Monstrene i Hardanger

Jeg skal innrømme en viss sympati for mastemotstanderne i Hardanger. I et svakt øyeblikk kan jeg nok ha tenkt å bli med på aksjon. Men de klarte å overbevise meg om å la være. Jeg er nemlig livredd for monstre. Norge er jo fulle av dem. Monstrene altså. For mastene som er planlagt bygget i Hardanger er med ett unntak, som alle andre master. Det betyr at jeg i en omkrets av 1 km fra huset, har mange monstre. Jeg vet nesten ikke om jeg tør å gå ut. I alle fall ikke etter mørkets frembrudd.

Nå skal ikke aktivistene ha all skyld. De har fått god hjelp av media (og noen pengesterke bergensere.) Men i motsetning til aktivister er mediefolk, journalister, kommentatorer og redaktører litt enkle sånn. La oss ikke derfor ikke dømme dem for hardt. Finner en av dem et fiffig ord er veien til ctrl+c og v, kort. Sånn var det også med aske-ord i alle varianter. En barnslig glede vi ikke bør ta fra dem. De har det jo så gøy når de holder på, stakkars. Sigve Indregard har forøvrig laget en lettfattlig pekebok til bruk for journalister. Journalister er heller ikke så stive i geografi. Noe dette monsteroppslaget i Dagsavisen med tilhørende kommentar i Sunnmørsposten, til fulle viser.

Men tilbake til Hardanger.

Paradoksene når det gjelder Hardanger, miljø, uberørt natur og turisme står i kø. Ja, de vokser til nesten monstrøse dimensjoner etter hvert som jeg tenker på dem.

Paradoks:Hardangerbro-monsteret
Er mastene monster, hva skal vi da kalle en bro med brohoder brotårn opp mot 200 m? Giga-monster?

Klikk  for større bilde. Ill. BT

Foto: Hardangerbroa.no

En liten flytur over anleggsområdet viser jo at dette handler om "minimale" inngrep i naturen.




Men dette forsvarer f. eks. Erna Solberg med klar logikk i DN 14/8. Det er et inngrep som er ønsket av lokalbefolkningen, så da så. Dessuten er det et godt distrikspolitisk virkemiddel, fordi det hindrer fraflytting fra f. eks. Eidfjord. I tillegg skal de lokale kommunene betale hele 147 millioner av egne (skattebetalenes) penger. Det er knapt et stort løft for kraftkommunene i Hardanger. Men midler fra konsesjonskraft utgjør det doble av kommunenes tilskudd. Men bilistene skal betale det meste.

Det interessante og paradoksale er at 70% av trafikken er ferie- og fritidstrafikk. Altså et større inngrep i det vakre Hardanger for at turistene skal komme enklere til å nyte naturperlen. Biltrafikk er jo så naturvennlig så.

At Erna Solberg forsvarer broen med nebb og klør er jo ikke så rart. Broen er hennes barn. Unnfanget i Stortinget i en sen kveldstime i 2006. Lars Sponheim må påta seg farskapet. Intermezzoet resulterte i to barn som de delte. Erna fikk Hardangerbroen, Lars fikk bybane i Bergen. Nå er det forresten ikke helt sant at det var et massivt ja til bro. De aller fleste ville faktisk ha rassikring om de kunne velge. Det kunne de ikke.

Paradoks:Cruisebåtmonsteret
Mange av turistene kommer til naturperlen Hardanger via sjøens bomaskiner, cruisebåter. På sin vei til de naturskjønne omgivelser spyr de ut forurensning. Bare ett av disse cruiseskipene slipper daglig ut like mye CO2 som 7% av den norske bilparken. I 2010 er det ventet 48 av disse inn til Eidfjord f. eks.

Arcadia ved kai i Eidfjord

I tillegg skal de fraktes i busser til attraksjonene og tidvis skaper det kø og problemer for andre turister. Og det stilles spørsmålstegn ved hvilken effekt det gir den lokale turistnæringen. Og paradoksene står også i kø. Cruiseskip kan bidra til kraftkrise om nye regler innføres. Men de kritiske røster kommer nok til å stilne fordi denne virksomheten er for viktig for reiselivet.

