En andedamdrøm

Jeg pleier sjelden å blogge om drømmer fordi de ofte er svært private. Denne er det ikke. Om noen skulle finne likhetstrekk med virkelighetens verden, så er det fortsatt bare en drøm.

Jeg drømte nemlig at jeg fikk være flue på veggen på statministerens kontor (SMK) noen dager. Jeg kan derfor avsløre hvordan Veranda havnet utenfor statsministerboligen. Det skjedde mye, så jeg skal forsøke å bare ta med hovedsakene.

-----------------------------
Det var krisestemning på SMK. Stikkord: Frigjøringsdag, veterandag og Kong Harald. Jens hadde lånt øre til Forsvarsdep som hadde ment at det var på tide at regjeringen fikk et bedre tak på behandlingen av veteranene. Nå skulle man slå på stortromma: Lansere Veteranmelding, gjøre frigjøringsdagen til veterandag og dele ut Krigskorset til soldater som ikke hadde vært i krig, men som hadde utvist ekstraordinært mot i krigslignende operasjoner. Og forsvarsdept insisterte på at Kong Harald ikke skulle være tilstede. Det skulle skinne på regjeringen denne dagen. Jens skulle slippe å stå i skyggen av kongeglansen.

Jens kommer aldri til å glemme hvor muggen kongen ble da han informerte ham om opplegget. Og han hørte Sonjas utbrudd langt ned i slottstrappen. Men endelig hadde han satt ned foten. Og den skulle han stå på. Det eneste han hadde lært av Torbjørn.

Men Harald var ikke tapt bak en kongekrone. Han kontaktet sine republikanske venner i Dagbladet. Folket fikk vite at Jens hadde gitt kongen husarrest 8. mai. Helvete brøt løs. Jens skjønner når han har tapt og resten av historien er kjent.

Derfor var alt som kunne krype og gå av rådgivere og spinndoktorer kalt inn til krisemøte. Den tildels hatske stemningen i folket måtte snus. Et tapt kommunevalg var i sikte.

Forslagene var mange. Besøk på sykehjem med innlagt klapp på de gamles kinn. Barnehagebesøk med små søte. siklende på Armanidressen. Alle ble avvist.

Så nevnte noen at dyr er en sikker vinner hos folket.  Hunder kan være søte, men ble fort avvist. Det fikk holde med "Kongepudler" for en stund. Jens er allergisk mot katter, noe han fant ut da Pusekatt Valla herjet som verst.Man gikk etterhvert tom for idéer som rant ut i sanden.

Eureka, ropte Jens plutselig. Han hadde løsningen. Jens er nemlig en Sopranosentusiast som få. Han har sett alle episodene flere ganger. Ja, han hadde i et svakt øyeblikk fortalt VG at han og Tony Sopranos hadde en del felles trekk. 

Nå husket Jens en episode fra serien som kanskje kunne brukes:



Alle var i fyr og flamme. Jens sammen med en and og en haug med små søte andenøster ville være det man trengte for å komme på offensiven. Minst en av tabloidene, sannsynligvis begge ville hoppe på storyen. Pressefolk er egentlig ganske enkle, men vet at søte dyrehistorier selger godt. Det var i alle fall det rådgiverkorpset trodde.

Som sagt så gjort. Er man statsminister med stort hoff, trenger man ikke Try Hard for å skaffe en drektig and. Allerede neste dag fant en overrasket statsminister en and på terrassen. Noe som ble lekket etter alle kunstens regler til media. I tillegg til Facebook og Twitter.

Det ble akkurat den solskinnshistorien SMK hadde drømt om få. Alle media fulgte anda fra time til time. Også når Jens inviterte til navnekonkurranse. Som ble "vunnet" av en blogger/tvitrer som liker å leke seg med ord. Og som slengte avgårde et forslag en kveldstime.  "Veranda" ble navnet. Stemt frem av tusener av besøkende på Facebooksiden til Jens.

