tirsdag, mars 09, 2010

Dugnadsånd i sosiale medier


Jeg har tidligere blogget om invitasjonen fra Jens Stoltenberg om å gi blogg-råd til regjeringen i forbindelse med Samarbeid for arbeid. Det ble et godt møte.

Når en har blogget i flere år om samfunnsrelaterte saker med ønske om å blir hørt, så er det faktisk en spesiell opplevelse når regjeringen ønsker å lytte til deg. Og for en enkel sjel fra Vestlandet er det stort å sitte ved siden av statsministeren. Selv om jeg kanskje ikke er de rødgrønnes største beundrer. (Desto mer morsomt er det at jeg har begrunnet mistanke om at mitt navn ble spilt inn fra de rødgrønnes rekker)

Det er ikke vanlig møte i 16. etg. hos SMK, kan man bli så preget at det ikke er alle tanker som kommer til skudd. Derfor en liten oppfølger til møtet.

Jeg tror regjeringen har gjort noe klokt i å invitere befolkningen til å komme med innspill. Spesielt i sosiale media.

Jeg ser på dette som en form for dugnad. Dugnad er jeg vokst opp med i Florø. Det var dugnad enten når vi skulle løfte sammen i skole-korpset eller fotball-laget. Eller i andre lag og organisasjoner. Det som kjennetegner dugnad er at man bidrar med det man kan best, men ikke minst med hardt arbeid. Og når mange blir med, kan dugnadsgjengen være et miniatyrsamfunn både i arbeidsinnsats og kompetanse. Og man kan utrette store ting.

Derfor kan Samarbeid for arbeid ha glede av et slikt dugnadsprosjekt. Det finnes så uendelig mange dyktige, kompetente mennesker som kan gi kloke innspill til regjeringen. Og mange har lyst til å delta.

Ett av mine råd til statsministeren var derfor: Å ta godt vare på de beste innspillene. Folk har et behov for å bli sett og hørt. Og få anerkjennelse når det er fortjent. Derfor vil det være en stimulans om regjeringen (og gjerne statsministeren) tar seg tid til å gjøre litt stas på borgere som bidrar. Ikke bare som en symbolhandling (selv om den er viktig nok), men når det kommer spesielt gode innspill som regjeringen vil kikke nærmere på.

Jeg synes prosjektet er spennende og kan danne grunnlag for andre samarbeidsprosjekter. Vi har sett at Samferdselsesdept. opprettet blogg i forbindelse med høringen om Datalagringsdirektivet. Som de får innspill på.  

Mye kan selvsagt forbedres og statsministeren fikk gode råd fra de andre bloggene rundt bordet, men det er bedre å sette igang for så å justere, istedet for å vente på det perfekte. Det beste er ofte det godes fiende. Jeg synes det er positivt at myndighetene går nye veier og så får man heller gjøre som Ferdinand Finne og la veien bli til mens man går. 

Det var også hyggelig at Jens la inn en kommentar fra møtet på bloggen i dag. Uansett om det var en av hans rådgivere som har forfattet det.

Jeg kommer til å bidra med flere bloggposter på Samarbeid for arbeid. Det er ikke sikkert at de blir oppfattet som like hyggelige og positive som møtet på fredag. Men konstruktiv skal jeg forsøke å være.

17 kommentarer:

Arne Nakim sa...

Hvis Jens Stoltenberg har et oppriktig ønske om å etablere samarbeid via sosiale medier, bør han etter min mening først og fremst åpne for dialog gjennom disse mediene.
Stoltenberg er både på Facebook og Twitter, men så langt har han brukt disse mediene som "ropert" til folket. Ingen dialog, ingen svar på henvendelser eller kommentarer. Han har satt seg på sin høye pidestall og viser kort sagt null interesse for folks innspill og meninger.
Min konklusjon er at Stoltenberg har null troverdighet i sin invitasjon til samarbeid.

are salomonsen sa...

nakim: vox kan ikke si det på en slik måte, han må være politisk og ikke fornærme noen sider av politikken, det er måten og komme opp og frem. ikke noe galt i det, men og drive blogg på samme måten som politikk blir jo etter min mening vagt. ingen sider taes, alt er bra, ingen problemer.

