Mitt ja til aktiv dødshjelp eller eutanasi har ingen sammenheng med Frps vedtak på landsmøtet i helgen. Det er et standpunkt jeg har tvilt meg frem til, over tid. Frp skal imidlertid ha ros for at de tar et klart standpunkt og starter en debatt. En debatt som forsåvidt ikke er ny, men som stort sett har forekommet i andre og i de profesjonale rom.
For meg er det en meget tynn, men dog eksisterende grense mellom eutanasi og terminal sedering. Det er definisjonsmessige forskjeller, men jeg tror at de praktiske grensene noen ganger er flytende.
At det strider mot en kristen oppfatning å "leke Gud" har jeg en viss forståelse, men ikke all verdens respekt for. Politikere i Krf som har gått sterkt ut mot aktiv dødshjelp, har for lengst i gavnet akseptert selvbestemt abort. De har gått inn for kriger (Natos angrep på Balkan) og støtter Israels krig i Gaza. Så livets ukrenkelighet og verdi er ikke absolutt i den realpolitiske verden som Krf befinner seg i. Jeg ser at det finnes svakheter i denne argumentasjonen opp mot aktiv dødshjelp, men dette bør være dilemmaer for de mest kristne av oss.
Det er ærefullt å dø i en krig, men ikke å for egen hånd. Eller å bli assistert til det.
Jeg har sans for mange argumentene til Thor Bjarne Bore, men hans påstand om livets hellighet og uangripelighet er jeg uenig i. Selv et samfunn som vårt, som er tuftet på en kristen tradisjon, bryter mot denne helligheten og uangripeligheten, daglig.
Jeg ser også betenkelighetene om at eutanasi kan bli et press og føles som en plikt, fremfor et valg.
Jeg reagerer imidlertid på politikeres hykleri når det kommer til aktiv dødshjelp. De samme politikere toer sine hender når det ser snakk om en passiv dødshjelp som kort kan kokes ned til: Prioritering.
Daglig overlater våre politikere til helsepersonell å prioritere hvem som skal dø og hvem som skal leve. Den medisinsk-teknologiske utvikling bidrar til at grensene mellom liv og død flyttes kontinuerlig. I dette inngår også at kostnadene ved utviklingen bidrar til at vi ikke kan hjelpe alle. Derfor må vi velge. Dvs. politikerne toer sine hender og overlater til helsevesenet å velge. En kreftbehandling som kan koste millioner, men redde et ungt liv, må veies opp mot å forlenge livet til tre syttiåringer. For å forenkle det, om enn noe banalt.
Når samfunnet sier nei til det unge livet, kan det være at foreldrene betaler selv for å få behandling. De som ikke har råd, har ikke noe valg.
For når helsevesenet har brukt opp pengene, sier politikerne at budsjettene må holdes. Det innebærer at noen må dø, for å sette det på spissen. Men politikerne vil ikke sette grensene. Feighet, kalles det.
Kombinasjonen av medisinsk-teknologisk utvikling og en økende eldrebølge, kommer til å bringe denne debatten på banen igjen. Vi kommer rett og slett ikke til å ha økonomi til å hjelpe alle. Dette er en utvikling vi lukker øynene for. Det er jo så langt frem... La oss stikke hodene dypt ned i sanden.
Man prioriterer også når eldre mennesker overlates til en institusjon for å visne bort. "Jeg har aldri sagt at det skal skinne av eldreomsorgen" er Stoltenbergs forsvar. Jeg tror eldreomsorgen er i en så dårlig forfatning at mange mennesker heller ønsker en rask avslutning på livet, fremfor et liv i uverdighet på en institusjon.
Derfor ser vi at selvmordsraten blant eldre øker. En ting er den offisielle. Mørketallene er nok større en vi liker å innrømme.
Det problematiske ved mitt standpunkt er at noen må utføre den aktive handlingen om å avslutte mitt liv. Og jeg har stor respekt for helsepersonellet som reserverer seg mot dette.
