Et skjevt blikk på uken som gikk

Bloggen lider under mangel på tid. Jeg lider også litt av at det går for lang tid mellom hver gang jeg får kviste en politiker. Eller noen andre for den saks skyld. Derfor en liten oppsummering av uken som gikk. Der fant jeg noen godbiter.

Mer katolsk enn paven.
Dersom noen for 5 år siden hadde sagt at i 2007 har vi en finansminister fra SV som oppdager kapitalismens velsignelse og vil satse på mer aksjehandel, da hadde jeg bedt vedkommende vurdere å søke kvalifisert hjelp. Det hadde for så vidt holdt med tanken på en finansminster fra SV.

Kristin Halvorsen kliner imidlertid til og utvider muligheten til å investere en større andel av ”oljefondet i aksjer og øker andelen fra 40 til 60%. Hun har fått lommekalkulatorene i departementet til å beregne risiko i forholdt til tidshorisont.

” Vi kan forvente en kompensasjon for den forventede økningen i risiko i form av en betydelig høyere forventet avkastning på lang sikt.”

Slik taler en ekte kapitalist. Om denne uttalelsen hadde kommet fra en finansminister Foss, så hadde kanskje Halvorsen sagt følgende:

” Sosialistisk Venstreparti går inn for et lavere utvinningstempo av olje. Dette representerer en alternativ formuesforvaltning i forhold til det stortingsflertallet legger inn. I tillegg ønsker ikke Sosialistisk Venstreparti å investere oljepenger i utenlandske aksjer. Vi går i stedet inn for å kanalisere midlene inn på ulike fonds som bl. a. skal fremme energiomstilling, nasjonalt eierskap i næringslivet, kunnskap og kompetanse, miljøvennlige transportformer. ”

Det skrev nemlig partiet i sin innstilling til statsbudsjettet i 1999.

En dårlig idè
En av grunnene til at Kristin vil få mer avkastning på oljepengene er at det skal bli noe i reserve når statsminister Jens skal dele investere i det nye fondet sitt. 2 milliarder kroner skal brukes til å utvide statens eierskap i nystartede bedrifter. Som om ikke staten eier nok allerede.

Er det noe vi har nok av i Norge, er det risikovillig kapital. Vi mangler bare gode prosjekter. Jeg tror knapt det er mulig å ikke få egenkapital til prosjekter som har livets rett. Venturekapitalistene sliter med å finne de riktige personene med de riktige prosjektene. Er det bedrifter med dårlige forretningsplaner som skal hjelpes? Skal staten på denne måten sørge for at bedrifter som ikke ville overlevd på annen måte skal holdes kunstig i live og gjøre livet surt for andre?

Jens brukte ScanWafer som eksempel på selskaper som har problemer med å få tilgang til kapital og som et slikt fond skal hjelpe. Hadde bare Jens gjort hjemmeleksen så ville han visst at Innovasjon Norge yter bistand til den type oppstartsbedrifter allerede.

Jeg mistenker imidlertid Jens for å unngå mer mas fra Jan Bøhler. Han vil etablere 5 fond à 20 milliarder. Verken mer eller mindre. Man kan bli svimmel av mindre. Med disse fondene skal man berge alt og alle som ikke kan konkurrere i et vanlig marked. Skulle fondene bli en realitet (måtte det aldri skje) kan man jo kalle de opp etter andre statlige suksesser: Kongsberg Våpen-fondet, Norsk Jernverk-fondet, Sydvaranger-fondet osv.

En dårlig dag på jobben I
Vi har en sprekke i taket, Søftelind – Søfteland. Vi har en sprekke i taket – Søfteland. Det er ventemelodien som du får når du ringer Vegdirektoratet. ”Jeg tar ansvaret”, sa Vegdirektøren heroisk. Og tok ansvar slik bare en statsansatt på sjefsregulativ kan ta det. Ved å bli sittende og gjøre som han alltid har gjort. At 7 tunneler på E-18 står i fare for å rase sammen er for en bagatell å regne. At firmaet som kunne gjøre jobben raskest og billigst fikk arbeidet med å ordne opp i rotet, er helt etter Vegdirektoratets regelbok og er selvsagt egnet til å berolige oss trafikanter.

En dårlig dag på jobben II.
Vel nå har vel ikke idrettspresident Johannessen hatt en jobb den siste uka, men han får under tvil være med på oppsummeringen. Hvem har vel ikke sendt en mail i feil retning? Det kan skje i de beste familier. At dokumentet han vedla var antedatert i tillegg er jo også helt vanlig i de kretser. Det er vel ikke mye å mase om.

At idrettsstyret bløffer om hvorfor Johannessen måtte gå, er heller ikke noe å henge seg opp i. ”Fair play”, det gjelder vel ikke styret og administrasjonen. Bare utøvere. At Sverre Seeberg som medlem i valgkomiteen innstiller på en ny president og neste dag lanserer Johannessen på nytt er også normal organisasjonspraksis. Hvem han lanserer nå når Johannessen har trukket seg er ikke godt å vite. Denne såpeoperaen er ikke ferdigspilt før landsmøtet er over. Følg med

En god dag på jobben.
Sponheimen derimot. Det er gutten sin. Her må ikke en bortskjemt drittunge fra verste bestkant komme å yppe seg. Et forsiktig svar på en journalists spørsmål var nok til å få Sponheim til å hente frem motorsaga. Så grundig kvisting er det lenge siden vi har sett. Olaf Thommesen var ikke til å kjenne igjen etterpå.

Om noen trodde på en unnskyldning fra Lars`ern så måtte de tro om igjen. Unnskyldninger er for pusekattene i LO. Ikke for en venstreleder. Uka ble enda bedre for Sponheimen. Han ble til og med lansert som statsministerkandidat. Beskjedenhet er ikke et ord jeg forbinder med lederen for Venstre.

Det toppet seg på landsmøtet. Da banet man vei for Il Presidente. Ved å vedta et prinsippvedtak mot monarkiet har man fjernet alle hindringer som stod i veien for å få Lars Sponheim som republikken Norges første president. Kan det bli bedre?

Med ønske om en begivenhetsrik kommende uke.