Milton Marx sa...

Skulle jeg være litt konstruktiv på hva man kan bruke blogger til i dialogen mellom regjeringen og folket, så tror jeg at man må finne emner, og så bruke regjeringens tyngde til å skape oppmerksomhet om akkurat det emnet som er oppe.

Dette forutsetter imidlertid at man er i en dialog, i den forstand at man tar seg tid til å forklare regjeringens standpunkter igjen og igjen, selv om de påstandene man møter kanskje ikke alltid er verdens minst temperamentsfulle.

En av mine kjepphester, som jeg tror kunne være egnet til en slik dialog, er forholdet mellom by og land. Mange ganger virker det jo som om "distriktspolitikken" er fullstendig låst fast - og at de eneste strengene man har å spille på er subsidier, overføringer beskyttelse av landbruket.

Det jeg kunne tenke meg å få diskutert litt mer, er hvordan en næringspolitikk skulle se ut for å kunne sparke liv i distriktene, i tillegg til at man fikk mer frem konsekvensene av at dagens utvikling eventuelt skulle fortsette i 50 år til. Jeg tror det blir for enkelt å se på slikt som om det bare skulle være landsbygda som ble påvirket.

Blant de diskusjonene som vi burde ha hatt mer av, er hvordan vi kan bruke informasjonsteknologien til å tilrettelegge for jobbing i distriktene. Her snakker jeg ikke bare om telependling, men også om enklere vilkår for små selvstendige. Kanskje kan vi tilrettelegge samfunnet slik at det blir mer attraktivt å bo på bygda, og at det ikke oppleves som uoverkommelig å starte sin egen arbeidsplass.

Dermed tror jeg også at det er mange av dagens distriktspolitiske virkemidler som ikke vil kunne løse fremtidens problemer. Man er nødt til å tenke nytt, og tørre å gå på kryss av ideologiske kjepphester som hindrer at livet gjøres lettere for små selvstendig næringsdrivende.

Hva er alternativet? At den offentlige sysselsettingsandelen i distriktskommunene fortsetter å skyte til himmels, kombinert med en fortsatt fraflytting - og her kan det vel virke som om at mange ikke har tatt inn over seg at dette også vil ha negative effekter for de store byene.

Jeg tror kort og godt ikke at dagens distriktspolitiske virkemidler har det i seg som de trenger for takle fremtiden.

Anonym sa...

At politiske bloggere deltar i samråd med regjeringen er ikke helt uproblematisk. For mye kaffe med regjeringsmedlemmer kan som kjent føre til at håret krøller seg, som på en puddel. Veldig mange journalister sliter med dette. Er man først rammet av ufrivillig puddelfrisyre, må det visstnok sterk kost til for å rette på sakene. For noen journalister som har drukket store mengder kaffe med regjeringsmedlemmer har tilstanden over tid blitt kronisk og uhelbredelig, og et så stort problem at det til slutt påvirker deres evne til kritisk tenkning, og til å artikulere gode spørsmål. Politiske bloggere bør trekke lærdom av dette.

Rolf-Sander sa...

Har ikke så mye å si, siden Milton Marx beskrev mine umiddelbare tanker, bare mye tydligere.

Jeg vil så benytte anledningen til å si at du er til stor inspriasjon for en 19 år gammel engasjert ungdom fra Troms! Tusen takk for utallige flotte bloggposter!

Vox populi sa...

@Arne Jeg forstår godt hva du mener, men jeg velger å skille mellom det jeg oppfatter som adskilte saker. For det første er jeg enig i at tvitringen til Jens er enveis, noe som også ble påpekt i møtet. Men dersom han eller rådgiverkorpset skulle svart på alle henvendelser, tror jeg det hadde blitt lite tid til å styre landet. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg forventer det i alle fall ikke. Hverken der eller på Facebook. Så kan man jo spørre hva som er vitsen da, greitt nok.