Jeg har ikke noe stort ønske om å "leke Gud". Men jeg tror mer på et livet før døden, enn livet etter. Og som jeg har stor innflytelse på hvordan jeg lever dette livet, vil jeg ha en innflytelse på hvordan det bør avsluttes. Mange av oss driver sannsynligvis "aktiv dødshjelp" på oss selv, gjennom måten vi nyter livet og livets gleder på. Vi spiser feil mat, røyker for mye, trimmer for lite og drikker med begge hendene. Noen av oss.
Jeg vil ikke seigpines og tortureres av mine egne smerter, dersom det bare er for å forlenge livet med uker eller måneder. Om jeg skulle bli skadet i en ulykke, vil jeg ikke ligge som en grønnsak uten utsikter til et verdig liv. Det strider mot min oppfatning av et verdig liv.
Oppdatert 24.05 kl. 1557:
Jeg registrerer at Høyre synes det er et beklagelig vedtak Frp har gjort. I så fall er Høyre i utakt med sine velgere. I en meningsmåling utført for Foreningen Retten til en verdig død, viser at 78% av Høyres velgere og 77% av Frps velgere er enig i aktiv dødshjelp. Blant Ap og SVs velgere er det 70%. Jeg anbefaler forøvrig organisasjonens hjemmeside: livstestament.org for mer informasjon om temaet.
20 kommentarer:
"En kreftbehandling som kan koste millioner, men redde et ungt liv, må veies opp mot å forlenge livet til tre syttiåringer. For å forenkle det, om enn noe banalt."
-----------------------------------
Det er mulig du ville endret mening om du var 70 år.
Jeg synes alle har rett til behandling enten det er livsforlengende eller for å gjøre frisk.
Hvem skal i såfall velge ut hvem som får leve?
Jeg skremmes av sånne holdninger og tror det bare er mennesker med liten empati som kan rangere mennesker verdi på denne måten.
Fin artikkel. Men det stemmer ikke at selvmordsraten blant eldre øker. jf.
http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=1227&id=2002200916232030986&magasin=ja&t=F%C3%A6rre%20selvmord%20blant%20eldre
Den teknologiske utviklingen bør vel også kunne bidra til at folk som er dødssyke og lever i store smerter skal kunne ta livet av seg selv. At de skal kunne trykke på knappen, så og si.
Jeg har lest hele innlegget og det var bra skrevet. Jeg sier meg enig med deg i mye av det du sier.
Jeg har for så vidt også respekt for helsepersonell som velger å reservere seg. Og det kan kanskje bli vanskelig å finne personell som er villige til å utføre aktiv dødshjelp. Men det i seg selv er selvfølgelig ingen grunn for å forby aktiv dødshjelp. Du har da heller ikke påstått det, men enkelte bruker/vil bruke det som argument for et fortsatt forbud, det at helsepersonell ikke skal føle seg tvunget.
Jeg har selv sett så mange av mine nærmeste rett og slett tortureres ihjel av helsevesenet fordi lovverket ikke tillater noen å assistere dem med å avslutte smertene. Selv lenge etter at alt håp er ute. Så jeg håper inderlig at lovverket og en del helsepersonells holdninger endres før det blir min tur, slik at jeg kan be noen om å sette en overdose morfin på meg.
At noen skal føle det som "en plikt å dø" har jeg fint liten tro på, men uansett går jo forslaget ut på at der fortsatt skal være en streng regulerig. I det ligger bl.a. at det må være pasientens oppriktige ønske og at der ikke finnes håp for å bli frisk igjen.
Og til AG:
Den løstrevne setningen fra Vox som du siterer har da ingen ting med noen menigsytring om liv å gjøre. Vox konstaterer at slik er det, og av praktiske hensyn må det være slik. Han sier da for f... ikke at han ønsker at det skal være slik!
