Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Åslaug Haga setter pris på sentralisering. Nei, ikke i meningen at hun liker det. Tvert i mot. Hun vil vite hva det koster. Jeg er mer bekymret av hva hun vil med prosjektet.

Åslaug Haga har gitt NIBR i oppdrag å finne prisen på sentralisering. At hun bruker 5 mill på dette, gidder jeg ikke å hisse meg opp over. Det har vi råd til. Jeg er mer bekymret over hva hun har tenkt å bruke rapporten til. Hun vil tydeligvis finne kostnadene ved sentralisering, men ikke årsaken og verdien som sentralisering gir. Senterpartiet er Norgesmester i å få mye ut av lite.

Jeg er ingen distriktshater. Distriktet har vært mitt oppvekstområde og har mange kvaliteter. Når folk i stort omgang velger å flytte til sentrale strøk, så frykter jeg for tvangstiltak som skal snu folkestrømmen. Denne regjeringen er i stand til det.

Åslaug Haga mener det er en menneskerett å bo der en ønsker og få et likeverdig tilbud overalt. Der vi grunnleggende uenige. Jo da, man skal få lov til å bosette seg der en vil, men man kan ikke forvente at samfunnet skal tilby de samme løsninger overalt. Det har vi ikke råd til. Selv om det virker slik, så er ikke statskassen en Sareptas krukke. Men politikere har aldri mot til å si nei. Spesielt ikke i et valgår. Da er det bedre å vise til en utredning eller komité i arbeid. Når konklusjonen foreligger kan den legges nederst i skuffen.

En viktig verdi i vårt samfunn er at vi har en stor grad av valgfrihet. Den valgfriheten innebærer blant annet at vi kan selv velge hvor vi vil bo. Utviklingen av våre preferanser og ikke minst vårt økte utdannelsesnivå, har bidratt til at vi har andre krav og behov enn samfunnet hadde på 50-60-tallet. Dette har uten tvil bidratt til urbaniseringen og sentraliseringen. Samtidig har vi fortsatt noe av agraren i oss. Det forteller den eksplosive hyttebyggingen noe om. Vi ønsker å få litt av ”det gode liv” på landsbygda samtidig som bylivet foretrekkes i det daglige.

Selv om man pøser ut distriktspolitiske virkemidler på milliardnivå, så øker sentraliseringen. I perioden 1998 til 2006 var befolkningsveksten 5%. I samme periode økte befolkningsveksten i de meste sentrale kommuner med 8,6%. I rene tall er dette 200 000 innbyggere. På tross av dette, så tror fortsatt noen politikere på at man skal snu denne trenden ved å bredbåndere hele landet og servere caffe latte på Coopen. Det er nok ikke så enkelt.

Den største problemet ligger i kommunestrukturen. På tross av at vi ser hva som skjer med flytting til sentrale strøk, så har vi omtrent samme kommunestruktur i dag som i 1967, da Scheikomiteens arbeid førte til at antall kommuner ble redusert fra 744 i 1957 til 454 i 1967. I dag, 40 år senere er antall kommuner 431.

37% eller 161 kommuner har mindre enn 3000 innbyggere, 6% eller 280 000 innbyggere bor i disse kommunene. 75% av kommunene har færre enn 10 000 innbyggere. Dette forteller litt om problemet.

Stadig mer av kommunenes beslutningsgrunnlag er blitt bundet gjennom øremerkede tilskudd. Etter hvert som problemene i omsorgssektoren øker, så øker ropet som statlig styring, spesielt innen eldreomsorgen. FrP og Carl I Hagen er gjengangere, men flere henger seg på.

De små kommunene klarer ikke å henge med i den økende eldrebølgen. Selv om man jobber med interkommunale tiltak, løser ikke dette problemet. Små enheter er ikke attraktive blant arbeidstagere og man kommer fort i en ond sirkel. Omsorgsyrker er kvinnedominert og når kvinnene flytter, dør bygda. Dess flere reportasjer vi får om pasienter som dopes ned pga lav bemanning, dess kortere tid går det før noe skjer. Og det blir ikke færre eldre, tvert i mot.

Det viktigste grepet for å unngå økning i sentraliseringstakten er å opprette bærekraftige kommuner. Det innebærer kommuner med et befolkningsgrunnlag på 20-30 000 innbyggere. (ref. Jørn Rattsø) Det vil omtrent halvere antall kommuner og vi kommer ned på Sveriges nivå. De har i dag 290 kommuner fordelt på vel 8 mill. innbyggere. Danmark har tatt enda tøffere grep og gjennom den nye kommuneplanen nå 98 kommuner. Det er et urealistisk antall i Norge på grunn av geografiske forskjeller.

Skal man få til dette, må frivillighetsprinsippet som man innførte 1. juni 1995, fjernes. Jeg er sterk tilhenger av det lokale demokrati, men da må det være tuftet på realiteter, ikke bare ønsketenkning. Det er større skade for det lokale demokrati at Staten tar flere direkte beslutninger enn at man gjennom tvangstiltak reduserer antall kommuner. Det er skinndemokrati når man tror at man lar folket velge kommunestørrelse når Staten allikevel tar beslutningene gjennom økt øremerking av midler.

Noen må ta belastningen med å si fra at en kommune må i utgangspunktet ha 20 000 innbyggere. Dette er rammebetingelsene og så får kommunene selv finne ut hvem de vil samarbeide med. Alternativet er forvitring av lokalt selvstyre gjennom statlig styring.

Det hjelper ikke å strø milliarder over kommunene dersom de ikke er i stand til å forvalte disse på en mest mulig effektiv måte. Det blir ikke mer eldreomsorg av det. Skal Åslaug Haga få en mer balansert utvikling mellom distrikt og by, så er veien å gå gjennom større kommuner. Dropp i tillegg byråkratinivået som er kalt regioner. Det holder lenge med stat og kommune. En slik reform ville gi folk et bedre kommunalt tilbud og en større reell valgfrihet mellom å bli eller flytte til mer sentraliserte strøk. Selv om jeg er sterk motstander av tvangstiltak, så vil en endring av kommunestrukturen før eller senere være overmoden. Jeg tror den er det nå.

”I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
I morgon skal eg gjera noko med kommunestrukturen, trur eg.
Men ikkje i dag. I dag er det snart eit nytt val”

Fritt etter Jacob Sande.

Innlegget er opprinnelig publisert på Minerva.