Vox leser fredagslyrikk - for Åslaug Haga

Jeg skal komme med en aldri så liten innrømmelse. Jeg har vært litt svak for Åslaug Haga.

Slett ikke for hennes politiske ståsted eller for hennes valg av politisk omgangskrets. Men for at hun har visjoner for partiet og for hennes gjennomføringsevne. Om man da ser bort fra hennes private uorden. Jeg har sans for politikere som vil noe og gjennomfører.

Som en avskjedshilsen til henne har jeg valgt Andre Bjerké og hans dikt; Kjerringa mot strømmen. Kjerringa mot Strømmen er litt av en individualist, heltinne og amazone i norsk kultur, ikke helt ulik Åslaug.

KJERRINGA MOT STRØMMEN

Av André Bjerke.

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Må en journalist i Dagbladet kunne skrive?

Det er ok at Dagbladet fortsetter sin spikersuppekoking på Åslaug Hagas unnlatelsessynder. Noe må jo journalistene fylle dagene sine med. Det er verre at de ikke kan skrive.

Det er tydeligvis lenge siden korrekturleserne ble kastet på dør i den blekka. Det må man dessverre gjøre når skuta synker. Men er det en forutsetning for å få jobb der, at man ikke besitter basale kunnskaper i norsk rettskrivning? Var det statsrådblodtåka som rant ned i øynene? Eller kanskje var det planleggingsdag i barnehagen, så barna fikk leke med foreldrenes PC? Who knows?

Blant godbitene finner vi:

-Statsminister Stolteberg har snakket med Åslaug Haga om byggetabbene. (er nå rettet til Stoltenberg)

-På en pressekonferanse i går, sa en gråtkvalt minister at hun hadde vurderte å trekke seg fra sin stilling etter de mange negative medieoppslagene.

-Statsministeren ønsker tydeligvis ikke og blandes inn i Hagas problemer.

- Hva slags reglebrudd og lovbrudd er det greit at en statsråd gjør?

-Det skjedde etter at Dagbladet avslørte at hun hadde innredet en garasje til bolig på feriestedet nødvendig godkjenning

-Men dette har du konkret snakket med henne om dette?

Sitatene er løsrevet fra teksten og er et eksempel på hva journalistene har prestert i dag. Jeg regner med at Dagbladet retter opp i trykkleifene, så derfor kan du se den originale siden her.

Jeg har ikke orket å tenke på tegnsettingen. Det er ille nok som det er. Men jeg gir gjerne de stakkars journalistene et gratis råd. Bruk denne nettsiden, så går det kanskje bedre neste gang.

Var det kulturavis dere skulle være, Anne Aasheim?

Att angöra en Haga

Husker dere Hasse & Tages elleville komedie, "Att angöra en brygga". Hvor vanskelig noe så enkelt som å legge til en brygge kan bli. Men det var også duoens harselas med det grå og kjedelige mønstersamfunnet og ikke minst paragrafer og retningslinjer.

Slik sett er ikke filmen så ulik Åslaug Hagas lettvinte omgang med lover og regler og retningslinjer. Enten det gjelder et OL, en brygge, ett stabbur eller en konsulentansettelser. Hagas forsøk på å "angöra en brygga" begynner å bli mange. Foreløbig mer tragisk enn komisk.

Statsministeren synes ikke Haga er særlig skadeskutt. Han mener hun må dømmes for den statsrådjobben hun gjør, ikke på om hun er flink på å følge lover og regler. Om jeg skal tolke Dagsrevyinnslaget riktig. Og folk flest nikker gjenkjennende. Hvem har ikke et lite påbygg som ikke byggemeldt. Men når en statsråd går vill i reglene hun er satt til å vokte over, da må jo folk flest kunne gjøre det?

Da Hasse & Tage lanserte filmen i utlandet, så ledsaget de den med paragrafer.

"What the world should know about Att angöra en brygga".

Paragraf 8: "We wanted to make a film about as little as possible. Four people in a boat try to reach three people on an island. This is what the film is about."

Paragraf 9: "If you want to, you can think of the film as an antique tragedy: just as pure in its outline - bound to unities of time, place and plot - and just as amusing. The most normal reaction is to see the film as an alternative to life, but funnier."