Paradoks: Oppdrettsmonsteret
Tidligere var det industrien i Hardanger som var bidragsyter til å forurense dronningen blant norske fjorder. Nå er industrien blitt borte og en turistattraksjon. Oppdrettsnæringen har overtatt.  Hardangerfjorden har en av landets tetteste forekomster av oppdrettsanlegg. Det er en milliardindustri. Men også en industri som bidrar til å forurense. I Hardangerfjorden slippes det ut 580 tonn løst nitrogen hvert år i tillegg til andre stoffer, viser denne rapporten. Og er i ferd med å gro igjen.
Noen hever stemmen og sier nok er nok, men blir nok ikke hørt. Men aldri så galt at man ikke kan gjøre noe positivt ut av det. La det bli en turistattraksjon. Skal vi se: Vi plasserer noen forurensende oppdrettsmærer i en av landets fjordperler og så gjør vi det til en turistattraksjon. Ikke dårlig. Det var dette med uberørt natur da.

Paradoks: Monsterattraksjoner
Man skulle jo tro at det Hardangers fantastiske natur som er det turistene kommer for å se. Av disse er Vøringsfossen på topp. Vøringsfossen er selvsagt regulert til kraftproduksjon. I sesongen sørger man for at turistene får den nødvendige ekstra spruten. Resten av året sildrer den. Og sørger for at kraften gjør hardingene rike. Eller mindre fattige enn naboene. Alt etter som. I Eidfjord ligger en annen av de største attraksjonene i Hardanger: Sima Kraftverk Folk vil faktisk se hvordan kraft blir produsert og beundre norsk ingeniørarbeid på høyt nivå. Men de vil kanskje ha seg frabedt å se hvordan den blir fraktet videre? Til og med en av dammene som tilhører kraftverket er oppført som attraksjon.Sysendammen. Det er den som sørger for vann til Vøringsfossen.

Som allerede nevnt så satser hardingene på å gjøre en annen forurensende og naturskjemmende aktivitet om til turistattraksjon. Som i Hardanger Akvasenter

Nå er forsåvidt ikke dette noe argument for å gjøre ytterligere inngrep i naturen. Men mer indisier på at Hardanger ikke blir tom for turister om man bygger en kraftlinje til. Fordi det finnes jo allerede kraftlinjer som krysser fjorden.

Hvis den uberørte naturen er det viktigste argumentet, burde vi kanskje også rive noen av de styggeste bygningene i tettstedene turistene må igjennom. Og bøndenes kulturlandskap. Nei, nå er jeg usaklig.

Men når vi kan gjøre kraftstasjoner, damanlegg, industrianlegg og oppdrettsmærer til turistattraksjoner, hvorfor ikke kraftmaster. Ikke monstermaster, men designmaster. Det kunne bli et nytt kulturlandskap. Vi har jo en haug med flinke arkitekter. Snøhetta, Lund Hagem, Niels Torp, Kristin Jarmund. For å nevne noen. Lag konkurranse. Kanskje vi kan få til noe som islendingene har fått til. Slik som disse mastene Choi+Shine laget for Landsnet:

Foto: Choi+Shine

Paradoks: Energisituasjonen
Men jeg savner en mer inngående debatt rundt utspillet til prof. Steinar Strøm (sic) Trenger vi virkelig denne utbyggingen? Er utbyggingen bare et ledd i å sikre Bergen strøm i en mulig krisesituasjon eller er den et ledd i Statkrafts eksportekspansjon? Hva med strømprisen? Er det riktig at vi skal ha en så lav strømpris som gjør at vi uten blygsel bygger hjem nr. 2 i fjellheimen eller ved sjøen med enda mer luksus og remedier enn hjemme. Og som vi ringer varm lenge før vi ankommer, for å ha det komfortabelt når vi kommer frem. Fordi strømmen er så billig. Men å bruke prismekanismen på strøm ville ikke selv et så markedsorientert parti som Høyre, drømme om. Men SV kunne. Men tør ikke de heller.

Kanskje vi kunne spart inngrepet. Ikke fordi det nødvendigvis ødelegger naturen, men fordi vi ikke trenger det?

Det eneste jeg vet er at dess mer jeg dykker ned materien, dess flere monstre ser jeg. Men ikke i form av master.