KrF er i utgangspunktet et parti som ikke står meg veldig nær. Men jeg hadde en bestefar som gjerne hadde sett det annerledes. Opprinnelig venstremann som på et eller annet tidspunkt konverterte. Det ble aldri sagt, sunnfjordinger har en omvei til det meste, men jeg har sterke indisier på han hadde store tanker om Krf og sitt eldste barnebarn.
Jeg var knapt begynt på skolen da han sørget for abonnement på kristenfolkets Pravda: Dagen. (I dag bedre kjent som DagenMagazinet) Man kan trygt si jeg fikk min daglige dose med Arthur Berg. Det er mulig det kan benyttes som formildende omstendighet ved gitte anledninger. Det var vel først en del senere, da bestefar oppdaget at jeg foretrakk Dagbladet; Arnulf Øverlands avis, at han gav opp. Dette er bakteppet for min interesse for KrF. Nok om det.
Lederskifter i KrF er en like stygg foreteelse som i andre partier. At partiet er tuftet på nestekjærlighet er ikke sjenerende tilstede ved slike anledninger. Stein Kåre Kristiansen hadde en kommentar på twitter i går kveld om at de siste lederskifter siden Korvald, var med 18årsgrense. Han vet nok det bedre enn mange. Lederbytter inngår ikke i søndagsskolepensumet i KrF heller.
En liten illustrasjon på hvor anstrengt forholdet mellom lederskikkelsene kunne være, er denne episoden fra 1983 et eksempel på. Lars Korvald var sterk motstander av at KrF skulle gå med i Willoch-regj. pga abortsynet. Det skapte en isfront mellom ham og Kåre Kristiansen. Som toppet seg på landsmøtet da Kristiansen og møteleder Per Høybråten (Dagfinns far) nektet Korvald å ta ordet. Men Korvald inviterte til pressekonferanse som tok det meste av oppmerksomheten.
Forholdet til Høyre var også bakteppet for konflikten som førte til at Kristiansen gikk av som leder og byttet jobb med Bondevik i 1983. Bondevik ble partileder, mens Kristiansen ble parlamentarisk leder.
Det måtte en havarikommisjon til da Valgerd Svarstad Haugland måtte gå. Til tross for at hun hadde ledet partiet i en periode med tidenes beste meningsmålinger og valg så hadde slitasjen i Bondevik II-regjeringen sendt partiet ned på meningsmålingene. Det var ikke nok med rødvin og sigar. Nå ville partiet tilbake til KrFs verdigrunnlag. Og Dagfinn Høybråten ble valgt til å lede partiet ut av ørkenen. Det klarte han ikke. Han manglet evnen til å begeistre og få massene med seg.
Så når partiet fikk sin første måling under sperregrensen gikk startskuddet for "Høybråten må gå". Oppskriften er enkel. Man tipser pressen om anonyme partimedlemmer som er blitt dårlig behandlet. Pressen elsker personkonflikter og tar i mot. Så konkretiseres kritikken av et respektert navngitt medlem som ikke har noe å tape (Ingebrigt Sørfonn). De fleste av oss forstod vel hvor alvorlig situasjonen var, da Kjell Magne Bondevik drev brannslukning for Høybråten i Dagsrevyen. Men denne gangen tok Høybråten over regien og kunngjorde sin avgang og overrumplet både presse og med- og motspillere.
En ting er at meningsmålingene er dårlige, men Høybråten ble valgt for å KrF tilbake til de tradisjonelle verdiene. Da han signaliserte at trosbekjennelsens tid kanskje var over, tror jeg hans støttespillere på høyresiden, forlot ham.
Og blåste rotteracet i gang.
Det har vært morsomt å følge debatten på twitter. De fleste som ikke er i nærheten av å vurdere KrFs stemmeseddel, heier på den liberale "frøken bibelstripp" Inger Lise Hansen. Jeg tror ikke Twitter er et representativt termometer for temperaturmåling av KrF. Og det er nok ikke undertøysbildene av Hansen som gjør at hun ikke når opp i partilederdiskusjonen. Jeg tror hun mangler litt av ballasten som en stortingsrepresentant og statsråd har. I tillegg trenger KrF en samling i bånn. Til det er ikke Hansen samlende nok.
Å invitere til en fornyelse av KrF som innebærer omlegging av Israelpolitikken og å tillate borgerlig vielse av homofile faller nok mange tungt for brystet. Og samtidig flørte med FrP gjør nok at mange stiller spm ved hvordan Hansen skal kunne forene partiet i en samling.
Heller ikke Dagrunn Eriksen ser jeg som etterfølger Høybråten. Og det vil nok bli stilt spørsmål om ikke de to nestlederne må dele ansvaret for KrFs nedgang med lederen. De har vært et team, uavhengig av Hansens forsøk på solospill. De to nestlederne satt musestille da kritikken mot Høybråten var som verst. Det ble nok notert.