Det regjeringen har lagt opp til med Samarbeid for arbeid ser jeg på som en helt annen måte å jobbe på. Jeg oppfattet (mulig jeg er for naiv)at det var et ærlig forsøk fra regjeringen på å komme i dialog/få innspill på. Det gjenstår å se, men renner det ut i sanden får det i alle fall min kritikk.

Vox populi sa...

@are Sorry, men dette vet du er bullshit. Jeg er ikke medlem av politisk parti, skal ikke gjøre politisk karriere eller har andre bindinger. Jeg blogger fordi det er gøy. Punktum. Du kan jo f. eks. søke gjennom bloggen med søkeord Jens Stoltenberg. Lykke til.

Vox populi sa...

@Milton: Som vanlig reflektert god kommentar. Jeg tror du er inne på noe vesentlig. Vi ser daglig at hjørnesteinsbedrifter basert på gamle dagers strategi om nærhet til produksjonsmidler enten i form av råstoff eller energi, sliter. Noe som har gjort mange samfunn ekstremt sårbare. Så de punktene du tar opp hører absolutt hjemme i denne debatten.

Vox populi sa...

@anonym: Det er vel ikke helt sammenlignbart med journalister som tråkker i hælene på statsapparatet hele tiden og en sølle blogger som kanskje en gang i livet får oppleve å bli kalt inn på statsministerens kontor. Blir ikke akkurat husvarme av sånt. Og du må skille mellom min litt barnslige stolthet over å få (ikke bare på egne, men for svært mange andre bloggere) anledning til å legge frem synspunktene for landets statsminister og hans nærmeste rådgivere.

Det betyr ikke at jeg kommer til å sitte som en logrende puddel enten statsministeren heter Jens, Erna eller Siv. Det tror jeg du skal finne bevis for i bloggen.

Men takk for rådet.

Vox populi sa...

@Rolf-Sander. Takk for tilbakemeldingen. Hyggelig at du liker bloggen og for at du oppfatter bloggingen som inspirasjon. Det gleder meg å høre.

Milton Marx sa...

Takker for skryt. Det jeg sier, koker vel stort sett ned til følgende: Hvordan kan vi tilrettelegge for at flere høyt utdannede mennesker kan bo og arbeide på landsbygda?

Norge skiller seg fra mange andre land i form av at bosetningen er mer spredt, og at det næringsgrunnlaget som store deler av landet tidligere har hatt, er underminert av endrede vilkår for primærnæringene. Kombinasjonen av landbruk og fiske har kunnet forsørge befolkningen i hundrevis av år (og også vært forutsetningen for at en by som Bergen har kunnet vokse frem), men når vilkårene endrer seg, må også landet tilpasse seg.

Greier man ikke den oppgaven, vil landet stå overfor store utfordringer som følge av demografiske endringer.

Ragnhild sa...

Milton
Du er inne på noe der, hvordan skape attraktive arbeidsplasser for akademikere på bygda. Min erfaring at det er ei utfordring hvis man ikke treffer det riktige mennesket med behov for litt mer enn kaffemelk på kafeen på hjørnet. Vi mennesker er relativt late av natur, og med så tykke puter som vi nordmenn har under armene skal det noe til for å bygge kunnskapsklynger i Steigen eller i Luster.
Begynner å få mer tro på sosialdemokratenes satsing på bygdebyer enn på så spredt bosetting som vi tradisjonelt har hatt i Norge. Jeg trenger iallfall litt mer åndelig stimulans i form av direkte kontakt med folk med høyere utdanning enn den jeg får via nettet.

Milton Marx sa...

Ragnhild: Man kan ikke tvinge noen til å bo et sted hvor de ikke finner seg til rette, og det er sikkert et faktum at mange – særlig nyutdannede akademikere – ikke føler at bygda er noe for dem.

