Skatt og voodoo

Jens har sagt det flere ganger. Han kommer sikkert til å gjenta det i partilederdebatten i kveld også.

Den «dynamiske skattepolitikken» er utprøvd forlengst, og med dårlig resultat. USAs president Ronald Reagan prøvde ut dette på 80-tallet, og det gikk veldig, veldig galt.

I tillegg kommer han ganske sikkert til å si noe sånt som :

Vi vil bruke de store pengene til velferdsoppgaver og ikke usosial skattelette

Og han kommer helt sikkert til å snakke om voodoo-økonomi. Det er god retorikk og går spesielt godt hjem hos kommentatoriatet. De tror det er økonomen Jens som snakker. De tar feil. Det er politikeren som er redd for ikke å bli gjenvalgt. Sammen med de andre rødgrønne. Økonomen Jens vet nok at dette er tull.

Dynamisk skattepolitikk
Det kan sies mye om Reagan og hans politikk. Når det gjelder skattepolitikken er det ikke en opplest og vedtatt sannhet at det var den som bidro til underskuddene.

Lawrence Lindsey, Harvardprofessor, styremedlem i sentralbanken og sist kjent som rådgiver for President Bush som fikk sparken fordi han i 2002 anslo kostnadene ved en Irak-invasjon til å bli mer enn 200 milliarder dollar. "Balloney" sa Rumsfeld om det. Vel, vel. Lindsey studerte Reagans skattepolitikk i boken "The Growt Experience, How the New Tax Policy is Transforming the U.S. Economy" Etter hans oppfatning fungerte den dynamiske skattemodellen. Det økning i statens utgifter som bidro til underskuddet. (Se også "Ronald Reagan rir igjen." Jan Arild Snoen)

Danmark: Det danske finansdepartementet har beregnet at skattelette på 23 milliarder danske kroner gir en samfunnsøkonomisk gevinst på 35 millarder. Les deres begrunnelse her.

Norge: SSB har i en rapport beregnet at en dynamisk skattepolitikk kan gi 56 øre tilbake for hver kroner som gis i skattelette. Undersøkelsen viser altså at skattereduksjoner bidrar til å øke veksten i økonomien og dermed grunnlaget for økt velferd. Da Høyre brukte denne undersøkelsen i et dokument 8-forslag for å få satt ned et faglig utvalg for å gjøre en grundigere undersøkelse av dynamisk skattepolitikk, stemte de rødgrønne nei. Fakta er farlig.

Ap og rødgrønnes egne skattereduksjoner
"Vi bruker de store pengene på velferd, ikke på usosiale skattereduksjoner". Vel det er en sannhet med diverse modifikasjoner. I budsjettet for 2002 foreslo Stoltenberg I, skattelette på 7,2 milliarder kroner. Omregnet til 2009-kroner: ca 9 milliarder. Pussig at ikke velferden ble "rasert" da.

I perioden 2002 til 2004 reduserte Bondevik II skattene med 19,4 milliarder. ((St.meld. nr. 29 (2003-2004). Ca 2/3 av skattereduksjonen vedtatt med Aps stemmer til alt overmål. 19,4 milliarder i 2004 burde jo ha utslettet alle velferdstiltak?

Det morsomme er at det er 2004-nivået som skal finansiere velferden. Helt frem til 2013. For Jens har bekreftet at skattene skal være på 2004-nivå frem til 2013. Altså etter at man da hadde gitt nesten 20 mrd i reduksjon. Er det noe som ikke stemmer her?

Det merkelige er at skatteinngangen økte hvert år i Bondevik IIs regjeringstid. Og oppgang i konjunkturene var det Stoltenberg II som fikk glede av.

Men hvor mye er 20 milliarder i skattelette? Det er ca 8 promille av BNP og det er ca. 2 prosent av offentlige utgifter. Men allikevel nok til at det blir for lite velferd. I følge Jens og de rødgrønne. Og for ordens skyld: Alle 900 milliarder i offentlige kroner brukes ikke på velferd.

Spørsmålet som ikke blir stilt i debattene er: Hvis vi skal få mer velferd, hvorfor økes ikke skattene? Kanskje fordi økonomen Jens vet at sammenhengen ikke er så opplagt. Derfor holder 2004-skattene til å finansiere velferden i 2013. Mens 20 milliarder i skattelette gjør at vi ikke kan levere den velferden vi ønsker. Beklager, det er ikke troverdig, Jens.

Om noen av leserne mener det er faktafeil her, er jeg takknemlig for tilbakespill. Det utelukkes ikke og de skal bli rettet om noen har annen dokumentasjon.

