Folkesuvereniteten:
Makten skulle i siste instans være hos folket. Mennene på Eidsvoll så seg selv som bærere av dette prinsippet. De var representanter for folket som gav oss et nytt politisk system.
Maktfordelingsprinsippet:
Basert på Montesquieus lære om maktfordeling ble det gjennomført en fordeling av makten. Men som nevnt under folkesuvereniteten var det folket som i siste instans hadde makten. De skulle gi lover, pålegge skatter og bevilge penger, mens kongen skulle være den utøvende. Frem til 1814 hadde den dansk-norske kongen vært eneveldig. Men nå måtte han dele makten med folket.
Individenes frihet:
Alle borgere ble garantert visse rettigheter. Av disse var kanskje ytringsfriheten og rettsikkerhet for alle, de viktigste.
Sammenlignet med andre lands forfatninger, var den norske en av de mest vidtgående og demokratiske. Selv om stemmerett ble basert på eiendomsbesittelse, så fikk halvparten av mennene fikk stemmerett. Vi fikk også frie bønder ved at odelsretten ble skrevet inn i grunnloven. Og embetsmennenes uavhengighet ble styrket gjennom loven, ved at de bare kunne avsettes ved dom.
Den mest skjemmende ved Grunnloven var § 2:
"Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."
Ikke minst var Henrik Wergeland en viktig forkjemper for å fjerne feilgrepet. Noe som skjedde 6 år etter hans død, i 1851.
Det er snart gått 200 år siden vi fikk vår konstitusjon. Og vi tar dens innhold som en selvfølge. Men vi skal kanskje tenke på at det i 2008, mange nasjoner som har sitt grunnlag i prinsipper som kvittet oss med i 1814, og der innbyggere ikke har rettssikkerhet og ytringsfrihet.
Derfor har vi en god grunn for å feire og minnes. Å være stolt av den norske grunnloven har ingen ting med nasjonalisme og selvgodhet å gjøre. Det vi tar som en selvfølge, har noen kjempet for. Det bør vi ikke glemme.
Men nå skal jeg ut og feire. Ha en flott dag, alle sammen.
7 kommentarer:
For meg ligger det en slags omskrivning av fortiden i arrangementer som 17 mai. Hvis du tar det nøkterne historiske perspektivet som du gjør her, så fortjener grunnloven fra 1814 å hedres, men kan man gjøre det løsrevet fra den liberale og demokratiske tradisjonen den tilhørte - USA, Frankrike, opplysningstenkerne? Jeg tviler på at det er mange taler i dag som lovpriser den amerikanske uavhengighetserklæringen. Norge er en nasjonalstat som også har en stolt demokratisk tradisjon, men det er det nasjonalistiske aspektet som har gitt oss 17. mai. Ikkeno farlig i det, (nasjonalisme er ikke et skjellsord), men det blir litt vanskelig for meg som ikke har noen spesielle følelser for nasjonen å engasjere meg. Selv den milde norske nasjonalismen har en bismak.
Men .. jeg synes det er en flott feiring uansett, iallefall for barna og foreldrene, som er målgruppen. Folkefester er alltid en god ting, og behøver ingen god unskyldning. Og sånne tradisjoner er alltid vanskelige å starte, så la oss gjøre alt for å beholde denne. Men vi bør ikke se på den som et viktig sunnhetstegn for det norske demokratiet - den samme impulsen som får folk ut i gatene med flagg og folkedrakt her ville gjort det også under et populært diktatur. Tyskerne kom utenfra og var forhatte, derfor ble 17. mai et motstandssymbol, hadde de kommet innenfra og nedenfra ville de gjort bruk av 17. mai for alt det var verdt. Og la oss for all del holde integreringspolitikk og nasjonalistiske problemstillinger utenfor, (ie. velge whatever makes the least noise), og gjøre dette til en så hyggelig folkefest som mulig.
Til lykke med dagen, Vox. Og takk for en flott bloggpost. Grunnloven er virkelig verdt å feire. Dog må jeg spørre deg: Du har selvfølgelig fått med deg at parlamentarismen er skrevet inn i Grunnloven fra 2007, og skal bli gjeldende etter stortingsvalget i 2009. Dette bryter med maktfordelingsprinsippet, og kanskje også med § 112. Hva synes du om dette?
