mandag, oktober 16, 2006

Skal vi la hodejegerne finne kandidater til regjeringen?

Med jevne mellomrom kommer de. Innleggene om hvor dårlig utdannet våre politikere er sammenlignet med andre lands. Og det virker som om problemet er at de er et tverrsnitt av folket. Det er en tvangsøvelse som man tydeligvis må igjennom. Denne gangen er det hodejeger Steinar A. Hopland som gjennomfører ritualet.

Jeg håper bare hans klienter får utført en grundigere research enn hr. Hopland gir uttrykk for å ha gjort i artikkelen. Hopland har for øvrig vært ute i samme ærend tidligere i en artikkel i Aftenposten 13.12. 2005 med tittel ”Forstand i embetet”. Den gang var det mangel på næringslivserfaring som var problemet. Nå er det utdannelsen. Hva blir det neste? Mangel på politisk erfaring?

Han foretar en sammenligning av den svenske regjeringens utdannelse og finner paralleller i den norske. Han starter sterkt. Hans sammenligning av den nye kulturministeren Cecilia Stegö Chilò mot vår Trond Giske er ikke imponerende. Han nevner ikke Stegö Chilòs utdannelse i det hele tatt, bare hennes yrkeserfaring og nevner heller ikke Giskes cand mag-utdannelse. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg trodde det var utdannelse som var poenget?

Nå er jo ikke Stegö Chilòs kulturminister lengre. Hun skjønte, tross sin evt. høye utdannelse og sine mange lederverv, ikke forskjell på rett og galt. Det er jo ikke då smart, det Hopland, når man skal være en leder på så høyt nivå?

Jeg skal ikke gå i detalj på sammenligningene han for øvrig gjør i artikkelen, men dersom man tar seg bryet med å se på utdannelsen til de svenske regjeringsmedlemmene og sammenligner med de norske, så er faktisk ikke forskjellen så veldig stor. Jeg har gjort det. Noen har lite utdannelse og mye praktisk erfaring. Andre har en god utdannelse. Og vi har noen midt i mellom, som en vanlig Gauss-kurve. For meg virker det ganske jevnt fordelt mellom de to landene når man sjekker litt grundigere.

Jeg mistenker Hopland for å ha gjort en dårlig research, funnet noen få opplagte forskjeller og klint til. En god story forblir ikke alltid det når den er sjekket.

Vi har jo hatt våre ”dukser” i Norge også. Victor Normann var en av dem. Ingen utpreget suksess som politiker.

Vi har og har hatt gode politikere med høy utdannelse, men vi har også hatt svært mange med liten formell utdannelse, men som har vært betydelige som politikere. Trygve Bratteli med knapt en fullført folkeskole var en av de skarpeste knivene i skuffen.

Høyre-bølgen personlig: Erling Norvik, kompenserte manglende universitetsutdannelse med politisk klokskap og evne til å kommunisere med sine velgere. Det var en suksess for Høyre. Haakon Lie som kom omtrent rett ut av skogen og ble en av vår mest markante politikere. De finnes også i dag og ville ikke funnet nåde for Hoplands øyne.

Hvilke andre land har bedre erfaringer med andre profiler, Hopland? Frankrike med sine elitistiske ministere? Som ikke klarte å forutse folkets nei til EU-union? England, der den ene skandalen slår den andre i hjel og de politiske lederes popularitet er på bunn-nivå? Eller kanskje det er Tyskland. Hopland forteller oss det ikke, kanskje fordi han ikke kan?

Dette er ikke et innlegg mot høyere utdannelse, men å ha en klokkertro på at mennesker med doktorgrad eller med en MBA fra Harvard blir bedre regjeringsmedlemmer enn andre, virker ikke spesielt innsiktsfullt.

Hopland er sikkert dyktig til å finne mennesker til en bedrift. Det er ikke det samme som en regjering. En bedriftsledelse velges ikke av et folk som føler tilhørighet til lederne de har valgt. Det skal politikerne. Om man da bare skal sette sammen et lag av skoleflinke med topp utdannelse fra inn- og utland, så tror jeg ikke man får den beste regjeringen. Og de blir heller ikke valgt av folket.

I et representativt demokrati som det norske, må folket føle en viss tilknytning til sine politikere. Hvis de ikke gjør det, kan vi avskaffe valget og la Hopland og hans kumpaner headhunte regjeringen. Det hadde nok ikke vært noen suksess.

Å være hodejeger gir nødvendigvis ikke ”forstand i embetet”

10 kommentarer:

Beate sa...

Takk for et godt innlegg.

Modernisert og global sa...

jeg er helt enig i at stortinget må reflektere og representere hele befolkningen både med tanke på alder, yrke og bakgrunn, men jeg ser poenget med at det er en stor fordel å ha ledererfaring hvis man skal være statsråd. jeg mener også at man har bedre forutsetninger for å klare en slik svært krevende jobb etter å ha opparbeidet de analytiske evnene man faktisk får gjennom å ha fullført en høyere utdanning.

jeg synes det er for mye politisk innavl i Norge og spesielt i denne regjeringen... domenekunnskap må være mye viktigere enn hvilke posisjoner man har hatt tidligere i sitt politiske liv. virker som om det er altfor mange som får en statsråd-stilling fordi de liksom fortjener det utifra et trofast politisk liv...

også er det dette med rett mann/kvinne til rett jobb da. når f.eks. setter en barnehagebestyrer til å lede Norges fornyingsarbeid (en stilling som krever ekstreme erfaringer med store, tunge omstillingsprosjekter og ekstreme koordinasjons- og kommunikasjonevner på et høyt organisatorisk nivå) så blir jeg litt skremt!