Garanti eller politikk

Norske politikere vet at velgerne har så lite tiltro til dem at når de virkelig skal vise at de er til å stole på, utsteder de garantier. Som i praksis ikke viser seg å være verdt noe som helst. Og så sitter de der og lurer på hvorfor de scorer lavt på tillitsskalaen.

Jeg har stor forståelse for at noen partier har problemer med å samarbeide. I alle fall om man skal ta utspill og partiprogrammene som utgangspunkt. Det var nok også utgangspunktet for mange i SV da de bestemte seg for å gå i regjering. Sosialisme, freds-, miljø- og anti-Nato-partiet. Men de fant frem til statsrådslimousinene. Og likte det godt. Så godt at mange prinsipper ble lagt på vent.

Det er mulig at jeg ikke har forstått den indre kjernen i politikk-løken. Jeg trodde det var å utøve makt. Å få gjennomslag for sine saker. Om ikke alle; så de viktigste. Gjennomslag får man best i posisjon. Man skal ha flaks for å oppnå det samme i opposisjon. "Politik er att vilja" sa maktpolitikeren Olof Palme.

Det er mulig å ha stor forståelse for at mange er skeptiske til utspills- og snu-kappa-etter-vinden-partiet Frp. Men Frp ville få problem med sine hjertesaker i posisjon som SV har fått. Selv om Frp er betydelig større. Det ville sikkert bidratt til noen protestaksjoner på asfalten foran Stortinget, men det er vel ingen partier i landet som er så tilpasningsdyktige som Frp.

Men Siv Jensen har også skrevet under på garanti. Kanskje Siv innser det det mange tror. "Magien" forsvinner når man kommer under ansvarlighetens stekende sol. Og at baksetet i en limousin ikke er for folk flest.

Steile fronter og politiske garantier kan altså forhindre at det blir en borgerlig regjering som kan ha flertall i folket. Fordi noen partier avviser et bredt ikke-sosialitisk alternativ uten at man har satt seg ned for å sondere en mulig regjeringsplattform. Man kan bli straffet for mindre enn det.

Selv velger jeg å tro at Sponheim og andre garantister har lest sin Machiavelli:

Enhver innser det prisverdige ved en sanndruelig fyrste som levet et helstøpt liv uten noen form for snedigheter. Likevel har vi i vår egen tid sett at de fyrster er kommet langt som ikke er gått av veien for å lyve og på snedig vis lure folk. Til syvende og sist har de på dette vis overgått de ærlige og aktverdige.

Og i tillegg til dette:

En klok fyrste verken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er til stede. Det ville ikke vært noen god regel dersom menneskene bare var gode. Men menneskene er skrøpelige og vl selv aldri holde de løfter de har gitt deg. Og da kan heller ikke du gjøre det samme overfor dem.

Kan man håpe at det i neste valg blir gitt garantier om ikke å gi garantier.

Har noen glemt 2005?

Velgerne takket i 2005 nei til en ny runde med Høyre, Krf og Venstre. Og straffet partiene. Spesielt ille gikk det for Høyre. De gjorde ett av sine dårligste valg noensinne. Flukten til Frp var formidabel. Krfs velgere var også misfornøyde, men de gikk til Ap og Senterpartiet.

Bernt Aardal har beskrevet dette slik:

Let us take a closer look at the direction of changing party preferences. Even though the respective party leaders claimed that the center-right coalition was a success, and that the relationship between the parties was amicable there were signs of political strain, in particular between the Christian People`s party and the conservatives. The transition matrices from the MMI polls show that the CPP (Krf) lost quite a few voters to Labor and to the Center Party. This indicates that some Christian voters may have telt that the party had moved too much to the right during the companionship with the Conservatives. The latter party, on the other hand, lost heavily to the Progress Party, indicating that Conservative voters seem to have moved in opposite directions. This is not surprising, taking the political landscape immidately before the 2001 government formation into account.

Kilde: Bernt Aardal, How to lose a walk-over election? A preliminary analysis of the 2005 Parlimentary Election in Norway.


Så hva er det som får Høyre til å tro at dette er glemt nå? Er det finanskrisen? Vel, Høyre har ikke vunnet mye oppslutning på sin ansvarlighet ennå. Tilsvarende har ikke Frp tapt særlig mye på sin såkalte "uansvarlighet". Foreløbig er det mer finanskrise i mediene enn hos Ola og Kari Nordmann. Det kan selvsagt endre seg.

Jeg håper Høyre har gjort en grundig analyse på at det er dette velgerne vil ha. Vil man ha mer Høyrepolitikk eller mer sentrumspolitikk? Svaret så langt tyder på at man tror det siste.

Det er et meget høyt spill som spilles og jeg vil tro diskusjonene går høyt internt. Selv om ikke noe er lagt på bordet ennå, så oppfattes det som om partiet har valgt bort Frp. Men har Høyres velgere gjort det?