Og snart lå det 9 søte små i reiret til Veranda. Godt passet på av sikkerhetsvakter, men i et ubevoktet øyeblikk forsvant nabokatten med en av de håpefulle. Sympatien for de gjenværende ble ikke mindre hos folket. Regien var av Oscarklasse.

Hvem husket 8. mai og kongens sutring over husarresten da Jens som den stolte andefar ledet sine nye familiemedlemmer trygt over Parkveien. Ingen. Absolutt ingen. Selv Carl-Erik Grimstad var taus. Noe som i seg selv er imponerende nok. Jens sto frem som den trygge (l)andsfaderen med det store hjerte for de svakeste i samfunnet. Game. Set. Match.
----------------------------------
Men dette var altså bare en drøm.

Ikkje sint, berre veldig, veldig skuffa

Det er ikke hverdagskost at jeg forsvarer en Sp-politiker. Det kan bli lenge til neste gang. Men den raske og summariske dommen over Liv Signe Navarsetes utskjelling av en sykehusaksjonist, blir for unyansert og enkel for meg.

Hvis man bare baserer dommen på det første kreative klippet til TV2, kan jeg til nød forstå noen av reaksjonene. Det ser ikke pent ut. Men er i overkant tabloid. Etter at jeg så hele innslaget hos NRK Sogn og Fjordane fikk jeg et noe annet inntrykk. Spesielt avslutningen.

Sånt blir jo mat for de som vet best. Det aller Siste Skrik i omdømmevurdering: Elizabeth Hartmann var selvsagt umiddelbart på banen og felte sin dom.

- Dette er noe av det verste jeg har sett. Hun er helt ute av kontroll. Her burde en rådgiver bare ha grepet inn og avbrutt seansen, sier Hartmann i Siste Skrik til VG. 

 Elizabeth Hartmann ville blitt den perfekte politiker. Hun vet jo alt om hvordan de skal oppføre seg. I en hver situasjon. Og senere i dag kommer kommentariatet på banen. Vi vet hva vi har i vente. Dommen blir nok enstemmig. Den blir ofte det.

Det er selvsagt ikke lurt å skjelle ut en velger. Spesielt ikke med media tilstede. Men jeg synes det var noe befriende med utblåsningen. Det viser en politiker med ekte engasjement. Som ikke leste av en tale produsert av 5-6 rådgivere: Intetsigende og uten mening.  Det vi så var sannhetens øyeblikk. Det gav oss et godt bilde av politikkens brutale virkelighet. Makta (Ap) rår.

Derfor var Liv Signes utbrudd et resultat av hennes kamp i regjeringen. Hun har sikkert kjempet som en løve for å beholde alle funksjoner på Nordfjord Sykehus. Og når hun føler at hun får urettferdig kritikk så mister hun fotfestet et lite øyeblikk. Det var en politiker av kjøtt og blod. Ikke en konstruert,  bablende,  rådgiverstyrt marionett.  Jeg likte det jeg så. Jeg så et menneske bak politikermasken.

Vi må heller ikke glemme at Liv Signe er sogning. Det renner meg i hu et sitat fra en annen kjent sogning, Einar Førde:

«Du veit eg kjem frå den delen av landet kor det ikkje er noko som heiter høvisk tale. Det dreiar seg om grader av sjikane.» 

Men hun viste oss at slitasjen ved å sitte i regjering er stor. Ikke minst foran et valg. Og skal Liv Signe Navarsete kritiseres for noe, så er det for mangel på lojalitet til regjeringsprosjektet. Hun er en del av kollegiet uansett om hun taper eller vinner saker. Problemet er at de gikk så høyt på banen. Dette skulle bli Senterpartiets Lofoten. Det ble det ikke.

Og hvis noen mener at hennes temperament er et problem for lederevnen hennes, vil jeg bare minne om Gro. Uten øvrige sammenligninger.  Hun hadde et farlig temperatment og hennes utskjellinger var legendarisk beryktet. Arne Strand som var veskebæreren (statssekretær) hennes en periode, kan sikkert gi noen eksempler. Som . feks.da hun sjokkerte sine medarbediere med en grusom utskjelling av sin egen mor.  (Som jobbet for Aps stortingsruppe) Få betvilte vel hennes lederegenskaper. Og få journalister våget å skrive om det. Jeg husker pressekonferansene hennes. Var noen dumme nok til å stille et kritisk spørsmål fikk de klar beskjed: Spørsmålet var feil stilt. Så da kunne de jo like godt gi opp.

