lørdag, april 18, 2009

Helse-Norge på sitt aller beste

6-åring i Oslo brakk armen, måtte sendes til Bodø, 1200 km unna.

Ingressen er selvsagt tull. Men ikke hvis du bor i Finnmark. I Vadsø ble det blodig alvor. 6 år gamle Jacob Iversen falt ned fra et lekestativ på skolen og brakk armen. Dette skjedde midt på dagen. Men sykehuset i Kirkenes ville ikke ta i mot pasienten. Begrunnelse: De ville sannsynligvis ikke bli ferdig med operasjonen kl. 16. Og da går ortopeden hjem!!

Kirkenes sykehus har ikke ortopeder på vakt på kveldstid, og siden Jacob Iversen muligens ikke ville vært ferdig operert til klokka 16.00, ble han avvist.

- Jeg uttaler meg på generelt grunnlag, men det er sannsynligvis det som har skjedd i dette tilfellet, sier klinikksjef Ståle Ackermann ved Kirkenes sykehus til avisa Finnmarken.

- Vår øyeblikkelige hjelp for ortopediske skader er i Hammerfest. Dersom man ikke kan vente til neste dag, må man dit på kveldstid, sier han.

Siden flyplassene i Hammerfest (420 km unna) og Tromsø var stengt, måtte guttungen fly til Bodø. Og var fremme 7 timer etter uhellet.

Det virker som en fornuftig priotering av sykehuset i Kirkenes. Man kan da ikke jobbe overtid, må vite. Det er dyrt. Billigere å sende pasient og pårørende til Bodø. Bare 1200 km hjemmefra.

Jeg ser ikke bort fra at ortopeden og klinikksjefen også måtte blitt med til Bodø som pasienter, om dette hadde vært mitt barn.

7 kommentarer:

Milton Marx sa...

Jeg er ganske kritisk til et private helseordninger. Menneskets dårskap kan man ikke organisere seg bort fra. Jeg kan gi eksempler på at private helsetjenester i seg selv kan føre til suboptimal behandling. Det kan, blant annet, handle om at man velger behandling ut fra hva sykehuset tjener på, i stedet for ut fra hva som passer best for pasienten.

Denne saken illustrerer imidlertid at offentlig organisering av sektoren heller ikke gir noen garanti for optimal behandling. Med en privat organisering av sektoren hadde det kanskje vært et tilgjengelig alternativ til stede innen rimelig avstand. Med privat organisering hadde kanskje sykehuspersonalet vært mindre arrogant, ettersom de ville være delaktige i sin egen fremtidige jobbsikkerhet.

Spørsmålet om privat/offentlig organisering er vanskelig. Det denne saken illustrerer er at offentlige løsninger ikke garanterer optimal behandling.

I bunn og grunn er det egoisme som sørger for at denne typen ting kan skje, akkurat som at det er egoisme som sørger for at du kan få en unødig kostbar behandling i det private. Man kan ikke lovpålegge folk å bli bedre mennesker - desverre.

are salomonsen sa...

milton. du trenger snart ortoped, skaff deg en privat syke forsikring, hvis du vil fortsette i jobb...nei, slike som deg og ari jobber ikke....dere bare drømmer. du har valgt rett land og bo i, herregud. hva tar man mot kvalme? gjør som brustad, ringer volvat.

Milton sa...

Are: Kan ikke du renskrive det der, slik at det blir forståelig? (Én tanke, én setning og alle de andre greiene som norsklærerne på gymnaset messer om?).

(Så skal jeg nok etterfølgende utdype min bopæl og helsestatus, i den grad det måtte vedkomme saken).

Programsekretariatet sa...

litt på siden: men dette skjønte jeg ikke "Siden flyplassene i Hammerfest (420 km unna) og Tromsø var stengt, måtte guttungen fly til Bodø. Og var fremme 7 timer etter uhellet." Nå er det flyplass både i Vardsø og Vardø. I Bodø ligger sentralsykehuset og er sånn sett mer intressant enn lokalsykehus i Hammerfest.

Men at ortopeden måtte hjem kl 1600..Det sier kanskje litt om lokalsykehus størrelse og ressurser. En brukket arm er imidlertid noe som vel bør kunne håndteres lokalt.

Vox populi sa...

Milton: Det finnes gode kombinasjoner av privat og offentlig helsevesen. Personlig har jeg lite erfaring heldigvis fra helsevesenet, men ved et par anledninger sett hvor effektivt f.eks. Feiringklinikken fungerer. Det offentlige henviser og klinikken gjør det den er best på: Hjerteoperasjoner. Men pga. ideologi (eller idioti) vil de rødgrønne begrense dette. Men jeg er enig i utgangspunktet ditt om at dersom det private tar mer hensyn til hva som passer deres inntjening, enn pasienten, så er det en dårlig løsning.

