Hvor går grensen?

Etter at regjeringen la frem proposisjonen om datalagringsdirektivet, har debatten tatt av. Ikke minst i sosiale medier. Men også når Stortinget skulle diskutere Datatilsynets årsmelding barket debattanene sammen. En av de som har vært aktiv også på sosiale medier: Arbeidetspartiets Håkon Haugli holdt et innlegg som fikk meg til å reflektere over tilhengerenes tilnærming til direktivet. Fra innlegget: Håkon Haugli (A) [17:51:01]

Nylig fikk Kripos tips om en far som opererte som hallik for sin sju år gamle datter. Faren opplyste om at han selv misbrukte henne, la ved tre bilder og oppga e-postadresse og bosted. Da politiet fikk tipset, var opplysningene slettet hos nettleverandøren, i tråd med dagens lagringsregler.

Det skremmer meg at flere av dem som i dag angriper datalagringsdirektivet med henvisning til personvernet, kun er opptatt av eget ubehag ved lagring av trafikkdata og ser helt bort fra personvernet og rettssikkerheten for dem som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Historien er selvsagt tragisk. Jeg har selv barn og det finnes knapt noe verre enn overgrep mot uskyldige barn.

Men Hauglis utsagn er ganske motbydelig. Siden vi ikke aksepterer Hauglis syn på datalagringsdirektivet, så innebærer det at vi av egoistiske årsaker setter vårt eget behov for personvern over denne jentas integritet og rettssikkerhet.

Dette er som å høre Helga Pedersens, "redder vi ett barn, er det verdt det". En fullstendig prinsippløs tilnærming til noe som går langt ut over den enkeltes "ubehag ved lagring av trafikkdata".

Det eksemplet som Haugli viser til, oppleves  hver dag.  Noen ganger tar man ikke overgriperen fordi trafikkdata er slettet. Enten fordi de er slettet etter 21 dager som i dag. Men det samme ville skjedd om vi hadde 12 mnd lagring, og politiet hadde brukt 12 mnd og 1 dag på etterforskningen. Men hva er Hauglis løsning da: Utvide lagringstiden? Eller akseptere at noen overgrep ikke kan straffes?

Overgrep mot barn skjer i hjemmet. Ja, de fleste skjer der. Uten trafikkdata. Uten at noen anmelder. Og de er like tragiske som anekdoten til Haugli. Hvorfor skal disse overgriperne slippe unna? Er det fordi en kontinuerlig overvåkning av alle hjem, er uakseptabelt for Haugli? Hvor går grensen hans?

Hvis Hauglis grense går akkurat ved proposisjonen grenser, så aksepterer også Haugli at man ser bort fra personvernet og rettsikkerheten for den som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Haugli er i debatten veldig opptatt av at vi må lytte til politiet når det gjelder deres krav til metoder. Det er de som kan dette. Men politiets holdninger snakker han mindre om.
Riksadvokaten derimot er opptatt av det. Noe som kanskje henger sammen med de sjokkerende funnene som evalueringen av Lommemannensaken avdekket:

* Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn har lav status internt i politiet
* De som først kommer i kontakt med barnet har sjelden de grunnleggende kunnskap de burde ha hatt
* For ofte er det uklart hvor ansvaret for etterforskningen ligger
* Få saker meldes til Kripos, for mange tror at Kripos tar ansvaret straks saken er meldt dit
* Etter å ha sett på 166 anmeldelser er konklusjonen at svært mange saker ble henlagt nær sagt uten at de i det hele tatt ble etterforsket
* Politiet evner ikke å kommunisere informasjon på tvers av landets 27 politidistrikt
* Dataverktøyet politiet bruker inneholder mye informasjon, men er dårlig egnet til effektiv etterforskning
* Politidirektoratet fokuserer på Internet i styringsdokumentet når de snakker om seksuelt misbruk av barn. Hatkriminalitet prioriteres høyere
* Sakene er ofte mer alvorlige enn det første melding går ut på. Spesielt gutter "underrapporterer" overgrep
* Dommeravhøret av barn kommer ofte for sent, og burde følges opp av nye dommeravhør

Så det er en sammensatt årsak til at overgrep mot barn ikke etterforskes. Det har liten effekt med lagring av trafikkdata dersom politiet ikke iverksetter etterforskning. Eller er det derfor man må ha lengre lagringstid?

Jeg skal ha meg frabedt å få mine motiver dratt i tvil av en prinsippløs stortingspolitiker. En politiker som må forstå at den viktigste grunnen til at overgripere slipper unna, er at vi har en LIBERAL RETTSTAT.  Den betaler vi en høy pris for hver dag. Derfor må den også voktes.

Den er blant annet basert på det grunnlaget at det er bedre at 10 skyldige slipper unna enn 1 uskyldig blir dømt. Vi kan nemlig ta alle forbrytere dersom vi vil. Innføring av politistaten og dens metoder vil bidra til det. Datalagringsdirektivet fører oss på ingen måte dit. Men den er et ledd i de små skritts tyranni. Og et lett offer for prinsippløse politikere som ikke evner å sette grenser.

Vi har også en uskyldspresumpsjon. At det ikke er du og jeg som skal bevise vår uskyld, men staten må bevise vår skyld. Derfor snur Datalagringsdirektivet dette på hodet. Spesielt når vi leser noen av begrunnelsene. Som denne fra PFs Arne Johannessen:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

Har Johannessen også glemt det sentrale i den liberale rettstaten?

Dette er en av flere grunner til at jeg er i mot å innføre en statlig pålagt overvåkning av alle borgere. Fordi vi kan komme til å gjøre noe ulovlig. Vi samler ikke inn alles fingeravtrykk, heller ikke DNA og lagrer fordi det kan komme til nytte. Fordi det strider mot den liberale rettstatens idealer. Til tross for at det ville ha løst de fleste overgrepssaker. Men hvor går pragmatikerenes grenser.