Så jeg håper og tror at dette ikke var så farlig, hverken for Liv Signe eller Sp. Men jeg kan ta feil. Eller som Arne Strand sier det: "Johannessen er ingen analytiker".

Kunnskapsmangel eller hukommelssvikt?

Det ble en lang dags ferd mot den fatale voteringen over datalagringsdirektivet i går. Jeg fulgte debatten og tidvis fremsto finsk tv-teater som en slapstick-komedie sammenlignet med det som foregikk i stortingssalen.

Men jeg og flere med meg (som f. eks. Jon Wessel-Aas) fikk med oss at noen av våre statsråder ser ut til å lide av en formidabel kunnskapsmangel når det gjelder dagens regelverk. Derfor skryter de hemningsløst av å innføre nye tiltak som allerede finnes.  Verst var statsråd Rigmor Aasrud. Hun er til alt overmål ansvarlig statsråd for Datatilsynet. Dette sa statsråden bl. a.:

Statsråd Rigmor Aasrud [20:41:45]: Jeg synes også at det har vært en interessant debatt. Det er brukt mange sterke ord her i dag, og det har vært stort fokus på personvernspørsmål.

Når en sitter og hører på denne debatten, kan en få inntrykk av at det ikke lagres en eneste data i dag. Men det er faktisk det som er tilfellet. Telekomtilbydere lagrer data i dag. Når vi vurderer om forslaget som behandles her i dag, er en styrking eller svekking av personvernet, må en ta utgangspunkt i situasjonen slik den er. Jeg mener altså at når vi nå innfører domstolskontroll, er det en betydelig styrking av personvernet.

Det at vi innfører strafferammer for når en skal kunne hente ut opplysninger, er en styrking av personvernet.

Det at det nå innføres en konsesjonsplikt for lagring og behandling av dataene, er en styrking av personvernet. 

Det at Datatilsynet skal kunne sette vilkår for hvordan en skal kunne gi konsesjon, er en styrking av personvernet.

Det at Datatilsynet får myndighet til å pålegge kryptering dersom det vurderes nødvendig, er en styrking av personvernet.

Det at dataene skal logges, er en styrking av personvernet. Til slutt er det noe som jeg tror er ganske viktig, og det er at vi innfører en sletteplikt. Det er også en styrking av personvernet.

Jeg skjønner ikke dem som mener at vi nå reduserer på personvernet. De forslagene som skal vedtas her i dag, vil styrke personvernet ut fra det som er dagens situasjon.

Hvordan er det mulig å lede et departement og ha så lite kunnskap om et av forvaltningsorganenes virke? Kanskje ligger forklaringen i at Aasrud i lang tid har vært dobbelarbeidende. Da Hanne Bjurstrøm var sykemeldt.  Det er sikkert en plausibel årsak til at statsråden sier "skal nå innføres" når det meste er innført allerede?

Litt voksenopplæring for statsråden:

• Konsesjonsplikt er allerede innført
• Datatilsynet har allerede i dag myndighet til å pålegge kryptering
• Det er allerede innført sletteplikt.
• Det er også plikt om loggføring i flere tilfeller. Bl. a. NAV 

Siden det er veldig alvorlig å lyve for Stortinget, kan jeg ikke tenke meg at ministeren har løyet. Derfor må vi anta at hun ikke vet bedre. Eller så kan det jo selvsagt være et utslag av en temporær hukommelssvikt. Mulighetene er legio.

Aasland var ikke alene. Justisminister Knut Storberget sa det samme om konsesjonsplikt og kryptering:

Lovforslaget la stor vekt på sikkerhet knyttet til data. Dette er ytterligere styrket og tydeliggjort i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Og det innføres en rekke krav for å styrke sikkerheten ved lagring av data, bl.a. konsesjonsplikten, og også det som framgår av forliket hva angår kryptering.

