VGs barnepornobløff

Politiet droppet 1400 barnepornosaker. Ingen kunne pågripes på grunn av norsk datalagring. Det er det  dramatiske oppslaget i VG i dag.(Bare på papir, men Politiforbundet har en henvisning på sin hjemmeside) Kilden for oppslaget er Politiforbundets leder Arne Johannessen. At Johannessen har en tydelig agenda har ikke fått alarmklokkene til å ringe hos journalist Terje Helsingeng. Saken er også omtalt i flere medier bl. a. TV2.

Om det er en del av VGs kampanje for å få innført datalagringsdirektivet som får avisen til å være mikrofonstativ for Johannessen skal være usagt, men Helsingeng følger et gammelt presseråd. Aldri sjekk en god historie. Eller han har sjekket den, men velger å tie om det.

1400 barnepornosaker.
Hvordan kommer man frem til tallet? Johannessen viser til to saker. I den ene har man fått 709 ip-adresser. I den andre  "et tilsvarende antall ip-adresser". Journalisten eller Johannessen har lagt sammen dette og fått 1400 saker. Det er svært usannsynlig.

I Norge bruker de fleste nettsurfere dynamiske ip-adresser. Avhengig av hvilken ISP (Internet Service Provider) man bruker, så tildeles man en ny adresse når man logger på nettet (eller når bredbåndsrouteren slås av og på). Noen ganger kan man ha samme adresse i flere dager, hos andre får man ny adresse hver gang. Ved internettbruk via smartelefone kan endring av ip-adresser skje enda hyppigere. Da sier det seg selv at dette ikke blir 1400 saker. I så fall måtte det være en nettbruker med fast ip-adresse. Kjeltringer opererer sjelden med faste ip-adresser. 

Det er mer sannsynlig at antall saker er nærmere 140 enn 1400. Kanskje enda færre. Det er selvsagt ille nok, men det gir selvsagt ikke den dramatikken som VG og Johannessen er på jakt etter.

Sakene
I VG står det følgende:

– I begynnelsen av oktober fikk Kripos oversendt tilsvarende antall IP-adresser fra brasiliansk politi etter at avsløring av et barnepornonettverk som utvekslet filmer om overgrep mot barn. I Spania ble 121 personer arrestert. I Norge ingen.

Denne saken var enkel å finne med ett enkelt Google-søk. Og jeg antar at de fleste aksepterer BBC som en god kilde.

The arrests, made over the past seven days, were part of a long-term operation which began in July last year with the help of Brazilian police.

Problemet for VG er at denne artikkelen er datert 1. oktober 2008. De 121 ble arrestert da, ikke i oktober 2009. Og da hadde altså aksjonen pågått siden juli 2007. Når da det norske politiet får ip-adressene i oktober 2009, så ville altså ikke selv 12 mndr. lagring av trafikkdata bidratt til oppklaring.Å skylde på manglende lagring av trafikkdata blir skivebom.

Den andre saken er ikke like lett å identifisere, så det er mulig at det er korrekt at den er fra juni. Men jeg går ut fra at VG sitter på så mye materiale at de kan bevise dette.Når de bløffer i den første, er bevisbyrden deres.

Men Arne Johannessen har mer på hjertet:

– Datalagringsdirektivet er ingen krenkelse av personvernet eller noen endring av dagens regelverk. Å hevde det motsatte er ren skremselspropaganda.

Arne Johannessen kan mye om skremselspropaganda. Sist han trikset med tall var da han påsto at 18 000 kriminelle, narkoselgende asylsøkere var id-løse. Og sjokkerte vår utenriksminister.

Det er en spenstig påstand å påstå at Personvernkommisjonen, ICJ (den internasjonale juristkommisjonen), Datatilsynet og EUs datatilsyn (Article 29 Working Party) driver ren skremselspropaganda. Skal jeg måtte velge mellom hvem jeg skal høre på, blir det ikke Johannessen.

Barneporno og pedofilsaker er beleilige å bruke for tilhengerene av Datalagringsdirektivet. Vi har friskt i minne, Aps nestleder Helga Pedersens "Om det bare redder ett barn, er det (datalagringsdirektivet) verdt det. Det vekker sterke følelser hos oss alle. Man klarer nesten å fremstille oss om er motstandere av direktivet som hjerteløse, på grensen til kriminelle. Men da må VG og Arne Johannessen være litt mer etterettlige. 

Det er riktig som VGs kommentator Frithjof Jacobsen skrev i går: "Det menes mye rart om DLD". Spesielt i hans egen avis.