Bildet er imidlertid langt mer nyansert. Mange ting endrer seg etter hvert som livet skrider frem. Man får barn. For mange betyr det noe at man bor tett på naturen, og kan gi ens unger noe av den naturgleden som man selv fikk inn med morsmelka. For mange er det slik at det å vende tilbake, og kunne snakke med Gud og hvermann utenfor butikken, er en kvalitet. For mange er det slik at det å flytte tilbake føles godt. Det er nesten som når man flytter tilbake fra utlandet. Endelig har man kommet tilbake dit hvor man kan være seg selv - fullt og helt - uten å skulle passe seg for at humoren er for grovkornet etc.

Det er disse jeg gjerne skulle sett at myndighetene fikk øynene opp for – de folkene som i og for seg kunne tenkt seg å flytte tilbake til hjembygda, men som ikke ser det mulig, ettersom det ikke finnes arbeidsplasser der som henger sammen med deres utdannelse.

Hva om det kunne vært slik at folk følte at det å starte opp for seg selv ikke var umulig? Hva om man kunne gjøre det slik at små selvstendige ikke ble diskriminert så til de grader økonomisk? Hva om man kunne gjøre ting så enkle at folk kunne konsentrere seg om å tjene penger, i stedet for å skulle begraves i rundskriv fra skatteetaten om regelendringer som kanskje får betydning for 8% av mottakerne?

Som det er i dag, må man jo være lettere dum – eller ha en sjeldent god idé – for å starte opp for seg selv, og det er dette som jeg finner er et problem. Dersom det også i fremtiden skal være slik at de færreste av de som KUNNE starte opp for seg selv, vil se seg tjent med det, vil vi aldri kunne snu den demografiske trenden.

Hva er det så som er den store bøygen? Velferdsstaten! Eller rettere sagt de forholdene som oppleves som hjørnesteiner i denne konstruksjonen. Man dundrer frem med en kamp for å sikre lønnmottakere best mulige vilkår på alle plan, men glemmer at man samtidig gjør det relativt sett mindre attraktivt å være selvstendig næringsdrivende.

Jeg tror kort og godt at man må se på ting som skattetrykk, velferdsstatens oppgaver og finansiering, sykelønnsordningen og pensjoner dersom vi for alvor skal gi folk lyst til å starte for seg selv - og da stanger vi mot ideologiske kjepphester. Ideologi kan imidlertid bøyes, dersom nødvendigheten er stor nok.

Det er ikke først og fremst byene som rammes av at selvstendig næringsdrivende er en pariakaste. Det er bygda. I byene finnes det alternative arbeidsplasser. På bygda er man ofte nødt til å skape ens egen arbeidsplass, dersom man har annen kompetanse enn det som kan brukes i kommunale tekniske etater, skoler eller sykehjem. Derfor er det fatalt for bygdenorge at vi har kommet dit at selvstendig næringsdrivende tildeles «vilkårspakken fra Helvete».

Har så ideen om å styrke mindre byer noe for seg? Ideen er bedre enn den utviklingen vi ser i dag, men den er langt fra god. Den gjør ikke mye for å løse omlandskommunenes situasjon. I alle disse kommunene vil forgubbingen fortsette, mens andelen av offentlige stillinger vil øke i takt med at ungdommen fortsetter utflyttinga. Hele dette bildet forverres ofte av at mange kommuner har en helt forvridd alderssammensetning, med mange gamle.

Et konkret eksempel: For noen år siden var jeg hjemme på et klassetreff. 2/3 av klassen hadde flyttet. I løpet av disse 25 årene hadde samtidig kommunens folketall falt kraftig (rundt 20% vil jeg tippe).

Ragnhild sa...

Milton
Vi er kanskje litt Off-Topic her, men håper at Bloggeier bærer over med oss. Et kjennetegn på en god diskusjon er jo at den utvikler seg og tar opp nye temaer som dukker opp.

