Torbjørn Jagland kom med et betimelig utspill om Stortinget som arena for de viktigste politiske debattene. Det inspirerte tydeligvis visepresident Carl Ivar Hagen til å reise seg fra sitt spanske otium og sette skapet på plass i vandrehallen.
Carl Ivar er lei av pressebermen som flokker seg rundt statsråder, statsminister og andre politikere i vandrehallen. Jeg må lese det en gang til. Så enda en gang. Normalt er jeg ikke treg i oppfattelsen, men dette var overraskende. Eller kanskje ikke?
Det finnes knapt en politiker i landet som har brukt pressen til å fremme sitt budskap som Carl Ivar. Han har vært usedvanlig dyktig og lært seg hva journalister og redaktører er på jakt etter og gitt dem det. Gang på gang. Hvem har glemt hans høydepunkt 11. juni 1987, da han innledet Dagsrevyen og knuste Rolf Presthus drøm om å bli statminister. Direkte fra Stortinget.
Og han har ikke sjenert seg for å bruke vandrehallen til å presentere sitt budskap for bermen senere heller. Da var pressen god å ha. Når den samme pressen begynte å stille kritiske spørsmål om Hagen og Frp, ble de berme. Spesielt de fra VG.
Nå skvalper han over av verdighet på vegne av Stortinget. Pressen skal referere stortingets debatter og har ikke noe med å stille spørsmål til makta den dagen. Regjeringsmedlemmer skal snikes ut bakveien og ikke uttale seg til pressen. Det høres nesten ut som et angrep på pressefriheten i mine ører. Bare det å tro at statsråder ikke skulle stille opp for pressen, er å tro på julenissen.
En annen ting er at debatter i Stortinger er så kjedelige og forutsigbare at det er mer interessant å se maling tørke. Jeg har lest noen referater i jakt på kildestoff og èn ting som slår meg ofte: Hvordan holder stenografene ut? Dersom journalister skulle referere mer av dette ville to ting inntreffe. Opplagene i avisene ville falle dramatisk og ingen stortingsrepresentanter ville blitt gjenvalgt.
Jeg hørte Hagen i Søndagsavisen i dag, der han ønsket seg litt mer britiske tilstander. Ja, det gjør jeg også. Men jeg tror ikke det er de britiske journalistene han ønsker seg. Om Hagen hadde blitt utsatt for dem, så hadde ikke berme vært grovt nok uttrykk. Dessuten ville det ikke holdt med ett kapittel i boka til Eli.
Men debatter som i House of Commons kunne jeg tenkt meg. Der man dyrker debatten og ordet på en helt annen måte enn hos oss. Der man ikke har en bok full av ord som ikke er lov til å ytre fra talerstolen. Det har man på Stortinget. Der møtelederen, Speaker, begrenser seg til "Order, Order" når det debatten blir litt het. Forøvrig uten virkning. Så har da en engelsk politiker som ikke har ordet i sin makt, ingen mulighet til å bli valgt.
Jeg synes det er synd at Carl Ivar ikke ble sittende stille i solstolen. Han avsporer debatten som Jagland satte i gang. Og som er viktig. Carl Ivars private vendetta mot journalistbermen får han ta i en annen setting.
4 kommentarer:
Berme... Er det dem som ikke bøyer seg i ærbødighet for Hagen og FrP? Bare undrer..
Men så klarte han igjen å få saken i sitt spor. Kanskje...
Genese: For ikke å snakke om at han fikk til en skikkelig avsporing.
Det er selvfølgelig enkelt å samtykke i både Jagland og Hagens ønske om livligere stortingsdebatter. Dette kunne forhåpentligvis økt engasjementet for politikk og gjort journalistikken mer interessant.
Men det spørsmålet jeg har stilt meg er om det er mulig å forene en livlig britisk debatt med den formen Stortinget har, det David Arter kaller "working parliament". Hvor det er et sterkt fokus på konsensus og hvor stortingsrepresentantene ideelt sett innehar en viss ekspertise på sitt fagområde (innen hver komité). Det er ikke om å gjøre å fronte seg selv, men å inngå kompromisser og enighet på tvers av partigrenser, og i noen tilfeller på tvers av blokkene.
"Britiske tilstander" vil i dette systemet, etter mitt skjønn, uansett bli en kunstig debatt. Skal en endre på dette må en endre hele strukturen fundamentalt, og resultatet er at komitéene vil miste mye av sin rolle. Om dette er positivt er jeg ikke så sikker på.
Aksel: Jeg er enig i at strukturen i det norske vs det britiske parlamentet er så vidt forskjellige at det er vanskelig å den livlige debatten.
Jeg tror Jagland er inne på noe når det gjelder debatter relatert til en utvidet spørretime, der regjeringen i større grad måtte stå til rette for Stortinget og dette ikke var forberedt. Det kunne kanskje høyne interessen for den politiske debatten. Og ikke minst flytte den til den arenaen den hører hjemme.
Det forhindrer ikke at den også kan foregå i andre fora, som i dag.
Legg inn en kommentar