Bestemor på anbud

Det er noen grunner til at de rødgrønne endrer fra ideologi til pragmatisme. Avstanden til et valg er kanskje den viktigste.

I mai ifjor skrev jeg en bloggpost om regjeringens aversjon mot å slippe boligsamvirket til i utbyggingen av omsorgsboliger. Den gang var det ikke en gang snakk om frislepp, men at boligbyggelag skulle kunne bidra. Men regjeringen satte foten ned. Slapp man til boligsamvirket måtte man slippe til private. Og det ville jo ødelegge de gode felleskapssløsningene. Dette sa statsekretærTone Toften i fjor til Aftenposten:

Statssekretær Tone Toften (A) i Helse- og omsorgsdepartementet sier boligbyggelagene er utelatt fordi deres deltagelse ville tvunget frem også andre private aktører.

Da vi utformet retningslinjene for dette tilskuddet, så vurderte Husbanken om boligbyggelag kunne anses som en non profit-aktør. Husbanken vurderte det slik at boligbyggelagene ikke er det i henhold til gjeldende EU-rett. hvis vi åpner for boligbyggelagene, så må vi også åpne for private aktører.

Regjeringen vil løse de store oppgavene gjennom å satse på felleskapsløsninger og vil styre det offentliges ansvar og rolle innenfor det vi mener er de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning sier Toften

Nå snur regjeringen og i dag sier statsminister Jens Stoltenberg:

– Det viktigste er at de blir bygget, ikke hvem som eier eller driver dem. Nå kan kommunene selv avgjøre hvem de vil samarbeide med. De kan gjøre hva de selv mener er best for å skaffe nok omsorgsboliger, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap)

Pragmatiske Jens ser skriften på veggen. De rødgrønne har nok dårlige saker på bakrommet til at han ønsker negative vinklinger på eldreomsorgen i tillegg. Og det er noen valg som skal vinnes.

Problemet er at regjeringens hardkjør mot at de blåblå vil rasere velferdsstaten ved sine privatiseringsløsninger etterhvert ikke står til troende. Erna Solberg får inn stadig nye stikk mot regjeringen. Ikke ved å presentere egen politikk. Men å påpeke at regjeringen gjør et godt forsøk på å føre Høyres.

Først satte de rødgrønne ut barnebarna på anbud, ikke minst fordi Kristin Halvorsen hadde vært veldig høy og mørk i sine lovnader. Da kunne også SV svelge en privatiseringskamel. Nå er det greitt å sette bestemor på anbud, fordi man har et lokalvalg å vinne.

Det neste som kommer til å skje er at køene i helsevesenet kommer til å bli satt ut på anbud i større omfang enn i dag. Trolig skjer det også før lokalvalget eller i alle fall før 2013. For det viktigste er vel ikke hvem som eier eller driver, men at folk blir friske.

De rødgrønne har innsett det opplagte. Skal de nå sine målsetninger må de spille på lag med private aktører. Det smerter en smule og det er bare retorikken igjen av skremselspropagandaen mot private løsninger. Men det er ingen vei utenom.

Farlig, farlig

Det er viktig for Jens Stoltenberg å polarisere valgkampen. Ap mot Frp holder trykket oppe og de andre partiene ute av søkelyset. Derfor gikk han til frontalangrep på Frps eldreomsorg i Oslo i går.

Han brukte Håkon Lies notat om sine opplevelser på Midtstuen sykehjem som sannhetsvitne på hvor elendig det står til. Og selvsagt vil Frp rasere eldreomsorgen om de får regjeringsmakt.

Nå er eldreomsorgen et kommunalt ansvar og handler vel så mye om kommunenes prioriteringer enn regjeringens. Men det er en sannhet i Gros ord om at "alt henger sammen med alt".

Men Jens tar en stor sjanse ved å bruke Håkon Lies notat til diskreditering av Frp, selv om det inneholder avsnitt som passer Ap som hånd i hanske:

Ofte opplever personalet at mange må vente lenge på å få hjelp. Særlig om natta. Brukere kan ligge og vente i urin og avføring uten at noen kan komme med en gang», skrev Lie i notatet som ble publisert i VG 3. august.