Bjørn: Jeg synes det er vanskelig å løsrive hedringen av Grunnlovsstiftingen uten å trekke linjene til det som inspirerte mennene på Eidsvoll. Det har selvsagt ikke noen sentral plass i feiringen, men i det perspektivet jeg anla i bloggposten, synes jeg det er på sin plass som referanse. Noe annet ville vært historieløst.
Jeg var nok noe unyansert i min nasjonalismedefinisjon når jeg slår nasjonalisme og selvgodhet i hartkorn. For meg er det demosdelen av nasjonalstaten som er det viktige i denne saken. At folket hører sammen fordi de deler samme retter og plikter innen landets grenser. Uavhengig av etnisk bakgrunn.
Det er når etnosdelen blir for sterk at jeg mener nasjonalismen får til dels uspiselige trekk.
Jeg også usikker på om vi akseptert et angrep på Grunnloven og feiringen av 17. mai om det hadde skjedd innenfra. Nasjonal Samling var ikke noe særlig mer populære enn tyskerne. Men at NS ville brukt 17. mai for det det var verdt er ingen tvil om. Det er jo ikke tilfeldig at deres offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933.
Bjørn: Tilleggskommentar som jeg glemte. Jeg hørte et interessant intervju med historikeren Atle Thorseth på Verdibørsen, P2 17. mai.
Han har nettopp forsvart en doktoravhandling: The Gospel of the Fatherland - Christianity, Universiality and National Thought in France and Germany in the early 20th Century. Og hans utgangspunkt er at vi har bygget ideologier på kristen tro og sekualisering av religiøse verdier. Han mener også at Norge er det skandinaviske landet som har gått lengst i å la en annen tro avløse den kristne: troen på nasjonen, altså oss selv.
Det er den delen av nasjonalisme jeg er mest redd for. Om han rett i sin hypotese.
Nasjonalkonservativ: Jeg har ikke mistet nattesøvnen av denne endringen i Grunnloven. Dette basert på at jeg synes det er bedre å ta inn i Grunnloven det som har vært en konstitusjonell sedvanerett i over 100 år. Jeg mener dessuten at det er maktbalansen og ikke maktfordelingen som er endret.
"Jeg også usikker på om vi akseptert et angrep på Grunnloven og feiringen av 17. mai om det hadde skjedd innenfra. Nasjonal Samling var ikke noe særlig mer populære enn tyskerne."
Nå tenkte jeg under forutsetning av at disse ideene hadde slått røtter i Norge. De gjorde ikke det, men med tanke på tilstandene i Europa på den tiden ville det ikke vært en utenkelig hendelse, (la oss tenke oss f.eks. at AP aldri brøt med Moskva). En populær norsk fascisme ville vært bygget opp rundt 17. mai, og ville nok brukt mange av de samme fine ordene om Eidsvoll og Grunnloven. Poenget mitt er egentlig at følelser og virkelighet kan være løsrevet, så at 17. mai er en vakker feiring som bruker pene ord er ikke noen beskyttelse mot noe spesielt.
Ellers tror jeg at heller ikke den etniske nasjonalismen nødvendigvis bør være et skjellsord. For meg er den mer nøytral, en kraft man må forholde seg til, og som kan slå ut i god og dårlig retning. Da må vi skille mellom at noe er usmakelig ("typisk norsk å være god!") og farlig ("Norge über alles"). Den norske nasjonalismen er på sitt verste usmakelig, og på sitt beste noe som ikke engasjerer meg personlig. Men å drømme om en verden uten noen form for nasjonalisme blir utopisk, det er en naturkraft, og jeg er egentlig strålende fornøyd for hver eneste dag som går uten naturkatastrofer. Det er en fantastisk fredelig tid vi lever i. Heia Norge!
Bjørn: Jeg konstaterer at vi i det store og hele er enige, selv om nyansene kanskje er noe forskjellige.
:-)
Legg inn en kommentar