Føleri og prinsipper

Arbeiderpartiet ønsker minst mulig debatt om datalagringsdirektivet. Det er vanskelig å tolke ulike utspill på annen måte. Først ute var Knut Storberget. I går kom partiets nestleder med følgende "gullkorn":

– Det handler om å forebygge alvorlig kriminalitet, ikke minst barneporno. Redder vi ett barn, er det verdt det, sier Aps parlamentariske leder og parti-nestleder Helga Pedersen. 

Dette er hersketeknikk med følelser som våpen. Jeg blir litt skremt når en av landets presumptivt viktigste politikere argumenterer på et slikt nivå. Det blir fryktelig vanskelig å argumentere mot. Men ikke umulig.

Det skal skapes et inntrykk av at Ap er for datalagringsdirektivet fordi uten det, så vil det bli begått mange overgrep mot barn. Og vi som tilfeldigvis er motstandere blir da oppfattet som følelsesløse kynikere som setter våre egne interesser og personvernet over de stakkars barna.

Men det er et farlig våpen, Helga Pedersen har valgt seg. Ikke minst fordi det så lett kan vendes mot skytteren.

Datalagringsdirektivet ble ikke innført for å bekjempe barneporno. Direktivet ble innført fordi man pga terrorasksjonene i Madrid og London, trengte et enhetlig regelverk for kommunikasjonsdata. For å bekjempe terrorisme og alvorlig organisert kriminalitet. Eller "serious crime" som direktivet omtaler. Et begrep som vi ikke har i norsk rettspleie.

Og hvis barnepornografi er noe av det verste som direktivet skal reddes fra brukes mot, hvorfor er da strafferammen maksimalt 3 år? Faktisk lavere enn den som er satt for å kjøpe seg en hore. Hvis handlingen er så uhyrlig at det er nødvendig å overvåke hele befolkningen for å kunne drive effektiv etterforskning, hvorfor så lav straff, Helga? Og rettspraksis viser at det ikke er maksnivået som er vanlig.

Vi har jo tidligere sett at politiets kapasitet i barnepornosaker er av langt større betydning enn muligheten til å gjenfinne trafikkdata. Og at det ikke alltid går imponerende fort. Men dette kan jo politikeren Helga Pedersen bidra til å gjøre noe med.

Kripos har i tillegg bidratt til å redusere problemet kraftig gjennom sitt filtersystem. I tillegg er Kripos sterkt kritisk til opphaussing av overgrepstall. Og stiller kritiske spørsmål ved motivene for opphaussingen. John Ståle Stamnes, leder for internettgruppen i seksjon for seksualisert vold hos Kripos, sier følgende:

- Det er en vrangforestilling at det er tusenvis og hundretusenvis av nettsteder som distribuerer overgrepsbilder av barn. Det er ikke sant, hevder han.
Han mener at det er de ideelle organisasjonene som har skapt dette urealistiske bildet, og er av den oppfatning at det har fått stått uimotsagt altfor lenge.
- Hvorfor de opererer med så høye tall, kan man jo bare spekulere i, men det er vel ikke usannsynlig at de roper fordi de trenger penger.

Helga Pedersen velger også å overse at innføringen av datalagringsdirektivet faktisk har minimal påvirkning av oppklaringsprosenten. 0,006 prosentpoeng er vel ikke imponerende tall. Uansett hvordan de tolkes.

Men Helga Pedersens utsagn om at "reddes vi ett barn, er det verdt det" er interssante i større sammenhenger enn datalagringsdirektivet. Hvor vil hun sette grensen for hva som er verdt for å redde ett barn? Jeg går ut fra at vi kan redde de aller fleste barna dersom vi innfører videoovervåkning/romavlytting av alle hjem. I tillegg vil man bekjempe familievold. For å redde ett barn, så er det vel verdt det?

Helga Pedersen har bare trukket barneporno/pedofili-kortet fordi hun ikke har andre argumenter. Hun satser på å sette dld-motstandere sjakk matt med følelser. Men i sin iver glemmer hun at datalagringsdirektivet rokker ved fundamentale rettstatsprinsipper. Og at det i forhold til kriminalitetsbekjempelse ikke har den proporsjonalitet som kan forventes. Noe som alt er fastslått av den Internasjonale juristkommisjonens norske avdeling.

Arbeiderpartiet skyr debatt på andre kritier enn følelser. Derfor er jeg stolt over å være en av initiativtakerne til den tverrpolitiske organisasjonen Stopp datalagringsdirektivet. Tirdag stiftes organisasjonen. Kanskje vi da kan få partiet på banen og diskutere prinsipper og ikke bare følelser.

Les også utvalgsleder Internasjonal juristkommisjon, Jon Wessel-Aas tilsvar til Knut Storbergets utspill:

Carl Christian Grøndahl har også blogget om samme sak.