Som i 2005, da Carl I. Hagen endret spillet fullstendig, kan Siv Jensen gjøre det denne gangen. Det er ingen ting i veien for at Frp blir større enn de tre borgerlige og da er Erna sjakk matt og historie som partileder. Frp har sagt nei til borgerlige regjeringer før. Og kan gjøre det igjen. Man kan ha forståelse for det. Det er ikke lett å samarbeide med noen som vil gjøre det med klype på nesa.

Vi skal heller ikke glemme at i april i fjor ville 2 av 3 høyrevelgere ikke ha Erna som statsminister, men Per Kristian Foss. Nå er han den som går sterkest ut mot Frp og fronter Erna som statsminister.

Dette kan bli spennende. Kanskje for spennende for noen.

Borgerlige velgere har fått sin ombudsmann

Jens Stoltenberg er rørende opptatt av at det må de borgerlige velgere må få ett alternativ før valget i 2009. Gang på gang og senest i dag uttrykker han sin dype bekymring for at manglende alternativ:

Statsministeren beklaget at det ikke er noe alternativ til hans egen rødgrønne regjering.

- Jeg beklager det fordi velgerne har krav på klare alternativer. De som stemmer borgerlig vet ikke hva de får, verken når det gjelder politikk eller statsminister.

Det virker nesten som om han lei sin egen regjering. Og gjerne vil stemme på et godt borgerlig alternativ. Med alt bråket som har vært i regjeringsperioden, så skjønner jeg ham godt. Men jeg trodde at det var en fordel for AP om dette "alternativet" som han maser om, ikke fantes?

Jeg tror velgerne er smartere enn Jens og gjennomskuer hensikten hans med utspillet og hans påtatte omsorg for de borgerlige. Velgerne har ikke de sammen problemene med å finne et borgerlig alternativ. De kan jo stemme på ett av partiene.

Krise gir muligheter

Finanskrisen er sakte i ferd med å endre det politiske bildet. Og det utnyttes for alt det er verdt av noen. Som Høyre. Strategene i Stortingsgata har selvsagt sett det samme som de fleste andre. Når finansstormen uler, velger Ola og Kari Nordmann det sikre fremfor det usikre. Og FrP står nå for det usikre.

Høyre smir mens jernet er varmt. I lengre tid har vi fått høre om Frps uansvarlighet i økonomien. Jan Tore Sanner har gjentatt budskapet med jevne mellomrom.

- Dette er ikke tiden for eksperimenter, og jeg er overrasket over at Siv Jensen holder seg for øynene og bare fortsetter som før. Det er underlig at ikke Frp trekker lærdom av det skjer.

Og Erna har laget kravsliste som hun la frem under trontaledebatten:

Kravene er at handlingsregelen skal følges, at pengemarkedet skal reguleres strengt, at integrering er et satsingsområde og at kulturpolitikken skal være offensiv, også overfor ikke-kommersiell kultur.

De som hørte Siv Jensen og Per Kristian Foss i Dagsnytt 18 på torsdag, forsto at det ikke ble flate tangoer på Slottsmiddagen samme dag.

Og Høyre får drahjelp av meningsmålinger som viser nedgang for FrP. Kommer det flere med lignende utfall, så blir Siv Jensen langt mer medgjørlig. Tror jeg.

Vi har allerede sett signalene. Per Sandberg er allerede nå villig til å omformulere partiprogrammet når det gjelder frislipp av markedet:

Følgende formulering står å lese i andreutkastet til handlingsprogram:

«Regulering fra myndighetene burde i prinsippet være overflødig i en fri økonomi, siden konkurranse og innovasjon ville hindret monopoldannelse.»

Nå sier programkomiteens leder, partiets nestleder Per Sandberg, at det omstridte punktet skal ut.

– Dette er et prinsippspørsmål som ikke hører hjemme i et handlingsprogram for kommende stortingsperiode, sier Sandberg til nettstedet.

– Det er klart at regulering og kontroll må være på plass i den virkelige verden.

Han antyder samtidig at den omstridte formuleringen kanskje ikke bør være med i prinsipprogrammet heller.

– Vi kan ikke la alt flyte fritt i en verden med grenseløs økonomi, sier han.

Partiets forslag om å innføre lønnsdiktat og bonusregulering i krisepakken er heller ikke i tråd med partiets programformuleringer.

Samtidig kommer det signaler fra Frps velgermasse om at de kanskje har et annet syn enn partiet på flere områder. Så om man skal leve opp til å være populistiske og partiet for folk flest, så kan vi kanskje vente flere programendringer. Uten at protestelementet forsvinner. Det er en vanskelig balansegang for Siv.