Håkon Lie var klok nok til å innse at når han beskrev sine opplevelser ved Midtstuen, så var ikke de enestående. Og de kunne like gjerne skje i en Ap-styrt kommune. Derfor gav han mottageren; Jan Bøhler klar melding.

Bøhler understreker at Lies notat ikke er en politisk kritikk av dem som styrer i Oslo og at forholdene ved Midtåsen ikke skiller seg fra det som er vanlig ved andre sykehjem.

-Ingen har grunn til å slå seg på brystet over norsk eldreomsorg. Dette er en beskjed til alle oss politikere om å ta kvaliteten ved sykehjemmene mer på alvor, sier Bøhler”

Derfor er det en farlig vei Jens Stoltenberg har begitt seg inn på når han bruker enkelteksempler fra Oslo til å frakjenne Frp evner. Det tar ikke lang tid å finne tilsvarende fra rødgrønnne kommuner.

Det hører med til historien at Håkon Lie helst ville få plass på Bekkelagshjemmet. Et av sykehjemmene som er privatisert. Men der var dessverre ventelistene for lange.

Og til de som tror at Aps eldreplan inneholder konkrete løfter om 12 000 årsverk i tillegg til andre gode løfter, bør lese forbeholdene like godt som Aslak Bonde i Morgenbladet har gjort (tilgj. bare for abb.)

"På slutten av Arbeiderpartiets tre sider lange «eldreplan 2015» står følgende avsnitt: «Denne planen inneholder våre målsettinger (…). Hvor langt vi kommer i å gjennomføre … dem … avhenger både av den økonomiske situasjonen og av hvordan Stortinget blir sammensatt i perioden.»

Løftet om 12 000 flere årsverk i pleie- og omsorgstjenesten innen 2015 er altså ikke et løfte, det er bare en ambisjon. Velgerne får bare vite at statsminister Jens Stoltenberg vil forsøke å skaffe så mange nye årsverk. Dersom den økonomiske situasjonen gjør det umulig, så vil han gi opp.

Så når Jens slår fast at:

- Alle som trenger det skal få sykehjemsplass, lovet en offensiv Jens Stoltenberg.

Så mangler den lille skriften.

Eldreomsorg - alle valgkampers stemor

Hvordan har vi det i dag da?

Syke-og omsorgshjem drukner i politikere som skal vise sin nyvunne valgkampomsorg. De gjør det i år som for 4 år siden, 8 år siden, 12 år siden. Same procedure as last election.

Kappløpet om å bli valgkampmester i "varme hender" har startet.

Først stjal Arbeiderpartiet showet ved å presentere Eldreplan 2015. Som inneholdt "Verdighetsgarantien" som noe de hadde funnet på. De glemte at dette var et samarbeid med Krf og Venstre. Skitt la gå, det er jo valgkamp.

De viktigste løftene var 12 000 årsverk og en 12 000 sykehjemsplasser og en forskrift som skal sørge for at du får den hjelpen du har behov for. Behovet er det helsevesenet som skal bestemmer.

Hva er så en verdig eldreomsorg:

Dette innebærer blant annet en riktig og forsvarlig boform, et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider, og et mest mulig normalt liv med normal døgnrytme og mulighet til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene.

Les dette og tenk over det en gang til. Dette er 2009. Og dette må vi ha en lovfesting for å få til. Jeg tror dyrevernloven har noen lignende passuser.

Men i dag kom plutselig Sp på at 12 000 årsverk ikke var nok. Nei, 15 000 innen 2015. må vi ha. Og skrotet samtidig forslaget om å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Hvordan Trygve Slagvold Vedum har kommet frem til 15 000, sa han mindre om. Det er mulig han har tenkt på ett tall.

Årstallet 2015 er ikke tilfeldig. Det betyr at til neste valg i 2013, så kan man vise til 2015 og slipper maset om å ha brutt løfter.