Vox populi sa...

Modernisert og global: Politisk innavl i den form som du indikerer har vi alltid hatt og det kommer fortsatt til å være en del av systemet. Jeg er ikke like overbevist som deg om at man nødvendigvis er bedre tjent med domenekunnskap.

Politikk er en helt annen øvelse enn ledelse av en bedrift eller organisasjon. Ikke glem at politikere har et dyktig embetsverk som gjør dag-til-dag jobben og som iverksetter. Noen ganger bidrar de sikkert også til å skjule de talentløse.

Når det gjelder Heidi Grande Røys, så har du kanskje rett. Time will show. Av forgjengerene hennes var Victor Norman den lynende intelligente med lederbakgrunn fra NHH og topp utdannelse. Han manglet politisk erfaring og det ble hans bane.

Morten Meyer klarte seg relativt bra, til tross for at hans høyeste utdanning var Hamar Katedralskole. Han hadde riktignok ledererfaring.

Mitt poeng er at det ikke finnes samsvar mellom høy utdannelse og evne til å lykkes som statsråd. Man må også beherske den politiske agendaen.

Som Holberg har sagt: Et er søkart at forstå, noget annet er et skib at føre.

ToDolan sa...

Problemet med mange norske politikere er etter mitt syn at de i beste fall kun har bare yrekserfaring, eller bare utdannelse. Det er få av våre politikere som både er velutdannede og som har hatt lønnet arbeid utenfor politikken.

Det betyr ikke nødvendigvis at de vil gjøre en dårlig jobb, men dersom andelen uten utdannelse og yrkeserfaring blir for stor, så er det også grunn til å stille med spørsmålet med hvor representative politikern egentlig er.

Vox populi sa...

ToDolan: Men kan ikke politikk defineres som et yrke? Er ikke lang erfaring fra politikken en like stor fordel for en politiker som yrkeserfaring utenfor politikken. Er det noe spesiell grunn til at politikk blir mer virkelighetsfjernt enn en lederstilling in en bedrift?

Øystein Sjølie sa...

Utmerket innlegg.

Politikere må først og fremst kjenne sine velgeres interesser. Sakkunnskap om norsk økonomi er alltids en fordel for finansministeren, men det viktige er å vite hvordan skattesystemet virker for kjernevelgerne. Hvis hele regjeringen består av folk som har fått taburetten i belønning og som underforstått vil gjøre en dårlig jobb, vil den tape neste valg.

Politikk er et yrke, og ifølge V. Norman et fag, men det kan likevel være en fordel om flest mulig har en karriere utenfor politikken. Man ser jo stadig tendenser til at politikerne vil vedta spesielle regler som bare gjelder denne gruppen.

Vox populi sa...

Øystein Sjølie: Enig i det meste. Min målsetning var å få til en diskusjon rundt temaet og jeg synes den er blitt akkurat så mangfoldig som håpet.

Det finnes heldigvis ikke noe fasitsvar på temaet, men høy utdannelse uten politisk erfaringsbakgrunn er etter min mening ikke noe garanti for en vellykket politikk.

Anonym sa...

Mange gode poenger, men... hva var det som ikke ble nevnt hverken i den anmeldte artikkel eller anmeldelsen -- og som er av fundamental viktighet for å vurdere en politikers kvalifikasjoner?

Er ikke den manglende X hvilke moralsk-politiske prinsipper som politikeren bekjenner seg til? Bekjenner politikeren seg f.eks. til individuelle rettigheter? Forstår han at grunnlaget for for all verdiskapning er den rasjonelle tanke? At tankefrihet ikke kan eksistere uten anledning til å uttrykke denne i praksis, med andre ord at ytringsfrihet er en forutsetning for tankefrihet? Forstår han at tankens hovedfiende er trussel om tvang og initiering av tvang? Etc. etc.

Hva slags moralsk-politiske prinsipper en politiker bekjenner seg til er selvfølgelig mye viktigere enn hvor flink politikeren er til å omsette sine prinsipper til handling. En radikal venstreorientert politiker som bekjenner seg til toleranse for overgrep mot kvinner i "religionens nevn" er f.eks. mer uegnet til sitt embete jo "flinkere" denne politikeren er. I et slikt tilfelle er det idiotisk å vektlegge politikerens personlige egnethet til machivellisk manipulasjon og maktutøvelse til fortrengsel for en vurdering av hvilke prinsipper han eller hun bekjenner seg til.

MVH
Kai B.

Vox populi sa...

Kai B: Dersom vi nå isolerer dette til det som var utgangspunktet: regjeringsmedlemmer, så skal jo ikke disse bekle postene for å drive politikk etter sin personlige agenda.

De sitter som del av et kollegium som skal utøve den politikken som partiet eller felleskapet av partier er blitt enige om. Dersom de begynner å operere etter egne retningslinjer tviler jeg på om de forblir regjeringsmedlemmer lenge.

På lavere plan enn regjering kan det selvsagt forholde seg annerledes. Men prinsipielt er det uheldig om den enkelte politikers moralpolitiske prinsipper er rådende for politikken som føres uansett nivå.

PonderN sa...

Nå mener vel Kai B. at hele denne regjeringen blir ledet av sosialister som ikke skjønner at vi står overfor en demografisk krise (nei, det er ikke snakk om eldrebølgen, men parringskåte muslimer) som vi må møte hardt, før Norge går under...

Eller?