Vox populi sa...

Programsekreteriatet: Poenget er et at det er Hammerfest som er øyeblikkelig hjelp for ortopedipasienter fra Vadsø. Og uansett er 1200 km til Bodø i lengste laget.

Milton Marx sa...

Jeg er også tilhenger av en kombinasjon. Et godt offentlig tilbud som på den ene eller andre måten greier å sette grenser for sine aktiviteter, og et privat system som supplerer det offentlige etter dette, og ellers fungerer parallelt for de som uansett ikke vil ha offentlige løsninger (f.eks. pga. ventetid, beligghenhet, at de allerede har en dekkende forsikring eller annet).

Selv betaler jeg helsekostnadene fra min egen lomme i alle fall inntil videre (til jeg kommer med i den offentlige paraplyen i Panama), mens kona har rett til gratis sykehusbehandling når hun er syk.

Dermed ble det slik at jeg måtte dekke kostnadene når jeg fikk blindtarmsbertannelse, selv om vi ble behandlet på et offentlig hospital - hvilket i seg selv var et eventyr (alt fra narkose til pleie i tre dager). Det kostet meg 1000 kroner, så det var relativt overkommelig.

Fødslene våre kunne vi få gjennomført på offentlig sykehus gratis, men vi valgte å fikse dette privat, av den enkle grunn at vi ikke ville ha noen komplikasjoner, og en lege som hadde tid til alt annet enn oss. En fødsel med keisersnitt kom vel på rundt 10.000 kroner, men da hadde vi også vårt eget team med anestesilege, opererende gynekolog, operasjonssøster og det du trenger av tilsyn.

For oss var nok operasjon det riktige, men fødsler er typisk en situasjon som lar legen skjønnsmessig avgjøre om han skal vente i timesvis og tjene 2000 kroner, eller jobbe i 1 time, og tjene 4000. I Norge ligger man på rundt 12% keisersnitt (+/- et par prosent). På enkelte privatklinikker i Brasil ligger man på over 70%! Det er ikke helt lett å overprøve en lege som sier at ungen vil dø hvis man ikke skjærer! Tallene tyder på at man skjærer alt for mye enkelte steder - og det tror jeg henger direkte sammen med organisasjonsformen i helsesektoren.

Så poenget mitt er egentlig at man vanskelig kan lage et system fom fungerer optimalt. Er alt offentlig har du suboptimal ressursbruk og arroganse å slite med. Baserer du deg på private løsninger, ender du opp med at du risikerer at man utnytter en vanskelig situasjon til å vri lommeboka til siste øre.

Inntil videre er min konklusjon at det man betaler over skatteseddelen i Norge også er en slags penger - og at de aller fleste ville slippe billigere unna totalt sett ved bruk av private tjenester.

At man slipper helt unna grådige aktører og inkompetanse hvis man bare organiserer helsesektoren rett, har jeg imidlertid liten tro på.

Jeg har imidlertid litt lyst å synge en litt annen sang når vi snakker organisasjon av helsesektoren, og det er hva organisasjonsformen gjør med oss som brukere av helsetjenester. Man har delegert ut ansvaret for befolkningens helse til staten, og hvis noen skulle dø før de fyller 90, er det nesten et brudd på samfunnskontrakten. Helse er ikke den enkeltes ansvar, men hans rett! Dermed føles det som dypt urettferdige overgrep dersom ens egen lidelse ikke prioriteres av staten, til tross for at vi alle vet at intet økonomisk system kan overleve uten begrensninger.

Hva gjør du i dagen Norge dersom du skulle ha en lidelse som staten ikke prioriterer? I beste fall tvinges du inn i et bikkjeslagsmål med diverse offentlige enheter, før du faktisk får gjennomslag. Men kanskje taper du. Da din tid og dine penger, som du faktisk betalte via skatten, gått tapt - slik at du ikke har råd til å kjøpe deg en privat behabndling.

Jeg synes helse er for personlig og for viktig for meg til at jeg aksepterer ideen om at staten skal kunne ta pengene mine, og så nekte meg behandling. Helse er for viktig til at en eller annen virkelighetsfjern politiker skal vurdere hvilke typer behandlinger jeg bør ha tilgang til.

For meg er det riktigere at min helse handler om MINE prioriteringer, enn at det skulle handle om fellesskapets prioriteringer, som kanskje til og med er belemret med politiske vurderinger.

Det er noe intuitivt riktig over ideen om at det er min beslutning om jeg vil bruke alle mine penger, og litt til, på en veldig fin bil, eller om jeg heller vil ha litt ressurser liggende i tilfelle noe uventet skulle inntreffe.

Frihet er det samme som ansvar. Det er derfor at flertallet av nordmenn vil at staten skal styre mest mulig av deres liv.