Til info så hadde man også i 1997 en Handlingsplan for eldreomsorg. Den ligner til forveksling på dagens: 12 000 årsverk og 24 000 omsorgsplasser. Du kan lese evalueringen av handlingsplanen her.

Og i 1991 hadde vi Per Hovda som med klar og tung røst forkynte i beste sendetid: "Tilgje dei ikkje, for dei veit kva dei gjer." For det fikk han en milliard til eldreomsorgen.

Leser man bare aviser, så har vi en eldreomsorg i ruiner. Det er selvsagt ikke sant. Men vi har en omsorgsområde med store utfordringer. Og med store forskjeller fra kommune til kommune. Sintef har undersøkt dette for KF.

Og i valgkampen skylder politikerne på hverandre. De fleste rødgrønne viser til Oslo og de de mener er elendig eldreomsorg. Andre viser til "utstillingsvinduet" Trondheim. Og slik går no dagan.

Noen forsøkte å utnytte notatet som Håkon Lie skrev om sine opplevelser på Midtstuen sykehjem, til sin (og partiets) fordel. Men Håkon Lie var smartere enn som så. Han visste hva som ville komme og lot ikke noen få dø i synden. Derfor ga han klar beskjed til mottageren, Jan Bøhler, ifølge VG:

Bøhler understreker at Lies notat ikke er en politisk kritikk av dem som styrer i Oslo og at forholdene ved Midtåsen ikke skiller seg fra det som er vanlig ved andre sykehjem.
-Ingen har grunn til å slå seg på brystet over norsk eldreomsorg. Dette er en beskjed til alle oss politikere om å ta kvaliteten ved sykehjemmene mer på alvor, sier Bøhler”

Beleilig nok dukket det opp en rapport fra Econ Pöyry utført for Sykepleierforeningen som viste at det var stor underbemanning av faglærte. Slike bestillingsverk kommer aldri tilfeldig. Det trenger ikke å være feil, men de bør definitivt leses med skepsis. Econ Pöyryhar ikke alltid være like kvalitetsorienterte i sitt "forskningsarbeid". Ingen stilte imidlertid spørsmål med hvorfor det var underbemanning.

Det ville de ufaglærte fortelle, og slo tilbake mot Sykepleierforeningen. Ansvarsfraskrivelse er en øvelse vi er gode i.

Det store problemet når det gjelder bemanning er yrkesstatus. I legekretser fremkaller et sånt valg, de hevede øyebryns mobbing.

Yrkesstatus kom veldig tydelig frem i Søndagsavisa på P2 i dag. (Du kan laste ned programmet som podcast her) Som overlege Pia Bruusgård ved Smestad sykehjem påpekte, så er det å være sykehjemslege, en karrieremessig blindvei. Vil man videre f. eks. på et sykehus, begynner rykker man tilbake til start. Og sykepleierne er ikke særlig glade i politikerenes "varme hender". Dette er høyt utdannede spesialister i sitt fag. Da blir "varme-hender"-metaforen litt for mye Florence Nigthingale.

Men samfunnet er heller ikke videre eldreinnstilt. Det er ikke særlig coolt å bli gammel. Vi vil jo alle drikke av ungdomsskilden. Krampaktig holder vi oss fast. Nekter å godta rynkene og bruker formuer på å se strykefrie og freshe ut. Skjønnhet og ungdom-idealet dyrkes for alt det er verdt.

Når vi bekymrer oss for å få et blendafritt Storting; har vi ikke samme bekymring for et eldrefritt Storting. Høyre presterte det kunststykket å stemme ut en av de mest erfarne, intelligente og kloke (den kombinasjonen er nesten som å vinne i Lotto): Inge Lønning. FrP hadde John Alvheim. Vi glemmer aldri hans malmtunge opprørte stemme og knyttnevens smell i bordet. Da var det alvor. Og han fikk sakene igjennom.

