The heat is on. Daglig fores vi med skrekkscenarier om hvilke ulykker som vil vederfares den norske borger og vårt land, dersom man i det kommende valg stemmer på partier som går inn for private løsninger innen omsorgstjenester. Martin Kolberg er korstogets fanebærer. Det store paradokset er at de rødgrønne velger private løsninger til å ta hånd om våre kjære små.
Nå bør man kanskje ikke overraskes over at sosialister ønsker offentlige løsninger. Det som imidlertid overrasker er at så fort en tjeneste er privat så er den pr. definisjon dårligere enn en offentlig. For å få en indikasjon på om dette stemmer, så kan man jo lese Helsetilsynets diverse tilsynsrapporter fra det offentlige tjenestetilbudet.
Men det store paradokset er at når man snakker om ”bestemor på anbud” og fordømmer at private tilbyr tjenester innen eldreomsorg, så snakker ikke Martin Kolberg om ”barn på anbud”.
Pr. 15. desember 2006 var det 235 000 barnehagebarn i Norge. Av disse befant 46% eller 108 000 seg i private barnehager. Private barnehager hadde desidert sterkest vekst fra 2005 til 2006 med 63%. Offentlige barnehager økte med 37%. I følge SSB.
I Soria Moria-erklæringen har Regjeringen løfter om felleskap, velferdsstat og det offentliges ansvar. På tross av dette beholdt de den forrige regjeringens målsetning om at 70% av utbyggingen skal skje i privat regi. Et aldri så lite paradoks.
Øystein Djupedal har gått mot private skoler fordi "kommersielle skoler" truer den offentlige skolen. Jeg har ikke hørt noe om at private barnehager truer de offentlige. I denne sammenhengen kan vi trygt si at "hensikten helliger middelet"
Kan noen gi meg en god forklaring på at det er helt ok at private tar seg av våre kjære småbarn og tjene penger på dette, men skal holde seg langt unna bestemor?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar