Vox leser" fredagslyrikk" - Hjemkomst til havet

Jeg er omtrent født i fjæresteinene. Nesten så langt vest i havet du kan komme. Der Nordsjøen kan være både sjarmerende og forførerisk vakker, men har et Janusansikt. Skremmende og nådeløs når den spiller opp til stormdans. Trygt plassert på landejorda i Bærum savner jeg havet. Av og til. Da passer dette diktet av Kolbein Falkeid.

Hjemkomst til havet

 

Som den fortapte sønn

vender jeg tilbake til deg, hav.

 

Du som skremmer idyllene langt inn

i lunkne fjordbotner, viker og poller

fordi du er altfor kongelig for lystseilere,

påhengsmotorer og festivalfiskere.

 

Uten å blunke svelger du sola

som en rå eggeplomme til kvelds,

og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,

stinne av regn og uvær, en våt klut

mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.

 

Mot horisonten som et diadem om pannen

skriver du dine salte brev til kysten.

Land forvandles,

dyr og mennesker kommer og går.

 

Bare du

lever tilbaketrukket, klodens

blå øyne mot stjernene og evigheten.

 

Hvis jorden har sjel

Svømmer den i deg.

Utsikt mot vest fra Storåsen - Florø. Nordsjøen rett ut