Hareide har erfaringsgrunnlaget i orden. Og kan være den som klarer å samle fløyene. Om det blir samlende nok til å ta partiet til gamle høyder er tvilsomt. Men KrF trenger en som kan motivere. Han takler også media bra selv om han ikke har et overskuddslager av karisma. Men Hareide kommer fra Bømlo og kjenner grunnfjellet godt. Og kan også dra noen mer urbane velgere. Sier han ja til valgkomitèen, tror jeg han blir valgt. Hvis ikke, er det helt åpent.
Hva med partiets skjebne? Jeg tror ikke en dårlig enkeltmåling skal legges for mye vekt på. Det finnes noen positive tegn. Ser vi på valget i 2009 så økte deres velgerlojalitet kraftig. Fra 40% i 2005 til 69% i 2009. De tapte noen velgere til Høyre, men velgerlekkasjen til FrP stoppet opp. Problemet til KrF er at det ikke finnes noe sentrum å lene seg til.
Den nye lederen får derfor en kjempeutfordring i å samle fløyene. Krfs grunnfjell i bibelbeltet fra Agder-fylkene til Trøndelag må man ha med seg, samtidig som man må forsøke å senke gjennomsnittsalderen på velgerne. Krf har de eldste velgerne blant alle partier. Å velge Inger Lise Hansens resept vil nok ikke friskmelde pasienten. Det finnes andre alternativer for de liberale.
KrF kan ikke velge den alt for brede vei. Det står forøvrig i skriften. Matteus 7.13:
13 Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. 14 Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.
Jeg tror Krfs potensiale ligger i området 5 til max 8%. I Sverige fikk søsterpartiet KD 5,6% av stemmene, men hver tredje stemme var taktisk og uten disse taktiske stemmer fra bl.a. Moderaterna hadde de ikke passert sperregrensen. I Danmark ligger tilsvarende søsterparti på 0,5%.
Utfordringen for KrF ligger i grensesnittet mellom å være en menighet og et politisk parti.
Det finnes ingen quick fix i form av kontantstøtte eller andre klatrestativ som raskt kan bringe partiet tilbake til gamle høyder. Bare hardt arbeide. Og kanskje et aldri så lite under. Noe KrF er nærmere enn noen andre.
Men først skal vi ha en ny lederkamp. Også denne med 18-årsgrense.
Jeg har imidlertid tatt feil før og gjør det gjerne igjen.
6 kommentarer:
Som KrFer og en som kjenner KrF godt må jeg si at denne kommentaren var imponerende god.
Takk Filip. Hyggelig med sånn tilbakemelding fra en innsider.
Stein Kåre er vel sønn av Kåre Kristiansen?
Mye arvegods i Krf.
Konrad: Jeg tror det blir veldig feil å koble Stein Kåre K. til KrF :-)
Tror det er en feilslutning at Knut Arild Hareide kan hjelpe Krf. Han har støttet Inger Lise Hansen, og har mye like holdninger. Han kan heller bli en ny katastrofe.
Han vil med rette vil bli kalt liberal. At han har medietekke, hjelper lite.
Forestillingen om konservative vestlendinger vs. liberale er en grov misforståelse. Mange kristne, av ulik alder og bosted, kan tenke seg å stemme KrF, men ser ikke vitsen når KrF blir tåkepartiet, og ikke tør å stå for verdikonservative og upopulæree meninger.
Imidlertid: Mange av dem står likevel fjernt fra mer konservative "vestlendinger", som tror Norge kan kristnes med lov, og støtter Israel i ett og alt. Media har et karikert bilde. Det tror jeg ledelsen i Krf også har. De har ikke kontakt med grasrota.
Kanskje har du rett i at Hareide blir valgt. Spekulasjonene går jo mellom ham og Syvertsen.
Begge er EU-tilhengere og har dermed standpunkter som ikke samsvarer med partiprogrammet. Hareide har dessuten gitt støtte til Hansen. Etter mitt skjønn har ingen av de omtalte kandidatene egenskaper som gjør dem interessante som ny partileder.
Det Hansen har satt i gang, lar seg neppe reparere. Hun har tedd seg på en slik måte at jeg er flau over å ha vært partimedlem. Skulle de klart å reparere skaden, måtte hele partiledelsen byttes ut og man måtte få kandidater som følger partiprogrammet bedre. I stedet lar de dette skure over lang tid og glemmer at det tar tid og krefter å gjenoppbygge tillit hos velgere.
Jeg tror at det som kommer til å skje nå, er at partiet enten kommer til å bli splittet til våren eller få en betydelig avskalling. Da er det godt at det finnes to andre ikke-sosislistiske alternativer (ikke H og FrP), selv om de ikke er så gode som KrF en gang har vært.
Hansen tar grundig feil når hun tror de konservative kan komme tilbake senere. Hun har spilt russisk rullet med partiet sitt og tapt.
Legg inn en kommentar