Julebord

I kveld arrangerer firmaet julebord for de ansatte. Det er risikosport av høy klasse. Julebordet har en egen evne til å endre personligheten på de fleste. Men med den kjernegjengen av medarbeidere vi har hos oss, går det helt sikkert bra. Tror jeg.

For nøyaktig ett år siden skrev jeg noen tanker om norsk julebordfeiring. Det er et produkt av fri fantasi og har ingen relevans til kjente personer. Tror jeg.

Julebordet

Dagens julebordtradisjon følger en rett oppadstigende linje fra våre forfedres vinterblot. Maten og bordskikkene har fått et ørlite raffinement, men grunnprinsippene er de samme.

Nå som da, flyter det av mat i ulike kategorier og konsistens. Og det drikkes. Det drikkes mye.

Det kan ha en sammenheng med at det er hele årets opparbeidede frustrasjon og aggresjon som topper seg denne ene kvelden og som godt akkompagnert av overstadig kontakt med breibygdenes poteter i flytende form gjør at vi får det samme motet som Eirik Blodøks og co fikk for noen hundre år siden.

Da strammer yngstemann på lageret seg opp for å ta årets oppgjør med ledelsen. Reiser seg ustøtt og holder en flammende tale på vegne av oss underbetalte og overarbeidede. Fortvilte sidemenn og kvinner forsøker å trekke i jakkeskjøtene for å få til en rask retrett. Den uheldige taler svinger seg imidlertid til de oratoriske høyder og har på noen få minutter gått gjennom hele organisasjonskartet og fått sagt sin mening om kompetansenivået i ledelsen. Brått blir han innhentet av virkeligheten og setter seg med et brak. Nå må han drikke for å glemme og sirkelen er sluttet.

Bordskikkene er som sagt litt mer raffinert enn under blotene, men bare litt. Når rakfisk, lutefisk, pinnekjøtt og ribbe fordeles ujevnt utover tallerken kombinert med en stigende rus, kan det være vanskelig å få alt levert på riktig sted. Den nye dressen får stadig flere innslag av ubestemmelig karakter.

Når tiden er inne for karamellpuddingen og/eller multekremen, er skjegg og slips og utringninger fylt med de underligste kombinasjoner. Slipset er så velfylt med kveldens eksesser at det fint kan henges ut til fuglene.

De amorøse forhold i firmaet blomstrer på en slik kveld. Når den grå musa på lønningskontoret (unnskyld Erna) pluselig opptrer i en ettersittende sort kjole med cleavage som et vestlandsk fjellparti, skjer det noe med gutta. Sevja stiger og tangoene blir flatere og flatere. I de mørke krokene snakker man i munnen på hverandre på en måte som gir inntrykk av at måltidet ikke er helt slutt ennå. Gamle flammer tennes på nytt og etter en stund kjenner man hverandre inn og ut.

Gutta som har passert Clooney-nivået for 4 drinker siden får ubåt-hender. Det er hender som som du ikke vet hvor dukker opp. Men vi har en anelse.

En av damene på regnskapskontoret med fremtiden bak seg, gir etter sin 5. Cosmopolitan sterkt uttrykk for at det er alt for lite sexpress på jobben og går fysisk til håndgripeligheter på en av de yngste gutta. Hun gir begrepet sex-trakassering et nytt ansikt.

Natten går langsomt mot dag og nattklubbene som har nektet følget adgang, blir flere og flere. Da kommer nattens crescendo: Drosjekøen.

Gutta som har drukket seg til overmot, klarer ikke til enhver tid å holde balansenervene under kontroll. Det resulterer fort i at man tråkker litt på, eller dulter til sidemannen. Det har som regel en eksplosiv effekt. Da våkner urmannen i oss til liv. Han som vokter sitt territorium som en brunstig hannulv. Du måkke komme her og komme her.

Og når man står der og nyter de siste dråpene fra lommelerka, kommer slaget som bidrar til kveldens siste drink: Odals-campari: Like deler neseblod og hjemmebrent.

Blålysene flerrer nattehimmelen og fra marjas dype bakseter går turen til kost og losji på statens regning. Om ett år er allting glemt.