Når det er sagt, så er det da AGs holdning som er vanvittig skremmende! At mennesker ikke selv skal få lov til å bestemme over sin egen død, men pines sakte ihjel pga. noen andres forskrudde religiøse ideer er jo den ypperste form for menneskeforakt og livsforakt man kan vise.
Det er greie tanker du har og det er sikkert mange som er enig i dette. Hvordan kan man ikke være enig i mye av det som står her?
Det er helt sikkert flere i dette landet man kunne gitt aktiv dødhjelp til, men problemet er hvem skal få det og hvem skal ikke?
(litt på spissen her)
Skal hxn som er mest "grønnsak" (som du kaller det) få det? Hvem er mest "grønnsak"? Han som sikler mest og rør seg minst?
Hxn som skriker høyest pga smerter få aktiv dødshjelp? Hva da med hxn som ligger i sangen ved siden av og har det værre, men tåler mere, så skrikene etter nåde er ikke like høye?
Skal man gi aktiv dødshjelp til hxn som ber og trygler mest om det?
Hva med familien rundt?
Har ikke dem noe dem skulle ha sagt oppi dette?
Hva med de man tror ikke klarer seg, men klarer seg alikevell?
Og ikke minst, hvem skal bestemme over andres liv på denne måten?
Hva da hvis et sykehus får en overlege som vi her og nå kaller for "Doktor Death" som deler ut aktiv dødshjelp som bananer.
Hva da?
Det er utrolig vanskelig med aktiv dødshjelp og jeg må si jeg er en av dem som syns selvmord er ekstremt feigt og det kan fort bli en del av dem hvis aktiv dødshjelp blir lovlig, for hvor skal man sette grensene hen og hvem skal sette dem?
Har selv sett døden i øynene, men ikke gitt opp. Hadde aktiv dødshjelp hvert lovlig, så skal jeg love deg at jeg hadde ikke hvert her nå, men en ting er helt sikkert. Det er jeg ganske glad for nå, for jeg er 100% frisk igjen :)
Jeg er samme person som nettopp la inn innlegget med flere spørsmål i..
Jeg vil bare tilføye at jeg er ikke av den personen som er i mot aktiv dødshjelp, så det er sagt!
Som jeg skrev, det er sikkert flere her til lands som kunne ha fått det uten problemer!
Jeg bare syns det er utrolig vanskelig dette med aktiv dødshjelp og syns man skal være veldig kritisk til dette!
IvarE: Det er jo ikke snakk om at man ikke skal få bestemme over eget liv/død. Det er snakk om man skal kunne be/kreve at andre hjelper en med å utføre selvmordet. Det er noe helt annet.
Vox: Som grønnsak vil du jo ikke kunne be om aktiv dødshjelp, jeg antar du med grønnsak mener at du ikke er mentalt tilstede. Og det leder oss forsåvidt inn på noe av det vanskelige her. Når er man for redusert/svekket til å ta en slik avgjørelse? Eller: Når er man klar, men likevel svært svak på grunn av sykdomssituasjonen? Jeg sier ikke at mange ikke vet hva de vil. Men hvor mange vil føle at de utgjør en enorm belastning for ektefelle og barn, og ønske å gjøre livet lettere for disse?
Jeg er ikke ofte enig med Krf, men samfunnet sier faktisk noe om hva som er liv verdt å leve gjennom denne diskusjonen.
@g:
Nei, det er ikke noe helt annet!
For ordens skyld handler det heller ikke om å kunne "kreve", bare om å "kunne be om". Det handler om at den som assisterer ikke straffeforfølges for å ha hjulpet til.
Og nei, samfunnet sier ikke ikke noe om hva som er liv verd å leve gjennom denne diskusjonen. Motstanderne viser at de mener at den enkelte ikke har rett til å bestemme over eget liv, og at de i sin opphøyde moralske overklasse har rett til å bestemme over liv og død for andre.
IvarE:
Selvfølgelig er det en prinsipiell (juridisk og etisk) forskjell på hva man gjør selv, og hva man ønsker/krever at andre/staten/samfunnet skal delta i.