Nå har Knut Storberget nettopp kommet tilbake fra farspermisjon, så ammetåke kan være en fornuftig forklaring. Selv om han har hatt et lemfeldig forhold til fakta i DLD-debatten tidligere. 

Håkon Hauglie, Ap også en sentral debbatant ifbm DLD:

Det innføres konsesjonsplikt for tilbydere, det stilles krav til autorisering av personell, det kommer forskrifter om kryptering, og leverandørenes plikt til å slette data som ikke lenger er lagringspliktige, innskjerpes.

Listen kunne vært gjort lenger. Det er bare å skumme seg gjennom stortingsdebatten. Men jeg advarer mot sterke scener.

Nå kan det være at man har pugget pressemeldingene til personvernalliansen Høyre og Arbeiderpartiet. For også i det kunnskapsbaserte Høyre har man skrytt hemningsløst over hvor bra personvernet skal bli fordi man innfører tiltak som allerede er innført. Det er like imponerende som når en bilselger klarer å få ekstra betalt for standardutstyr på bilen. Men begge blir som regel avslørt.

Rett skal være rett. Det innføres noen nye tiltak. Domstolskontroll og loggingsregime. Som kunne vært innført uten direktiv.

Hva med oppfølgingen av lovforslaget? Det stilles store krav til at Datatilsynet i de nye lovforslagene. Kontroll og oppfølging ble nesten nevnt av alle talerne i går Klare føringer om prioritering av å følge opp aktørene i DLD-sammenheng. Men prioritering betyr at man må gjøre mindre av noe annet. Hva tenker politikerene på da? Personvern i helsevesenet/NAV? DNA-registeret? Private bedrifters personvern  ? Mitt lodd er kun at spørge.

Det skal legges mye ekstrakroner på bordet i budsjettbehandlingen for at Datatilsynet skal kunne oppfylle kravene. Hvis ikke, er besvergelsene om styrking av personvernet uten innhold.

Hvordan har politikerene tenkt at Datatilsynet skal operere utenlands. Hvordan skal vi få gjennomført samme regler når data lagres i land uten direktiv? Hvilke sanksjonsmuligheter har Datatilsynet da? Svært få. Da blir skrytet av innstramminger i personvernet illusorisk. For hva skjer med sikkerheten? NTNU stiller kritiske spørsmål.

Disse sentrale spørsmålene var nærmest fraværende i debatten i går. Kanskje like godt. Personvernkameratene i Høyre og Ap snakket om helt andre ting hver gang de fikk kritiske spørsmål. Kanskje bedre enn å innrømme at man ikke vet.

Takk for følget, Høyre

Det er en merkelig dag. 1. omgang av en kamp som for min del har vart i 3 år, nærmer seg slutten. I dag skal det stemmes over datalagringsdirektivet i Stortinget. Og det kommer til å bli vedtatt. Men kommer kanskje ikke til å bli implimentert?

Forrige mandag var jeg i Stortinget og overrakte de politiske partier 19000 underskrifter mot DLD, sammen med formannen i Stopp DLD, Anders Brenna. Nesten samtidig kallte Høyre og Ap inn til pressekonferanse i kinosalen. Og det var en dårlig film vi ble vist. Tenke seg til Høyre, partiet som i sitt prinsipp-program har nedfelt:

«For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåking i samfunnet».

satt der, tett sammenslynget med Arbeiderpartiet. Partiet som har gitt overvåkning et ansikt. Partiet der overvåkning bokstavelig talt har sittet i veggene. Og de var blitt rørende enig om at ved å innføre DLD så styrket man personvernet. Fordi DLD i seg selv var så ille, hadde man kastet på en rekke andre forslag også.

Og så viste man til Datatilsynet som nå skulle få masse ressurser til å passe på at bløffen til Høyre og Ap skulle bli sann. Det skulle bli mer personvern. Datatilsynet syntes det var en dårlig ide. DLD styrker ikke personvernet. Tvert i mot.

