fredag, oktober 29, 2010

Vox leser" fredagslyrikk" - Hjemkomst til havet

Jeg er omtrent født i fjæresteinene. Nesten så langt vest i havet du kan komme. Der Nordsjøen kan være både sjarmerende og forførerisk vakker, men har et Janusansikt. Skremmende og nådeløs når den spiller opp til stormdans. Trygt plassert på landejorda i Bærum savner jeg havet. Av og til. Da passer dette diktet av Kolbein Falkeid.



Hjemkomst til havet
 
Som den fortapte sønn
vender jeg tilbake til deg, hav.
 
Du som skremmer idyllene langt inn
i lunkne fjordbotner, viker og poller
fordi du er altfor kongelig for lystseilere,
påhengsmotorer og festivalfiskere.
 
Uten å blunke svelger du sola
som en rå eggeplomme til kvelds,
og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,
stinne av regn og uvær, en våt klut
mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.
 
Mot horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.
 
Bare du
lever tilbaketrukket, klodens
blå øyne mot stjernene og evigheten.
 
Hvis jorden har sjel
Svømmer den i deg.



Utsikt mot vest fra Storåsen - Florø. Nordsjøen rett ut                                                                         

3 kommentarer:

Jarle sa...

Eit nydeleg dikt, like fint som det var den 23. april :). Noko arketypisk her for Vox...

Vox populi sa...

Jarle: Du har bedre kontroll enn meg. Men jeg er glad i det, som du sikkert har forstått.

russiske kvinner sa...

Vakker poesi. Ønsker deg hell.