Og du tar feil ang det å kreve. Dersom det skal være lov å gi aktiv dødshjelp, vil man bli gitt en rett om man oppfyller enkelte kriterier. Det er da et krav man har, ikke noe man "ber" om.
(Ikke at dette er det mest interessante i denne diskusjonen, men greit å påpeke.)
Ang. avslutningen din vil jeg bare påpeke at samfunnet har en haug med meninger og regler om hva man skal kunne gjøre med liv og død. Å bruke nedsettende kommentarer om at den ene siden tror de har bedre moral er tøvete, og ødelegger diskusjonen.
IvarE:
Beklager, jeg var litt rask. Det er to ulike former for hjelp som er mulig, og jeg ser at du kun skriver rundt den ene. Da betyr det selvfølgelig at du kan ta bort det med at det blir et krav. Men det er ikke den eneste måten dette kan gjøres på, og om det skal tas inn som en del av tilbudet til helsevesenet, vil det jeg skrev være relevant.
Ag: Selv om IvarE har påpekt det åpenbare i at det ikke var min mening som fremkom, men min analyse av hvordan prioritering forekommer i dag, synes jeg det er på plass med et svar til deg.
Man skal være ganske svaksynt for ikke å se det. Så din avslutning:"Jeg skremmes av sånne holdninger og tror det bare er mennesker med liten empati som kan rangere mennesker verdi på denne måten." er en beskrivelse av våre politikere. Ikke meg. Og for ordens skyld, jeg har fremtiden bak meg og er nærmere 70 enn 20.
Stadig ser vi at avisene slår stort opp at f.eks. kreftpasienter ikke får behandling som er ekstrem dyr fordi vårt helsevesen mener at det ikke har noen hensikt. At de pårørende slåss for dette, er helt naturlig og forståelig. Men når VG og Dagbladet skriver om de hjerteløse legene som ikke vil gi behandlig, så kommer Bjarne Håkon Hanssen løpende og sier: "Selvsagt skal xx få behandling" Og blir fremstilt som den store helten. På tross av at han ikke har gitt legen nok penger. Så i neste omgang må legen la det gå ut over noen andre. Som ikke har pårørende som løper til VG. For budsjettet skal holdes. Det har jo Bjarne Håkon sagt.
Snakk om hykleri!
Jeg er helt enig med AG, det er bare mennesker med manglende empati som kan forsvare et statlig helsemonopol.
@g:
Jeg registrerer at vi er uenige. Og fastholder allikevel at det ikke er snakk om at noen kan "kreve". Hele essensen koker nemlig ned til at den som bistår ikke skal kunne straffeforfølges for å ha bistått. Det som sådan ikke en rettighet den enkelte gis. (Selv om jeg mener at det burde ha vært...).
Og når det gjelder min nedsettende uttalelse, så kan jeg innrømme at den kanskje var ufin, men allikevel: De som kommer trekkende med argumenter som at "man ikke kan leke Gud", de gjør nettopp det. I steden for å la den enkelte bestemme selv så "leker de Gud" på vedkommendes vegne. Det å ikke ville gjøre noe, det å ikke ville ta et valg, det er nemlig også et valg. Like mye som en aktiv handling.
Og resultatet er det samme, selv om de helt bevisst påfører pasienten uker og måneder "i skjærsilden" før døden inntreffer.
Så ufint, ja. Men i høyeste grad relevant.
Lite gjennomtenkt fra Frp. Hvilke situasjoner er det man har satt godkjentstempel på. Hvor mange gjelder det årlig? Et tall som 6-700 årlig verserer. Er det et slik omfang Frp med dette går god for?
Skremmes over den Legeforeningen-påpekte statistikken fra USA som sier at 55 prosent sier ja til å dø for å spare sine omgivelser.
Da blir det jo mer en plikt til å dø enn en hjelp til å dø.
