Kommentariatets klarsyn

De politiske kommentatorene skal være våre tolker i det politiske landskap. De hentes inn av media for å fortelle Ola og Kari Nordmann hva politikerene egentlig mener.

Som når Sylvia Brustad sier "etter en samlet vurdering", så betyr det at

"Det er 4 måneder igjen til valget. Vi tåler ikke at denne saken ruller lengre. Regjeringen har en dårlig sak, så vi velger å legge oss flate. Og satser på at folket har glemt saken om noen måneder"

Eksemplene kunne vært mange flere.

Torbjørn Røe-Isaksen og Audun Lysbakken gikk til frontalangrep på det de kalte Kommentariatets diktatur:

Kommentariatets diktatur oppstår når kommentatorene skal tolke stadig flere innslag på TV og radio, og til slutt komme med innslagets fasit. Spørsmålene de får er gjerne av typen: «Politisk redaktør Kyrre Nakkim, hva er det Lars Sponheim ønsker å oppnå med dette utspillet?». Og Mini svarer villig vekk, slik at ingen er i tvil om at han har fri tilgang til Lars Sponheims innerste tanker.

Og kommentariatet slo tilbake. Liktærne var mange og ømme. Blant andre hos Arne Strand som kalte det Gammelt oppgulp.

Etter hvert har kommentaren fått en bred plass i avisene og i etermediene. Reportasjens oppgave er å beskrive. Kommentarens jobb er å analysere, forklare og konkludere. Hvem påvirker hva? Hvorfor skjer det som skjer? Hva blir konsekvensene? I en stadig mer uoversiktlig politisk virkelighet er det avgjørende at kompetente kommentatorer stiller slike spørsmål og gir svar.

Dette er interessant. Man forutsetter at det store gross av folket ikke er i stand til å vurdere det de ser og reflektere over det. Kanskje han har rett? Men det gav meg inspirasjon til å ettergå Arne Strand i hans analyser og konklusjoner. Fordi det er så mye å velge i, skal jeg konsentrere det til Aker-saken. Og for all del. Dette er ikke et forsøk på å dukke Arne Strand spesielt. Det kunne vært nesten hvilken som helst kommentator.

Jeg leser Strand med stor interesse. Hans bakgrunn fra både presse og regjering er interessant. Som veskebærer (statssekretær) for Gro på 80-tallet har han gode kontakter og innsikt.

Noen ganger blir jeg forbanna, andre ganger oppgitt, ofte lattermild, men av og til nikkende til en god analyse. I stilen ligner han på en gammel krafthopper. Han som gikk knallhardt ut, høyt over kulen, gikk langt ned i bakken, men landet ikke alltid når han skulle og gikk på trynet.

Vi kan ta det kronologisk:

7. april: Staten lurt trill rundt

Kjell Inge Røkke ble sittende igjen med en pen gevinst. Næringsminister Sylvia Brustad ble sittende med skjegget i postkassa. Slik kunne hun ikke bli sittende lenge. I går gikk det opp for henne at granskningen av affæren ikke kunne overlates til Røkke-folkene. Da risikerte hun å bli rundlurt på nytt. Nå skal et uavhengig utvalg granske saken. Brustad vil til bunns i Røkke-saken før saken trekker henne til bunns.

8. april: Kan ha lurt seg selv

Sylvia Brustad lover at påsken ikke skal stanse granskningen av salget mellom Røkkes Aker og Aker Solutions. Det lover ikke godt for Kjell Inge Røkke. Salget hans henger i en tynn tråd. Har han svin på skogen, vil granskerne fange dem i løpet av kort tid. Næringsministeren er ute etter å nullstille salget og eventuelt inngå en ny avtale. Brustad føler seg lurt. Hvis Røkke er politisk klok, finner han en ordning med staten. Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen.

14. april: Røkkegate:

Denne gangen har Kjell Inge Røkke tatt seg vann over hodet. Salget av fem selskaper fra Aker som Røkke eier, til Aker Solutions som han eier sammen med staten og Wallenberg-sfæren, kan bli hans «Røkkegate». En kamp mot Stoltenberg, Stortinget og Wallenberg kommer Røkke til å tape. Han må bli enig med staten og svenskene om en ny avtale hvis han skal overleve denne krigen.

15. april: Imperiet slår tilbake:

Røkkes krig mot regjeringen er uvirkelig som en science fiction-film. Men i motsetning til «Star Wars» fra 1980-tallet – «Imperiet slår tilbake» – er denne krigen barsk norsk virkelighet med Røkke i rollen som den onde Darth Vader. I filmserien gikk det bra til slutt. Darth Vader måtte bite i gresset. Det tror jeg også Røkke gjør til slutt, men først skal kampen kjempes til the bitter end.

17. april: Kamp på liv og død

Røkkes vei mot Aker-toppen er ikke som Askeladdens vei mot Soria Moria. Veien er strødd med overkjørte næringslivstopper og rasende aksjonærer. Røkke er en mester i å snu seg slik at han selv kommer best ut. Denne gangen kan han ha møtt sin overmann i Jens Stoltenberg. Det vil svi. Ikke bare økonomisk, men også for Røkkes ettermæle.

18. april. Sikter mot høstens valg:

En langvarig krig med Røkke vil bli sett på av velgerne som en svakhet og mangel på handlekraft. Statsminister Stoltenberg bør derfor riste av seg Røkke på en måte som ikke etterlater noen tvil om at staten har fått viljen sin. Det vil være en skandale hvis landets regjering, som står ansvarlig overfor Stortinget, taper en kamp med en privatperson om forvaltningen av folks skattepenger.

23. april. Bøllete oppgjør med Brustad

Dette har nå utviklet seg til et oppgjør mellom Røkke og Brustad. Hvis den kommende uavhengige gjennomgangen viser at Røkke har rett, at han og Aker ikke har gjort noe galt, at salgsprisen er riktig og prosessen juridisk vanntett, går regjeringen på et dramatisk nederlag. Næringsministerens jobb henger da i en tynn tråd.

25. april. Brustad på vikende front:

De fleste trodde at regjeringen og næringsminister Sylvia Brustad ikke kunne tape en krig med en privatperson. Kjell Inge Røkke er riktignok mektig, ja, en av de mektigste i landet, men at han skulle gå seirende ut av det tøffeste oppgjøret mellom politikk og næringsliv på lange tider, det hadde i alle fall ikke jeg trodd. Men det er i ferd med å skje. Salget vil ikke bli nullstilt, slik regjeringen krevde, men prisen blir trolig justert.

12. mai. Røkke seiret på alle fronter:

Vi som av og til kritiserer Røkke for hans tøffe forretningsmetoder – som hovedregel overkjører Røkke sine minoritetsaksjonærer – og som trodde at statsråden hadde noe å fare med, må kanskje tro om igjen i denne saken.

Nå vet jeg av erfaring at det er en risikosport å stole fullt og fast på statsråder og regjeringer. Men at en statsråd til de grader skulle gå seg vill som Brustad gjorde her, er likevel oppsiktsvekkende.

Dette var bare et utvalg sitater. De kunne vært flere og med litt andre vinkler. Men dette er altså en kommentator som daglig i sin spalte i Dagsavisen og ukentlig i radio og TV forteller oss hvordan vi skal tolke og forstå politikken. Strand gikk høyt ut over kulen, men jeg litt usikker på om han har landet ennå. Jeg er vel ikke direkte imponert over svevet.



Bloggposter realtert til Aker-saken:

Julaften kom tidlig i år
Gutteklubben Ugrei
Krim og quiz
Hallo i Aker - i alle kanaler
Total ydmykelse
Som bestilt