I mellomtiden spiller man ut offer-rollen og furter litt. I følge Høyre.

Høyre har god tid. Finanskrisen gjør mye av jobben og kan kanskje bidra til at de når målet om en stor-borgerlig samling. Dersom Frp setter flere av sine kjepphester på stallen kan kanskje Venstre og Krf komme på talefot. 4 år til i skyggenes dal i opposisjon, frister ingen. "Politik er att vilja", sa Olof Palme. Makt er viktig. Det kan bli en konstellasjon som kan utfordre de rødgrønne.

Så spørs det om Frp vil ofre noe av sjela si for taburetter, eller om de vil være i "den virkelige verden".

Høyre balanserer på en slakk line. Man kan fort falle ned. Det kan gjøre vondt. Eller man kan nå den andre siden. Regjeringssiden.

Oppdatert: Tirsdag 28.10.08 kl. 1515:

Høyre gir seg ikke. Nå er også Inge Lønning sluppet fri: "Frp må bli voksne." Så kan man undres på hva som følger.

Hvor er Høyre på vei?

En time ekstra på en flyplass kan brukes til så mangt. Som å reflektere litt over Høyre og deres krumspring i det siste. Ja, riktig. Klimaforliket er stikkordet.

De fleste trodde vel at miljøvern og klimasaker var noe Børge Brende fikk holde på med, slik at han ikke gjorde for mye skade i næringspolitikken (Ja, jeg tenkte Union nå.) Samtidig fikk Høyre et klimapolitisk alibi. Det ble forsterket at av at Erna ikke ville snakke om miljø og klima og sånn foran lokalvalgkampen i høst. Men så hvisket/ropte noen rådgivere i øret hennes at det var en av de heteste sakene bokstavlig talt. Med ett var Høyre mer katolsk enn paven. (Dette er selvsagt veldig spissformulert og for ikke å fornærme Høyre for mye, så tror jeg ikke de tenkte på en FrP-variant)

Det jeg lurer på nå er om Høyre har malt seg inn i en krok, eller om de rett har slett har malt seg ut av en.

Hvilke signaler er det de forsøker å gi? Ved å gå så langt som til først å lansere 61 teser i den tre-enighet som H+Krf+V kom frem til, samt å inngå i Klimaforliket, var det opplagt at de måtte vite at dette ville ekskludere FrP. AP var smarte som utelot FrP fra forhandlingene. Da unngikk de at FrP kunne trekke seg ut av prosessen.

Alle besvergelser om å etablere et tettere samarbeid med FrP falt døde og maktesløse til jorden i samme sekund som klimaforliket ble lagt frem. Erna forsterket det i Redaksjon En da hun påpekte forpliktelsene i forliket. Direkte til Siv Jensen.

Siden både Venstre og KrF har sagt bastant nei til å være i en regjering der FrP inngår og FrP har sagt nei til å støtte en borgerlig regjering de ikke er medlem av, så er frontene fastlåst.

Er Høyre redd for å bli klistret til et FrP som ikke tar klimakrisen alvorlig, men som benytter enhver anledning til å vise sin skepsis. Eller til å håne Al Gore og FNs klimapanel. Var det derfor det var så viktig å inngå i klimaforliket og dermed male seg ut av det hjørnet de følte FrP var i ferd med å bli?

Eller erde fanget i et hjørne med sen-tørkende maling rundt. Som regel havner man i et slikt hjørne fordi man er opptatt av alt mulig annet og glemmer seg.

Uansett så styrker dette FrP. De fremstiller seg selv igjen som offerlammet alle rovdyrene jakter på. Når man studerer klimaforliket, så er det like ullent og fri for forpliktelser som en forsikringspolise på skadeoppgjørets dag. Det er enkelt for å FrP å peke på dette og spørre hva man har oppnådd. Og det er nok miljøskeptikere i landet til at de kan holde en oppslutning på +/- 25-30%.

Det viser også at Høyre har problemer med å bestemme seg for ”hokken de ska goblunke tel.”

For å bruke en travmetafor, så minner Høyres løp mye om det som kalles "dødens posisjon." («Dødens posisjon» betyr å ligge utvendig for lederhesten. Da får man all luftmotstand og må gå alle yttersvingene. Det er sjeldent at hester i dødens posisjon vinner travløp.) En borgerlig regjering i 2009 virker fjernere enn noensinne.

Men en sak gjenstår. Tiden frem til valget i 2009 er i politikkens kalender, uendelig lang. Men nå er FrP ute i kulda. Og siden de ikke akspeterer global oppvarming, så vil de kanskje være der en stund.

Hvor er Høyre på vei? Inn i hjørnet eller på vei ut?