Boikott, markering eller håndvask

Den norske debatten om OL-boikott devaluerer begrepet boikott. I tillegg forvirrer bruken slik at det lett misforstås hva og hvem som skal boikottes. Det er ikke det minste rart.

For å slå det fast en gang for alle. Det som egentlig diskuteres, er om medlemmer av den norske regjering skal delta på åpningsseremonien eller ikke. Det har ingen ting med boikott å gjøre. Det er i beste fall en politisk markering.

Det har aldri vært snakk om at norske idrettsutøvere skal boikotte lekene. Eller om at de ikke skulle delta på åpningsseremonien.

Men det vi snakker om, er ikke boikott:

boikott, avbrytelse av økon. el. sosiale forbindelser med en person, et foretak el. et land som man vil tvinge til bestemte innrømmelser. Uttrykket stammer fra en godsforvalter Boycott i Irland, som i 1880-årene ble isolert pga. sin harde fremferd.

Kilde: Caplex

Tenk dere hvilket ramaskrik det vil bli over hele verden dersom Giske uteblir fra åpnings-seremonien. Folk vil løpe ut i gatene, biler vil bli veltet. Forretninger vil bli plyndret. I London, New York og Sidney. Men slapp av. Det blir ingen ting av. For mye står på spill.

Når Kristin Halvorsen snakker om en mulig "boikott", så er det å regne som en håndvask. Blod på hendene er alltid ubehagelig. Men hvor dypt bekymringene for menneskerettigheter i Kina virkelig stikker, finner vi også i Aftenposten.

Oljefondet skal øke sine aksjeplasseringer i Kina til rundt 15 milliarder kroner. Finansminister Kristin Halvorsen synes ikke det er et paradoks.- Nei, det synes jeg ikke i det hele tatt. Hele vår tenkning rundt etiske retningslinjer og hvordan vi plasserer fondet er knyttet til selskaper og ikke til land, sier hun.Burma er det eneste unntaket fra regelen. Her boikotter oljefondet hele landet, ikke bare enkeltselskaper. Halvorsen begrunner Burma-boikotten med at Norge er en del av en bred internasjonal boikott.

Sannheten er vel at det koster oss langt mindre å boikotte Burma. Litt dobbelmoral må vi få lov til å unne oss. Så rike som vi blir av det.

Den politiske opposisjonen med Høyre i spissen, som roper på "boikott" (markering) av åpningsseremonien har jeg store problemer med å forstå. De har vel også behov for å vaske hendene sine.

Enten er forholdene i landet så ille at vi bør boikotte landet totalt både politisk og økonomisk, eller så får vi la være og satse på andre uttrykksformer.

Om de skulle markert seg på en måte som hadde blitt lagt merke til, var om politikerne hadde stilt på åpningsseremonien i t-skjorter i Tibets farger og med budskap om forbedring av menneskerettighetene. Det hadde blitt lagt merke til. En uteblitt Giske er mindre merkbar enn en fjert på hovedtribunen.

Hvorfor kom det ikke noen protester mot fotball-VM for kvinner. Det foregikk i Kina i fjor, om du skulle ha glemt det. Hvor mange blogget om forholdene i Kina da? Hvor mange spaltemillimeter skrev avisene om uteblivelse? Hvem skrev brev til sponsorene? Var ikke forholdene like ille da? Eller ble ikke symboleffekten stor nok?

En aldri så liten syretest kan det jo være å spørre seg selv om det ikke nettop er på grunn av OL vi nå ser stadig flere bloggere engasjerer seg. Hvor mange av dere har tidligere protestert mot Kina og de kinesiske myndighetene? Hvor mange engasjerte seg da Shi Tao ble arrestert og dømt til 1o års fengsel i 2005? Med god hjelp av Yahoo. Uten at det er noe godt sannhetsvitne, så fikk jeg i alle fall ikke mange reaksjoner eller lesere for den saks skyld, da jeg skrev en bloggpost for 2 år siden.

Men misforstå meg rett. Jeg synes det er flott at mange engasjerer seg nå. Men min påstand er at det er på grunn av OL, ikke på tross av. Jeg håper bare at det engasjementet også er der etter at OL-ilden har sluknet.

For egen del tror jeg verken på politiske markeringer eller boikott. Det er et standpunkt som har kommet til under modning. Jeg mener nå det var riktig å gi kineserene OL. Det mente jeg ikke tidligere. Men med det massive fokuset som vil være på landet både før, under og etter lekene kan gi større effekt for menneskerettighetene enn om vi var uten. 25 000 journalister vil bidra til å øke presset mot myndighetene.

Vi ser ut til å glemme Kinas historie i vår utålmodighet. Det er ikke mer enn vel 30 år siden despoten Mao Zedong døde og landet begynte sin langsomme vandring fra marxist-leninismen (maoismen) til det man noe spøkefullt kaller "markeds-leninismen".

Jeg tror vi vil se en parallell utvikling som med "sosialistparadisene" i Europa. Den utviklingen som har løftet 2-300 millioner av kinesere ut av fattigdom, vil også være drivkraft for folket til å kreve medbestemmelse. Med økt teknologisk utvikling, desto vanskeligere blir det for maktapparatet å kontrollere massene. Og OL vil kanskje være en vitamininnsprøytning for det kinesiske folket.

Selv om vi lar det kinesiske folket oppleve OL, kan vi fortsatt fordømme kinesiske myndigheter for deres mangel på menneskerettigheter.