mot utenlandske tropper sørget sunnimuslimske grupper som Abu Musab al-Zarqawis al-Qaida i Irak startet angrepene mot den nå dominerende shiamuslimske gruppen.

Synet som noen av sunniene har om at shiamuslimer ikke er en rett-troende gruppe sørget for å eskalere drapene. I manges ekstremisters øyne var dette en fullbyrdelse av det gamle hatet og rivaliseringen som gikk tilbake til hundrer av år.

Nå er det ikke bare religiøse grunner til det ustabile klimaet i Irak. Etniske konflikter har også bidratt i de siste tiårene. Politiske grupper spiller også viktige roller for det finnes et bredt spekter av ideologier som ikke har noe med religion å gjøre. Hva ønsker den irakske befolkning?

Det er gjennomført en fersk meningsmåling (30. januar, utført av PIPA (Program on International Policy Attitudes)som gir oss et interessant bilde av hva befolkningen mener om situasjonen.: 80 % av befolkningen tror at amerikanerene planlegger å ha permanente militærbaser i Irak, mens bare 18% tror at USA trekker sine styrker så fort situasjonen er stabilisert. Dette er kanskje ikke så rart sett i lys av USAs basepolitikk i området (Kuwait)

23% tror at USA trekker seg ut om de blir bedt om det innen seks måneder. Det er sterk støtte til å fastsette dato for styrkenes tilbaketrekking. 35% av hele befolkningen ønsker dette etter 6 måneder. (13% av kurdere, 22% av shiaene, 83% av sunnimuslimene).

47% av befolkningen støtter angrep mot de USAledede styrkene (16% av kurderne, 41% av shiaer og hele 88% av sunniene).

Ser vi på angrep generelt viser den: 47% for angrep på okkupasjonsstyrkene, 7% for angrep på iraks sikkerhetsstyrker og 1% for angrep på sivile irakere.

Går Irak i riktig retning: 64% sier ja, av disse sier 76% av kurderne ja, 84% av shiaer, mens bare 6% av sunnier sier det samme, altså mener over 93% av sunniene at det går i feil retning!.

Så et kjernespørsmål: Var det verdt å felle Saddam Hussein: 77% av befolkningen sier ja. (91% av kurderne, 98% av shiaer, men bare 13% av sunnier. Dette er kanskje en god forklaring på den spente situasjonen i Irak om dagen.

Hva bør USA og koalisjonsstyrkene gjøre?
Jeg tror løsningen er å sette en dato for tilbaketrekking allerede nå. Kanskje den må være 2 år frem i tid, men det viktigste er at man tilgjennegir en fast dato som gjør at befolkningen ser at de går mot et naturlig skille der deres egne tar over makten. Det kan få de ulike folkegruppene til å arbeide sammen og bidra til en bredere regjeringssammensetning.

Dette er et meget viktig element i å få innført et stabilt styre. Tankekorset for USA er selvsagt at lovverket i Irak er vedtatt gjennomført etter de Islamske Sharialovene, men det er en del av prisen man betaler når man lar folket tale.

En borgerkrig - det aller verste mareritt
Det har pågått en krig i 3 år nå, men den vil bli småtterier om det bryter løs en fullskala borgerkrig. Vi ser nå at presidenten Jalal Talabani gikk ut i TV og advarte mot følgene av en slik borgerkrig. Ansvarlige ledere på begge sider har innsett farene og forhåpentligvis vil de klare å stagge motkreftene slik at man unngår det som skjedde i Libanon og som pågikk i 15 år etter 1975.

Problemet er at den hellige moskeen i Samarra kan være et så følelsesladd tema at man ikke klarer å stagge de verste og mest aggressive kreftene. I vår sekulariserte verden klarer vi ikke å forstå hvor hellig et slikt sted er for shiamuslimene og hva det kan avstedkomme.

En borgerkrig kan lede til deling av landet og vil bidra til mer ustabilitet og vold utover Iraks grenser. Dette er grunnen til at de fleste irakere på begge sider ikke vil ha konflikt, mens noen ekstremistgrupper vil og prøver alt de kan å eskalere konflikten.

Vi andre får holde pusten og ønske at de gode krefter vinner. Hvis ikke står vi overfor en konflikt vi ikke aner rekkevidden av og der bråket etter karikaturtegningene bare blir en liten fettperle på historiens suppe.