Er ikke tanken om at småbedriftseiere og Gründere skal ha samme sikkerhetsnettet som vanlige lønnsmotakere litt sånn pose og sekk?
Det er faktisk en utfordring å starte en bedrift og det å drive et lite firma er en livsstil, like mye som det er en inntektskilde.
Selv om det er godt å bo i grigrendte strøk, så blir det lite å bare snakke med gud og hvermann hver gang man er på Coopen. Vi trenger å bryne tankene våre på likesinnede, ikke bare "in vitro" på nettet, men også "in natura" over et kaffebord eller på jobb.
Derfor trenger vi kunnskapsklynger, ikke alltid så store, men det må være flere fagfelt som kan komme sammen og utvikle egne og andres tanker.
Var ikke tilfeldig at presten, doktoren og læreren i bygda søkte sammen. De hadde alle et behov for å utvikle sine egne tanker.

Milton Marx sa...

Ragnhild: Jeg har ikke noen tro på at selvstendig næringsdrivende kan hives opp på lønnmottakernes sosiale rettigheter. Det er de andre som må trekkes litt ned. Vi må tørre å si at dagens sykelønnsordning ikke er i landets interesse. Vi må tørre å se på andre sider ved de selvstendiges vilkår, så som den høyere trygdepremien, og det manglende minstefradraget. Det jeg så sier, er at dette neppe er noe som vil komme uten sverdslag.

Motivene for å drive selvstendig firma tror jeg er en temmelig mangfoldig sak, men den tingen er jeg ganske sikker på: Dersom man krever at det er gleden ved livsstilen som skal bære verket, skjærer man bort det aller meste av potensialet.

Undersøkelser av hvem de små selvstendige er - uten at jeg har og nå har noen kilde - viser gjerne at små selvstendige ofte sliter økonomisk, og at mange ikke er selvstendige fordi de ønsker denne organisasjonsformen, men fordi det er eneste valgmulighet. Mange har blitt selvstendige for å komme seg ut av ledighet. Men har ikke jeg noen kilde her og nå, så kunne det jo også være interessant å spørre om du har noen kilde for at selvstendige næringsdrivende stort sett er det som følge av egne valg, og fordi de søkte denne livsstilen? Jeg vet at det er en dansk undersøkelse som viser at det er en myte at selvstendige stort sett tjener bra.

Argumentet mitt er at det er et svært potensial å hente ut, men at dette ikke er mulig med dagens system. Det burde være relativt lett å avlive en slik hypotese. Det er bare å dokumentere at de selvstendige i dag har så gode vilkår at det ikke er noe å vinne på å gjøre dem enda bedre.

Noe annet som jeg reagerte på også i din første kommentar, er synet på bygda. Hva har skjedd i løpet av de siste 75 årene? Ikke minst er lengre utdannelser blitt allemannseie, samtidig med at allmennutdannelsen i dag er forholdsvis bra. De sosiale barrierene har blitt brutt mer ned - særlig på bygda, hvor muligheten til flokkdannelse mht. faglig bakgrunn er mindre. Der er det helt vanlig at fysioterapeuten går på fest sammen med brøytesjåføren, bonden, legestudenten, hjelpepleieren, sykepleieren, den kommunale plankonsulenten og journalisten.

Det er i alle fall ikke slik lenger at presten, lensmannen, læreren og doktoren er de eneste som leser skjønnlitteratur, som følger med i de internasjonale nyhetene, som har en utviklet musikksmak og som er åndsmennesker.

Selv er jeg i en bransje hvor jeg stort sett ikke har møtt de jeg jobber sammen med. Det har sine fordeler og ulemper. Blant fordelene er at jeg har kunnet ta jobben med til alle steder hvor det finnes strøm og internett. Etter hvert gjør bredbånd at det teknisk er temmelig mange som kan jobbe uavhengig av fysisk plassering. Selvfølgelig er ikke alle jobber slik, men mange er.

Mange har ikke behov for noen kunnskapsklynge i det hele tatt – i alle fall ikke dersom man tar i bruk de tekniske virkemidlene som finnes – med ville likevel se på nærhet til kolleger som et pluss. Alt dette blir avveininger for den enkelte. For noen oppveies kanskje et jobbmessig minus av at det står et gratis hus og venter på dem på bygda. For andre er det slik at ektefellen kan få en fin jobb, og at man gjør et lite offer for å følge med på lasset.