Kanskje noe å tenke på for Åslaug når hun bryter lover og regler. Kanskje hun trenger en enkel "bruksanvisning" hun også.

Statlig eieravmakt

Jeg er fly forbanna på Statoil. Det var miljøvernsbistandsminister Erik Solheims reaksjon på at StatoilHydro ville øke utslippene av CO2 på Melkøya. Oj sann. Vart du skræmt no, Helge Lund. Neppe.

Denne saken viste med stor tydelighet at selv om Staten eier over 60% av StatoilHydro, så driter Helge Lund i hva Erik Solheim måtte mene. Han kan bli så forbanna han vil. Åslaug Haga må gjerne kåres til landets mektigste kvinne så mange ganger man orker. Hun heller styrer uansett ikke StatoilHydro. StatoilHydro styrer Haga. Og Solheim.

Miljøvernministeren sa han var «fly forbanna» på StatoilHydro, men levnet lite håp om at søknaden om å få utvide utslippet fra LNG-anlegget på Melkøya vil bli avvist.

– Dette er skuffende og alvorlig og tærer på StatoilHydros prestisje. Jeg forventer at man snur hver en stein for å se om det finnes alternativer. SV var imot Snøhvit, og tiden er over for store utbygginger uten å ha løsningen klar for hvordan utslippene skal håndteres, sa Solheim.

Han ville ikke svare på om regjeringen har en grense for hvor store utslippsøkningene kan bli før hele Snøhvit-prosjektet legges på is. Han ønsket heller ikke å forskuttere behandlingen av søknaden fra oljegiganten.

Vel, for å spare Staten for tid og penger, så kan jeg godt avgjøre det her og nå. Søknaden er innvilget. For det blir den.

Er det noen med vettet i behold som tror at en utbygging som foreløbig har kostet 53 milliarder (og øker fortsatt) og som er blitt 50% dyrere enn budsjettert, blir stanset av litt ekstra CO2?

Men jeg forstå Erik Solheims forbannelse. Det er ikke lett å motivere for at du og jeg skal redusere bilbruken med økte avgifter, betale for parkeringsplasser og få en evt. veiprising på toppen, når Statoil kan ture frem som de vil.

De lokale politikerne er allerede kommet på banen. Man biter selvsagt ikke hånden som mater en.

Hammerfest-ordfører Kristine Jørstad Bock (Ap) stiller seg bak Høyres og FrPs krav om at StatoilHydros søknad må godkjennes.

– Vi må ha minst mulig bråk, og la Statoil gjøre jobben med minst mulig utslipp. Godkjenn søknaden, og la oss komme i gang, sier ordføreren.

Klart det. Minst mulig bråk. Man kødder ikke med Statoil.

Men også i andre sammenhenger viser Helge Lund hvem som bestemmer. Stikk i strid med vedtatte planer, har han bestemt seg for at StatoilHydro skal i gang på de utsatte områdene i Lofoten og Vesterålen.

Konsernsjef Helge Lund i StatoilHydro legger betydelig press på politikerne for å få dem til å åpne sokkelen utenfor Lofoten og Vesterålen for oljevirksomhet fra 2010.

Får selskapet ikke gå i gang i dette området vil StatoilHydros produksjon på norsk sokkel falle, sier Lund. Men hvis de snart får slippe til på denne omstridte og uhyre følsomme sokkelen, blant skrei og lofottorsk, lover Lund at selskapet kan holde sin produksjon minst på dagens nivå i flere år fremover.

Dette er en melding de forstår som steller med Statens pensjonsfond, det som en gang kaltes Oljefondet.

I følge Harstad Tidende. Er det noen som tviler på om Helge Lund får viljen sin. Hans dulgte trusler hjelper godt. Han er under hardt press fra finansmarkedet fordi StatoilHydro ikke leverer som forventet. En nedgang i inntektsstrømmen vil derfor være tungt å bære for selskapet. Og Staten vil få reduserte inntekter. Bare i 2006 var utbyttet på 14 milliarder. I tillegg kom verdistigningen.

