September 2005: Rensing fra dag 1
September 2006: Rensing nesten fra dag 1 ( såkalt parallellutbygging)
11. oktober 2006: Rensing fra dag 1460
Dette kalles realpolitikk og drives av politikere som har fått smaken på makt. Makt korrumperer. Også i SV. Selv om vi står politisk et godt stykke fra hverandre, har jeg i dag sympati med Morten Drægni. Befriende ærlig i sin skuffelse og oppgitthet. Han er nok ikke alene i dag. Når kommer opprøret?
5 kommentarer:
Jeg kan skjønne skuffelsen psykologisk, men ikke politisk, heller ikke om jeg ser vedtaket med SV-briller. Det er jo slik i Norge at vi lever i en flerpartistat, og at meninger om mange viktige saker krysser de tradisjonelle og kanskje litt gammeldagse skillelinjene mellom "sosialister" og "borgerlige". SV gjorde ikke et spesielt godt valg i 2005 og er lillebror i regjeringen. De kan selvfølgelig ikke forvente å få gjennomslag for sine prinsipale ønsker i en flertallskonstellasjon med AP og Sp, like lite som f.eks Venstre kunne få gjenne sitt prinsipale syn om innvandring og kjønnsnøytral ekteskapslovgivning i Bondevik II.
Å tro at SV skulle få gjennom sin politikk på gasskraftverk i Norge, er i beste fall naiv.
Vi må huske at det er et overveldende flertall FOR gasskraftutbygging på Stortinget, siden dette er politikken til AP, Høyre og FrP, og folket har altså i stor grad stemt på partier som ønsker gasskraft. Det kan man like eller ikke like, men man kan ikke late som om situasjonen er en annen.
SVs innsats i regjering er at de klarte å få vedtak om fullskala renseanlegg etter 4 år. Det vil forhåpentligvis medføre økt fokus på renseteknologi. Dette vil neppe ha skjedd i en hypotetisk flertallsregjering med Høyre og FrP, og kanskje heller ikke i en mindretallsregjering utgått fra AP, og med støtte fra Høyre og FrP i DENNE saken.
Hvis man ser praktisk på det, og ser hva det var realistisk mulig å få til, mener jeg at SV har grunn til å være fornøyd med dette vedtaket. Etterhvert vil jeg tro at SU også vil innse at dette var det beste SV kunne oppnå i regjering.
SV kan godt leve med dette vedtaket og se sine velgere og sympatisører i øynene med god samvittighet.
Din analyse er jeg helt enig i, men jeg tviler på om flertallet av SVs velgere kan dele ditt syn på:
"SV kan godt leve med dette vedtaket og se sine velgere og sympatisører i øynene med god samvittighet."
Ja, kan man det? Hvis det er så enkelt, hvorfor hadde man da diskusjoner i partiledelsen som gikk på om man skulle gå ut av regjeringen? Det tyder vel ikke på at "samvittigheten" var den beste?
Etter hvert som detaljene fra avtalen blir kjent, får vi vite at det ligger ingen garanti fra Statoils side. Den er også løs nok til at et annet regime i 2009 kan fravike den. Det lover ikke bra for SVs troverdighet.
Siden gassrensing var så viktig for SV og man gav etter for AP og SP, er det et naturlig spørsmål om hva som er den neste saken man er villig til å gi opp for regjeringstaburetter.
Mitt poeng er at SV er i ferd med å miste sin "sjel". Det plager ikke meg, men burde plage SVs sympatisører. Dersom man hele tiden blir med på "ferden", fremstår SV som et tannløst og ryggløst parti som ikke vil være alternativ til, men en medløper for AP.
"Hvis man ser praktisk på det, og ser hva det var realistisk mulig å få til, mener jeg at SV har grunn til å være fornøyd med dette vedtaket. Etterhvert vil jeg tro at SU også vil innse at dette var det beste SV kunne oppnå i regjering."
Helt korrekt, og dessuten skulle man sette regjeringsdeltagelse inn på noe, var nå egentlig dette den beste saken?
- Man får tross alt til noe - en løselig avtale om rensing. Godt mulig at når denne regjeringen går av i 2009, er prosessen kommet til et "point of no return", hvem vet?
- Selv om man kjøper karbonmyten (noe jeg ikke gjør foreløpig), så vil den rent faktiske effekten av utslippene av CO2 i disse årene ikke påvirke temperaturen med en tusendedels grad. Man står tilbake med å gå på en ren symbolsak? Sikkert vel og bra for sjelen, men ikke for resultatene.
Jeg er så milevidt fra SVs standpunkter som det er mulig å komme, men skulle jeg satt makten inn på noe, så måtte det være noe som hadde betydning utover det symbolske.
Indirekte setter du også fingeren på en annen prinsipiell problemstilling. Vår partiflora vil i overskuelig fremtid føre til ulike koalisjonsregjeringer.
Disse lager en erklæring for samarbeidet, Soria Moria, Sem eller hva det nå er.
Problemet er at gjennom perioden og ved valget vil PARTIENE konfronteres med avvik i forhold til deres program.
Det innøvde svaret fra borgerlige såvel som rødgrønne er da alltid: "Jammen det er ikke programmet til Parti X som ligger til grunn for regjeringen, det er det Sem/Lysebu/Soria Moria/Noragutu-erklæringen som gjør.
Hele konseptet med koalisjonsregjeringer gjør det umulig å få stilt noen til ansvar. Desto verre ved mindretallsregjeringer - da kan man ikke "stole" på "Erklæringen" heller.
Et system som sørget for at et parti eller et på forhånd deklarert valgforbund til slutt fikk flertall ville vært å foretrekke.
Jeg er enig med deg i dette. Den svenske varianten Alliansen hadde utarbeidet samarbeidserklæringen FØR de gikk til valg og da er det felles programmet som gjelder. Soria Moria ble jo utarbeidet etter valget. Den svenske varianten er mer ryddig.
Legg inn en kommentar