Men vi vil kanskje ikke gå rundt blant eldre, hjelpeløse mennesker. Mennesker som kanskje mangler viktig kroppsfunksjonskontroll. Som sikler og som må vaskes både her og der. Å bli gammel og hjelpesløs er i ferd med å bli ett av våre største tabuer.

Før var det døden, men nå dør vi ikke lenger bare i Aftenposten. Vi dør også på nettet. På minnesider og Facebook. Spesielt ungdom har vist en vei ut av tabuet.

Så har vi snart bare alderdommen igjen. Kanskje er det "memento mori" som plager oss i vår omgang med de gamle. Å bli minnet på at vi kan bli sånn vi også. Og vår dødelighet. Så det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å rekruttere til å ta vare på våre gamle og hjelpetrengende. Så kanskje vi trenger en opprydding i vår egen fordomsskuff. Ikke bare skyte på løpende politiker i valgkamp.

Og vi har noe i vente. Om ikke lenge kommer egoistgenerasjonens stormtropper: 68-erne til et sykehjem nær deg. Politikerne vil aldri forstå hva som traff dem.

Jeg tror faktisk Lars Bakkens forslag om å starte helse-trafficking er et meget godt forslag.

Men eldresomsorg kommer til å stå til valg om 4 år, 8 år, 12 år etc. Etter valgkampene blir det nok en noe mer stemorderlig omsorg, enn i valgkampens hete. Så hvordan har vi det egentlig, i dag.

Bestemor på anbud - Labour gjennomfører FrP-forslag

Noe av det verste venstresiden i Norge kan tenke seg, er å sette bestemor på anbud. Det er selve syretesten på et fungerende velferdssamfunn, at kun staten kan gi bestemor den omsorg hun trenger. At den samme venstresiden ikke har skrupler med å sette barnehjemsbarn på anbud, får så være.

APs søsterparti i England, Labour, ledet av Jens Stoltenbergs gode venn: Gordon Brown kommer fra og med april neste år til å sette bestemor på anbud. Med verdens beste samvittighet om man skal tro en artikkel i dagens Observer.

Tiltakene som skal gjennomføres, ligner mistenkelig på de som FrP er blitt latterliggjort for i lang tid. Man skal overføre penger til pasienten eller dens pårørerende som skal disponere pengene på den måten som passer den enkelte best.

Social care minister Ivan Lewis said: 'This is the end of a paternalistic and controlling culture and the beginning of a new way for older people and those with disabilities to be in charge of their lives.' He acknowledged there were inherent risks: 'Some may decide to spend money in unconventional ways; others may find making these choices very hard. We'll have to face these challenges as they arise, but we know this is the right thing to do. The more power you put into the hands of people, the more you end up with the package of care they want. We can't simply maintain a status quo where people have to receive the care handed out to them.'

Det skal bli interessant å se venstresidens reaksjoner på denne reformen som Observer kaller "Revolution in home care for old people".

Det har allerede vært gjennomført pilotprosjekter med gode resultater. Hva som skal til for å overbevise våre rødgrønne politikere, vites ikke, men suksess i England kan umulig være nok.

En av de pårørende sier til Observer/Guardian:

"One of those who has benefited enormously from having a personal budget is Chris Moon-Williams, whose parents, Beryl and Cyril Moon, are both at home and in their eighties. Moon-Williams, who lives in Worthing, West Sussex and works in social services, controls the £7,000-a-year budget they both receive for their personal care.

'It is no exaggeration to say that this has transformed their lives,' she said. 'My mother is physically frail and has some memory problems. In the past, someone would come to get her up in the morning, at any time between 9am and noon. That really upset my father, who was her main carer.

'When I was able to control their budget, I shopped around for their care, and interviewed different carers until I found the right person. Her carer now comes at 9am on the dot, but is also happy to take her to the GP, take them shopping and do other jobs that the previous person wasn't allowed to do.

'As I control the budget quite tightly, I can save a bit of money, which has meant they have both enjoyed the last week at a hotel in Bournemouth for the first time in ages. I've also used some of the money to buy a care alarm so I know if she's fallen down. My father now has a carer who can take him for a walk, and once a week they go to the pub for a pint.'"