Kan folk som argumenterer med "at en ikke skal leke Gud" presisere litt?
Er slik at assistert selvmord ødelegger "guds plan"?
Hvorfor er dere så sike på at en ikke ødelegger "guds plan" med å tilby pallativ hjelp i sluttfasen?
Kanskje guds plan egentlig var at du/jeg skal lide uutholdelige smerter i 2 mnd før han(sic) "bestemmer at tiden er inne"?
Ville dette stride mot forestillingen om en bamhjertig gud, sier dere?
Har dere glemt at dette er den samme guden som har konstruert et evig totur-kammer som dette problemet presumptivt skal overlates til?
Cassanders
In Cod we trust
Du berører det essensielle: Prioriteringer. Mennesket har etterhvert blitt så stakkarlig at det offentlige skal løse alt. For å sette det enda mer på spissen: Det er det samme helsevesenet som nå skal både skape og avslutte liv (kunstig befruktning - aktiv dødshejlp). Det er en del tilbud mellom de ytterpunktene som etter hvert vil føle presset..
I fht aktiv dødshjelp er jeg mot av følgende grunn: Jeg ser for meg en "offentlig godkjent død". Har jeg kreft og er 95 er det ok, men er jeg 40, lam og ensom må jeg leve videre. Hvem skal ha rett til å overprøve mitt ønske om å dø? Finnes det en objektiv standard for et "leveverdig liv"?
At det går an å være så forstokket i sin egen arroganse at de ikke ser forskjell på at staten aksepterer at du kan i grunnen bare dø og at et menneske tar livet sitt på eget initiativ er for meg en gåte. Ja mer enn det - det er helt forskrudd.
Den dumsnille protestantiske tankegang som ikke kan ha to tanker i hodet på en gang har snart råtnet på rot.
Jeg konverterer snart til katolisismen
Jeg klarer ikke helt se problemet med at legene skal gjøre dette. Pårørende er nødt til å utføre aktiv dødshjelp hele tiden for å spare sine nærmeste for unødig lidelse - man ber da om noen ekstra sprøyter med morfin eller skrur litt på smertepumpa. Det vil gjøre ting enklere for de pårørende om det er noen andre som tar denne beslutningen.
spenn: sosialister liker monopoler, de har ikke empati, de er ego. dobbeltmoral? ja og jantelov. det er norsk, vi er i norge.
Problemet med ditt standpunkt er først og fremst konsekvensene det ville få om aktiv dødshjelp ble lovlig.
Hvor skal man for eksempel sette grensene for når det er ok å avslutte et liv?
Hva om en person ikke kan uttrykke seg? Ønsket om å overleve kan være utrolig sterkt, mens de pårørende kan synes at livssituasjonen er uverdig.
I tillegg tar du med deg en del forutsetninger jeg ikke uten videre vil gå god for. Du sier bl.a. at "Derfor ser vi at selvmordsraten blant eldre øker. En ting er den offisielle. Mørketallene er nok større en vi liker å innrømme". Legg merke til ordet "nok". Her er det en usikkerhetsfaktor som ikke uten videre kan oversees. Det er mulig du har rett, men hverken du eller jeg kjenner "mørketallene", og det er derfor håpløst å ta et standpunkt ut fra dette.
Jeg er også meget skeptisk til din påstand om at helsevesenet ikke vil ha økonomi til å hjelpe alle i fremtiden, og at vi derfor må tillate aktiv dødshjelp. Er ikke dette et uttrykk for et sorteringssamfunn så vet ikke jeg.
Et søkt og tenkt tilfelle: Jeg er tiltalt for et drap som gir meg en pen pengesum i arv. Jeg har det perfekte forsvar. Jeg drepte nemmelig ikke den gamle tanten. Det var aktiv dødshjelp. Hun var jo så syk, stakkar.
Det å hjelpe noen andre til å dø har alltid vært tabu, forbudt og umoralsk. Slik må det fortsette å være.
Legg inn en kommentar