Oppdatert/endret 17.12.2010

Føleri og prinsipper

Arbeiderpartiet ønsker minst mulig debatt om datalagringsdirektivet. Det er vanskelig å tolke ulike utspill på annen måte. Først ute var Knut Storberget. I går kom partiets nestleder med følgende "gullkorn":

– Det handler om å forebygge alvorlig kriminalitet, ikke minst barneporno. Redder vi ett barn, er det verdt det, sier Aps parlamentariske leder og parti-nestleder Helga Pedersen. 

Dette er hersketeknikk med følelser som våpen. Jeg blir litt skremt når en av landets presumptivt viktigste politikere argumenterer på et slikt nivå. Det blir fryktelig vanskelig å argumentere mot. Men ikke umulig.

Det skal skapes et inntrykk av at Ap er for datalagringsdirektivet fordi uten det, så vil det bli begått mange overgrep mot barn. Og vi som tilfeldigvis er motstandere blir da oppfattet som følelsesløse kynikere som setter våre egne interesser og personvernet over de stakkars barna.

Men det er et farlig våpen, Helga Pedersen har valgt seg. Ikke minst fordi det så lett kan vendes mot skytteren.

Datalagringsdirektivet ble ikke innført for å bekjempe barneporno. Direktivet ble innført fordi man pga terrorasksjonene i Madrid og London, trengte et enhetlig regelverk for kommunikasjonsdata. For å bekjempe terrorisme og alvorlig organisert kriminalitet. Eller "serious crime" som direktivet omtaler. Et begrep som vi ikke har i norsk rettspleie.

Og hvis barnepornografi er noe av det verste som direktivet skal reddes fra brukes mot, hvorfor er da strafferammen maksimalt 3 år? Faktisk lavere enn den som er satt for å kjøpe seg en hore. Hvis handlingen er så uhyrlig at det er nødvendig å overvåke hele befolkningen for å kunne drive effektiv etterforskning, hvorfor så lav straff, Helga? Og rettspraksis viser at det ikke er maksnivået som er vanlig.

Vi har jo tidligere sett at politiets kapasitet i barnepornosaker er av langt større betydning enn muligheten til å gjenfinne trafikkdata. Og at det ikke alltid går imponerende fort. Men dette kan jo politikeren Helga Pedersen bidra til å gjøre noe med.

Kripos har i tillegg bidratt til å redusere problemet kraftig gjennom sitt filtersystem. I tillegg er Kripos sterkt kritisk til opphaussing av overgrepstall. Og stiller kritiske spørsmål ved motivene for opphaussingen. John Ståle Stamnes, leder for internettgruppen i seksjon for seksualisert vold hos Kripos, sier følgende:

- Det er en vrangforestilling at det er tusenvis og hundretusenvis av nettsteder som distribuerer overgrepsbilder av barn. Det er ikke sant, hevder han.
Han mener at det er de ideelle organisasjonene som har skapt dette urealistiske bildet, og er av den oppfatning at det har fått stått uimotsagt altfor lenge.
- Hvorfor de opererer med så høye tall, kan man jo bare spekulere i, men det er vel ikke usannsynlig at de roper fordi de trenger penger.

Helga Pedersen velger også å overse at innføringen av datalagringsdirektivet faktisk har minimal påvirkning av oppklaringsprosenten. 0,006 prosentpoeng er vel ikke imponerende tall. Uansett hvordan de tolkes.

Men Helga Pedersens utsagn om at "reddes vi ett barn, er det verdt det" er interssante i større sammenhenger enn datalagringsdirektivet. Hvor vil hun sette grensen for hva som er verdt for å redde ett barn? Jeg går ut fra at vi kan redde de aller fleste barna dersom vi innfører videoovervåkning/romavlytting av alle hjem. I tillegg vil man bekjempe familievold. For å redde ett barn, så er det vel verdt det?

Helga Pedersen har bare trukket barneporno/pedofili-kortet fordi hun ikke har andre argumenter. Hun satser på å sette dld-motstandere sjakk matt med følelser. Men i sin iver glemmer hun at datalagringsdirektivet rokker ved fundamentale rettstatsprinsipper. Og at det i forhold til kriminalitetsbekjempelse ikke har den proporsjonalitet som kan forventes. Noe som alt er fastslått av den Internasjonale juristkommisjonens norske avdeling.

Arbeiderpartiet skyr debatt på andre kritier enn følelser. Derfor er jeg stolt over å være en av initiativtakerne til den tverrpolitiske organisasjonen Stopp datalagringsdirektivet. Tirdag stiftes organisasjonen. Kanskje vi da kan få partiet på banen og diskutere prinsipper og ikke bare følelser.

Les også utvalgsleder Internasjonal juristkommisjon, Jon Wessel-Aas tilsvar til Knut Storbergets utspill:

Carl Christian Grøndahl har også blogget om samme sak.