I vårt land vil dette være spikeren i kista for velferdsttaten. Ifølge venstresiden. Vi får se når dette har fått virke hos engelskmennene. Kanskje det ikke er så dumt, allikevel?

Husker du Per Hovda?

Noen som husker Per Hovda? Vel, vi som har levd en stund og nesten fikk være med på å bygge landet; vi husker ham. Han stod frem i 1990 som det personifiserte eldreopprør.

Det var den høyreiste Hovda som slo hånda i bordet og sa harmdirrende på beste Dagsrevytid:

”Gud! Tilgje dei ikkje, for dei veit kva dei gjer. ”

Og skremte politikerne rett ned i statskassa for å hente penger. Og etter 2 måneders kamp mellom opposisjon og regjering dukket man opp med en milliard. Som når den nådde de eldre, ikke lenger var en milliard, fordi noen kommuner måtte bygge en skole, eller et kulturhus eller et vannverk først.

Foranledningen til at Per Hovda ble et ansikt utad for eldreopprøret i 1990, var manglende sykehjemsplasser i en bydel i Oslo, der kona til Per Hovda var pleietrengende.

Opprøret fikk politikere uansett farge til å bevilge 1 milliard til den skakk-kjørte eldreomsorgen. For etter at Per Hovda sto frem, dukket selvsagt den ene skrekkhistorien etter den andre opp. Det blir ofte slik når noen først løfter på lokket til en trykk-koker.

Ressurssterke gamle mennesker feide stortingspolitikerne av bane i torsdagens ”Antenne Ti” på TV. Beskjeden var tindrende klar: Vi finner oss ikke i å høre på vrøvlete partikrangler lenger. Det haster med løsningen. Penga på bordet…………… (Dagbladet 8.februar 1990)

Historien gjentar seg. Igjen ruller den ene historien opp verre enn den andre. En dag er bestemor på lager, en annen er det et trimrom eller et bad som er bostedsadressen.

Eldresomsorgen fremstår i dag som et gedigent Hallowen-party med mer trick enn treat. Og som kan skremme vannet av de fleste. I hvertfall lettskremte politikere.

Men i dag mangler de eldre en skikkelig opprører. Som Per Hovda. Det blir ikke samme schwungen over Vidar Lønn-Ti-i-skuddet-Arnesen. En pensjonist som går rundt og gliser hele dagen og spiller pop-plater i radioen har ikke samme virkning, liksom.

For den som lever lykkelig i troen om at det går sånn ca. 20 år mellom hvert opprør kan jo lese dette. Det lyder kjent?

Og snart inntar 68-generasjonen sykehjemmet og eldresenteret. Det kommer ikke til å skje lydløst. Politikerne kommer lenge til å lure på hva som traff dem.

Så får de eldre håpe at det melder seg en skikkelig opprører denne gangen også. En Ny Per Hovda. Kanskje Håkon Lie er ledig? Sinna kan han være og alderen har han inne.

Bestemor på lager

Venstresiden er flink med metaforer. Spesielt når andre løsninger enn de offentlige skal beskrives. "Bestemor på anbud" og "stoppeklokke-politikk" er noen av de mest hyppige. At den samme venstreside ikke har noen problemer med å la private drive barnehager, eller at de setter ut drift av barnevernsenter på anbud, det hører vi ikke mye om. Bestemor på anbud er fy-fy, barnebarn på anbud er helt greit.

Men de kan nå føye enda et uttrykk til listen. "Bestemor på lager". Kongsberg kommune plasserte 89-årige Kari Kleppestø på et lagerrom. Uten vindu, uten luftemuligheter og uten alarm. Det er vel nesten ikke nødvendig å lete etter ord for å beskrive dette. Men vi kommer nok aldri til å høre dette uttrykket fra venstresiden. Kongsberg kommune er nemlig styrt av de rødgrønne.