At man gir de selvstendige de vilkårene man gir i dag, strider mot mine rettferdighetsoppfatninger. Når det i tillegg er slik at man kanskje kunne tilføre distriktsnorge en ny giv med å rette opp dette forholdet, så synes jeg kort og godt ikke man kan la være. Det som nok er det største problemet, er at man krasjer mot ideologi.

En god diskusjon skal man lære av, og jeg tar gjerne korreksjoner. Hva tror du om tanken om at mange som kunne vært selvstendige, lar være som følge av dagens vilkår?

Ragnhild sa...

Milton
Mitt fag er helse og organisering, slik at jeg har lite statistikk/kilder for mine antagelser.
Bakgrunnen min er kanskje ikke så ulik din. Som din er kanskje 25 % av min 9. klasse igjen i bygda.
For å sparke litt mer i Eias utfordringer om arv og miljø. Oldefaren min var fiskerbonde, men han stemte likevel for republikk i 1905 http://vinkenes.no/jens.html Han holdt "Ukens nytt" (Aftenpostens ukeutgave, gikk inn rundt 1975) og lærte barnebarna sine ikke bare håndverk, men også historie (Snorre ble slitt ut) og sikkert også politikk. Hans påvirkning (genetiske eller som pådriver) satte pappa på veien mot faglærerutdanning. Noe som var uhørt i heimbygda. Ingen som hadde mulighet for det, bortsett fra om man hadde flaks på sjøen (sild var godt betalt i krigsårene) og ville opp og ut av fiskebåten. I dag er det lånekassen som betaler, men ifølge samme Eia er det barn av folk med utdanning som tar utdanning. Og det stemmer nok i dag, men stemmer det for generasjonen før meg? Og påvirker det mulighet/evne og lyst til å drive eget firma?
Jeg drev gården hans i mange år og kjenner småbedriftenes fordeler og ulemper på kroppen den dag i dag, 10 år etterpå. Derfor kan jeg si at det å drive en liten familiebedrift i utkanten er en utfordring og en livsstil. Og det så jeg også på den lokale snekkerfabrikken, hos handelsmannen og hos de lokale håndverkerne. Vi var vant til at sånn var det, "Han Staten" var et utyske som kom med alskens påbud og var til lite hjelp i det daglige. IT begynte å bli alternativ for ti - 15 år siden, selv om det var utfordrende å finne nisjer som fungerte. Og jeg ser det her i byen hos selvstendige håndverkere som vil drive med sitt håndverk uansett. Og den erfaringen forteller meg at mennesket lever ikke av brød alene, men også av åndelig føde og at kunnskapsklynger rundt omkring må til for å holde liv i distriktsNorge. At "alle" går på fest i lag i små bygder er et sunnhetstrekk og holder bygda sammen som samfunn, likevel må den enkelte ha anledning til å utvikle sine interesser også på det åndelige (i mangel av et bedre ord)/tankemessige plan.
Mange blir selvstendige pga. av ledighet og endringer i rammevilkårene, det er riktig. Og det ser ut for at noen trekker sammen i kontorfellesskap og kanskje slår seg sammen over tid. Og det er like mye for å få et tankemessig fellesskap som for å spare husleie og strøm.
Det er et sprang fra ei fast lønn til det uvisse med et eget firma, og at mange ikke tar spranget fordi de mener at rammevilkårene for småbedrifter og gründere gir dem dårligere forhold enn de vil godta, må vi kunne anta.
Men da er vi tilbake til velferdssamfunnet og at vi ikke vil ha det dårligere enn naboen. Og at dagens samfunn setter andre rammer enn de jeg vokste opp med på 1960/-70 tallet. Det økonomiske sikkerhetsnettet vi har, selv om det ikke er perfekt, gjør at vi generelt stiller høyere krav til sikkerhet når vi skal starte for oss selv. Variasjoner er det alltid, noen bryr seg ikke, mens andre må ha full kontroll og skal vite 110 % sikkert at går det på (...) blir jeg å beholde huset og bilen likevel. Og slik vil det være uansett hvilke rammevilkår gründeren møter. Da ser jeg bort fra marked for produktet og konkuransesituasjonen, bare de rent praktiske rammevilkårene som trygdeavgift, momsregnskap, all statistikken staten skal ha osv.
Og jeg tror at dagens vilkår gjør at færre med gode forretningsideer tar sjansen på å bli selvstendige, både pga samfunnsmessige vilkår, men også fordi fallhøyden er større i dag. Men som sagt noen bryr seg ikke om dette, de skal drive for seg selv okke som. Og andre må, fordi at det skjer endringer i deres bransje.