Bare i Rogaland legger StatoilHydro igjen 42 milliarder kroner til innkjøp av varer og tjenester. Som uttrykt i en leder i Stavanger Aftenblad: "E det løye at me lyttar til Helge Lund?"

Nei, det er ikke "løye".

Uansett om StatoilHydro hadde vært eid 100% av staten og tatt av børsen, så hadde StatoilHydro bestemt. Det er et demokratisk tankekors.

Selskapet legger igjen så mye penger rundt hele kysten at forsøk på å vingestekke selskapet ville vært utelukket. Statoil har alltid bygget sterke relasjoner til politikere. Enten ved å antyde en utbygging eller å true med å trekke seg ut.

Gjøkungen har vokst seg for stor for reiret. Å fusjonere inn Hydros oljedivisjon gjorde ikke Helge Lund mindre "høy og mørk".

Man kan godt forsvare eierandelen i Statoil av rent økonomiske årsaker, men å bringe inn svulstige ord som "samfunnsansvar" duger ikke. I følge Statoil er det som er best for Statoil også best for samfunnet. Punktum.

Det som skjer er en meget klar og tydelig demonstrasjon i statlig avmakt. Statlig eieravmakt.

Rødhvitt

I partilederutspørringen i dag sa Åslaug Haga at dersom man ville være miljøvennlig, så burde man ikke spise rødt kjøtt. Det fikk Bondelagets Bjarne Undheim til å anta en lett ukledelig rødfarge.

Da snudde Åslaug kjapt og sa at det var hvitt kjøtt hun mente. Hvitt kjøtt er mindre miljøvennlig enn rødt. Da ble Naturvernforbundet og fjørfefolket rasende. Og kostholdsekspertene, men de er jo alltid sinna.

"Til Laks åt alle kan ingen gjera, for å omskrive Ivar Aasen

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Åslaug Haga setter pris på sentralisering. Nei, ikke i meningen at hun liker det. Tvert i mot. Hun vil vite hva det koster. Jeg er mer bekymret av hva hun vil med prosjektet.

Åslaug Haga har gitt NIBR i oppdrag å finne prisen på sentralisering. At hun bruker 5 mill på dette, gidder jeg ikke å hisse meg opp over. Det har vi råd til. Jeg er mer bekymret over hva hun har tenkt å bruke rapporten til. Hun vil tydeligvis finne kostnadene ved sentralisering, men ikke årsaken og verdien som sentralisering gir. Senterpartiet er Norgesmester i å få mye ut av lite.

Jeg er ingen distriktshater. Distriktet har vært mitt oppvekstområde og har mange kvaliteter. Når folk i stort omgang velger å flytte til sentrale strøk, så frykter jeg for tvangstiltak som skal snu folkestrømmen. Denne regjeringen er i stand til det.

Åslaug Haga mener det er en menneskerett å bo der en ønsker og få et likeverdig tilbud overalt. Der vi grunnleggende uenige. Jo da, man skal få lov til å bosette seg der en vil, men man kan ikke forvente at samfunnet skal tilby de samme løsninger overalt. Det har vi ikke råd til. Selv om det virker slik, så er ikke statskassen en Sareptas krukke. Men politikere har aldri mot til å si nei. Spesielt ikke i et valgår. Da er det bedre å vise til en utredning eller komité i arbeid. Når konklusjonen foreligger kan den legges nederst i skuffen.

En viktig verdi i vårt samfunn er at vi har en stor grad av valgfrihet. Den valgfriheten innebærer blant annet at vi kan selv velge hvor vi vil bo. Utviklingen av våre preferanser og ikke minst vårt økte utdannelsesnivå, har bidratt til at vi har andre krav og behov enn samfunnet hadde på 50-60-tallet. Dette har uten tvil bidratt til urbaniseringen og sentraliseringen. Samtidig har vi fortsatt noe av agraren i oss. Det forteller den eksplosive hyttebyggingen noe om. Vi ønsker å få litt av ”det gode liv” på landsbygda samtidig som bylivet foretrekkes i det daglige.