Hele seansen minnet om et par som prinsipielt var enige om ikke å ha sex før ekteskapet, men som nå forhandlet om hvor mange ganger man kunne ha det og fortsatt kalle seg jomfru.

Direktivet blir vedtatt innført i dag i et usedvanlig hastverk. Man har ikke tid til å vente på EUs evalueringsresultat som etter sigende skal foreligge 12. april. Det kan jo  skyldes at man har fått så sterke signaler om at den evalueringen ikke akkurat styrker ja-sidens argumenter.

Høyre ser ut til å holde seg med akkurat nok dissidenter til at kan hevde at liberalismen fortsatt lever i partiet, om dog på sparebluss. Jeg tror Michael Tetzschner er oppriktig og ærlig i sin motstand.  Oslo-Høyre har jo vært kritisk til Erna Solberg tidligere. Men jeg er litt usikker på hvor dypt det stikker hos en del andre.

Jeg tror Høyre snart skal få møte realitetene når man skal forberede implementeringen. Et paradoks er at det strenge lagringsregimet de legger opp til, vil tvinge mange tele/ekom-tilbydere til å lagre ute av landet. Hvordan Datatilsynet da skal kunne følge opp at reglementet overholdes er en gåte. Men Høyre vet kanskje svaret.

Kostnadene er for meg underordnet, fordi prinsippene teller mest. Men at et såkalt ansvarlig parti kan iverksette noe de ikke kjenner prislappen på, er jo utrolig. Men det har kanskje sammenheng med at det er vi forbrukere som skal betale gildet til slutt.

Etter hvert som man ser hvor tungvint det blir å hente ut data, vil kravet fra politiet bli at man må lette på denne delen. Svakheten ved implementeringen er at mye er overlatt til forskrifter og enkeltvedtak. Som man ikke trenger gå til Stortinget med. Høyre kan fort sitte som Aps personverngissel. Bastet og bundet.

Som sagt, 3 års kamp nærmer seg avblåsning for 1. omgang. Det første innlegget mot DLD skrev jeg i januar 2008. Siden har det blitt mange. Og jeg har fått godt selskap i kampen. Jeg tror at motstanden mot DLD har fått mange til å se på individets rettigheter i en rettstat. Hvilken plass får det nå mot hvilken plass det bør da. Kanskje kan motstanden mot DLD være kimen til en mer borgerrettighetslignende organisasjon. Who knows?

I neste omgang vil dette bli en sak for rettsapparatet. Allerede nå har 5 forfatningsdomstoler i Europa dømt i direktivets disfavør. Den siste dommen kom på torsdag og den tjekkiske forfatningsdomstolen var rimelig klar i sin tale:

The court said Thursday the practice is unconstitutional. It says the provisions ordering data on all calls, faxes, text messages and e-mail exchanges to be retained for six months enabled a "massive" invasion into citizens' rights and were not in line with the rule of law.

Så når man i Norge har implementert om et års tid, vil den neste kampen foregå i rettsalene. Og da vil forhåpentligvis politikernes feilgrep, rettes opp.

Så vi gir ikke opp.  Winston Churchill har sagt dette bedre enn jeg klarer:

Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.

Jeg har gitt min stemme til Høyre siden jeg fikk stemmerett (selv om det ikke alltid har vært like opplagt) og forsøkt å forklare hvorfor.  Det slutter i dag. Det får ikke hjelpe at man har mange andre gode saker, når man har et så prinsippløst forhold til personvernet. Og et parti som sier at vi har så lite tillit til deg at vi for sikkerhets skyld må lagre alle dine trafikkdata og lokasjoner, er heller ikke min tillit verdig.

Så takk for følget, Høyre.

Jeg vil avslutte med Torbjørn Røe Isaksens flammende appell fra april i fjor. Synd han ikke fikk gjennomslag i partiet.