Milton Marx sa...

Hei igjen, Ragnhild: Det skjer mye i bygdene. Ikke minst er man mer tverrfaglige på fritida. Som det sosiale dyret mennesket er, søker det samvær med andre - men helst noen man har ting til felles med. Så er resten matematikk: man går etter den minste fellesnevneren.

Også jeg har vært i et kontorfellesskap, og jeg ville nok ha vært det fortsatt om jeg stadig bodde i Norge. For meg handlet det på intet vis om å spare penger. Hjemmekontor er og blir det billigste. Husleie, telefon ekstra utstyr etc. koster penger, men den utgiften tar man glatt dersom man slipper å sitte helt alene hele dagen. Det handler gjerne om å ha noen rundt seg, noen å vitse med, noen å spise matpakka sammen med. Typisk kjører man med felles lunsjpause, til tross for at de som jobber på stedet har mange forskjellige arbeidsgivere. Jeg betalte ekstra penger for å kunne spise matpakken blant annet sammen med bestemoren som jobbet på folkeregisteret.

Små steder har ofte ganske store krav til toleranse. Lensmannen spiller i musikkorps sammen med folk som han på jobb har tatt ut tiltale mot. Legen har også sine sosiale behov - og omgås pasienter på fritida hele tida. Bankmannen møter folk som han tidligere har diskutert privat økonomi med.

Det er litt en kunst, dette med å leve på små steder. Bankmannen har rett til å gå ut og ta seg ei øl uten å skulle forsvare kollegaen som ikke har villet innvilge et lån, hvilket jo kan være et problem når den som fikk avslaget har fått seg noen øl for mye. Legen har rett til å gå på butikken uten at han skal måtte motta følere om det skulle være mulig med ei sykemelding. Uansett hvordan man snur og vender det, må mange leve med at ikke alle greier å respektere at det er et skille mellom jobb og fritid - men i de aller fleste tilfellene går det jo bra!

Det er klart at et sånt miljø ikke gir mulighet til å diskutere omveier for å unngå bugs i spesialiserte programvareløsninger eller andre tekniske spesialområder, men det er jo ikke så galt å ha noen å diskutere været og den kommende påskeferien med heller.

Så for å trekke oss litt inn mot dette med å se på muligheter, og det som kunne gjøres for å styrke økonomien i Norge, så tror jeg at man må tilrettelegge mer for at de som ønsker å bo på bygda kan gjøre det.

Jeg tror man må starte tidlig, og at man kanskje burde diskutere hvordan relevante folk i grunnskolen burde kurses for å åpne øynene hos elevene for at det kan være mulig å ta en utdannelse og likevel bli boende på hjemstedet. Hvor mye en bevisstgjøring av mulighetene ville bety, vet vi vel egentlig ikke før vi har prøvd. Uansett er det et langsiktig tiltak. De som man rekker ut hånda til i dag, vil først skulle ta seg ei utdanning, og så ofte etablere seg andre steder før de finner ut av at de kunne tenke seg å dra tilbake til hjembygda.

Man skal i alle fall være klar over muligheten for at det vil kreves mer av små kommuner enn at de bare stiller lokaler til rådighet. Infrastrukturen får komme når behovet er der, i stedet for å satse på fysisk tilrettelegging i tilfelle noen skulle få lyst til å komme.