Selv om man pøser ut distriktspolitiske virkemidler på milliardnivå, så øker sentraliseringen. I perioden 1998 til 2006 var befolkningsveksten 5%. I samme periode økte befolkningsveksten i de meste sentrale kommuner med 8,6%. I rene tall er dette 200 000 innbyggere. På tross av dette, så tror fortsatt noen politikere på at man skal snu denne trenden ved å bredbåndere hele landet og servere caffe latte på Coopen. Det er nok ikke så enkelt.

Den største problemet ligger i kommunestrukturen. På tross av at vi ser hva som skjer med flytting til sentrale strøk, så har vi omtrent samme kommunestruktur i dag som i 1967, da Scheikomiteens arbeid førte til at antall kommuner ble redusert fra 744 i 1957 til 454 i 1967. I dag, 40 år senere er antall kommuner 431.

37% eller 161 kommuner har mindre enn 3000 innbyggere, 6% eller 280 000 innbyggere bor i disse kommunene. 75% av kommunene har færre enn 10 000 innbyggere. Dette forteller litt om problemet.

Stadig mer av kommunenes beslutningsgrunnlag er blitt bundet gjennom øremerkede tilskudd. Etter hvert som problemene i omsorgssektoren øker, så øker ropet som statlig styring, spesielt innen eldreomsorgen. FrP og Carl I Hagen er gjengangere, men flere henger seg på.

De små kommunene klarer ikke å henge med i den økende eldrebølgen. Selv om man jobber med interkommunale tiltak, løser ikke dette problemet. Små enheter er ikke attraktive blant arbeidstagere og man kommer fort i en ond sirkel. Omsorgsyrker er kvinnedominert og når kvinnene flytter, dør bygda. Dess flere reportasjer vi får om pasienter som dopes ned pga lav bemanning, dess kortere tid går det før noe skjer. Og det blir ikke færre eldre, tvert i mot.

Det viktigste grepet for å unngå økning i sentraliseringstakten er å opprette bærekraftige kommuner. Det innebærer kommuner med et befolkningsgrunnlag på 20-30 000 innbyggere. (ref. Jørn Rattsø) Det vil omtrent halvere antall kommuner og vi kommer ned på Sveriges nivå. De har i dag 290 kommuner fordelt på vel 8 mill. innbyggere. Danmark har tatt enda tøffere grep og gjennom den nye kommuneplanen nå 98 kommuner. Det er et urealistisk antall i Norge på grunn av geografiske forskjeller.

Skal man få til dette, må frivillighetsprinsippet som man innførte 1. juni 1995, fjernes. Jeg er sterk tilhenger av det lokale demokrati, men da må det være tuftet på realiteter, ikke bare ønsketenkning. Det er større skade for det lokale demokrati at Staten tar flere direkte beslutninger enn at man gjennom tvangstiltak reduserer antall kommuner. Det er skinndemokrati når man tror at man lar folket velge kommunestørrelse når Staten allikevel tar beslutningene gjennom økt øremerking av midler.

Noen må ta belastningen med å si fra at en kommune må i utgangspunktet ha 20 000 innbyggere. Dette er rammebetingelsene og så får kommunene selv finne ut hvem de vil samarbeide med. Alternativet er forvitring av lokalt selvstyre gjennom statlig styring.

Det hjelper ikke å strø milliarder over kommunene dersom de ikke er i stand til å forvalte disse på en mest mulig effektiv måte. Det blir ikke mer eldreomsorg av det. Skal Åslaug Haga få en mer balansert utvikling mellom distrikt og by, så er veien å gå gjennom større kommuner. Dropp i tillegg byråkratinivået som er kalt regioner. Det holder lenge med stat og kommune. En slik reform ville gi folk et bedre kommunalt tilbud og en større reell valgfrihet mellom å bli eller flytte til mer sentraliserte strøk. Selv om jeg er sterk motstander av tvangstiltak, så vil en endring av kommunestrukturen før eller senere være overmoden. Jeg tror den er det nå.

”I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
I morgon skal eg gjera noko med kommunestrukturen, trur eg.
Men ikkje i dag. I dag er det snart eit nytt val”

Fritt etter Jacob Sande.

Innlegget er opprinnelig publisert på Minerva.