De siste dagers hellige

Jeg vil skrive et forsvar for de virkelige ofrene i FrP-skandalen. Nei, ikke de som har blitt filmet i dusjen eller har fellationert med en ordførerkandidat i Stavanger. Men de som har ofret seg selv og familien i kampen for sannheten:

Pressefolket.

Det er ingen som kan forstå hva de har lidd i dagene og timene etter at de detonerte dusjbomben. Eksplosjonen som bidro til at det har regnet legemsdeler og kroppssafter over de stakkars bladfykene. Arme folk. Jeg tror ikke vi vanlige dødelige forstår hva de har lidd seg gjennom.

I denne perioden har de jobbet vakter som får Adecco-saken til å fremstå som liten feilparkering. Alt for å opplyse folket. Tenk deg hvilken jobb det er å ringe samtlige deltagere på FpUs sommerleire helt tilbake til 2000. Bare for å få dritt tilbake. Ingen flere vil fremstå som ofre for overgrep. Ingen vil fremstå som overgriper.

2500 medarbeidere i landets redaksjoner har snudd hver stein. Uten å få noe tilbake. Bortsett fra dritt fra Siv Jensen og Geir Mo. I tillegg må de finne noen sentrale FrPer som f. eks. sekretæren i Trangvik FrP som er skikkelig kritisk til ledelsen. I tillegg til alle dustene som tror de skal innkassere 10000 i tipspenger.  It's a dirty job but someone gotta do it.

Og når en av journalistene får et tips om at Siv Jensen er sett på by'n med en mindreårig, så kunne vel noen fortalt ham at det var barnebarnet til Carl Ivar. Så de hadde sluppet å sette 80 journalister og 25 fotografer på saken. Fyttirakkern.

Ingen forstår presset de lever under. Når redaksjonen hyler og skriker fordi deadline er overskredet må man jo finne på noe. Som når desksjefen går amok fordi det ikke er plass til 400 punkt versaler grotesque i overskriften. Bare 380.  Og hvem er det som må redde avisens ære når de samme deskfolka har kødda det til med tvilsomme overskrifter som må være tvetydige for å være salgbare. Man må liksom ikke være i tvil om at noen har gjort noe galt. Da må de stakkars journalistene sørge for at alle forbeholdene er med. At det er ikke helt sikkert altså. At noen ikke er dømt, men bare siktet. At det er viktig å huske på at dersom, hvis, så fremt, i fall....

De samme journalistene tenker på familien. Som daglig lever med deres valg. Som opplever at barna kommer gråtende hjem fordi de er blitt mobbet i barnehagen. Fordi pappa eller mamma jobber med å fortelle folket sannheten. Riktignok har det blitt litt enklere etter at sjefskødden Are Kalvø sluttet i "Hallo i uken". Hans parodi på VG-journalisten var ikke til å holde ut. Det var tider da man heller sa man var hallik enn journalist. 

Det verste er kanskje at de må fremstå som venstrevridde. For de jo nødt til å leve opp til mytene om at journalister er SV-folk hele bunten. Derfor tør de ikke komme ut av Fremskrittskapet sitt. Det skulle tatt seg ut. Men selvsagt stemmer de Fremskrittspartiet. Ser man nøye etter kan man se de hemmelige kodene. Journalister er jo halvstuderte eller uten utdannelse, har lav eller ingen moral, røyker, drikker og horer som folk flest. Som gjør at en SKUP-konferanse får et FrP-landsmøte til å se ut som møte i Sarons Dal.

Derfor gjør det så fryktelig vondt når man må skrive noe stygt om Siv, Carl Ivar, Geir eller de andre heltene. Sitt eget folk. Sånn opptrer jo ikke SV-folk. De er mer opptatt av bomber og granater. De er mot NATO-bomber, men for FN-bomber. Og for jagerfly, bare de er svenske.

Men hvem er det som må ta dritten fra Siv og Geir?  Pressefolk selvsagt. Tenke seg til å påstå at de grafser i folks underlivshistorier. Mens de dokumenterer unnlatelsessyndene og dobbelmoralen til FrP-ledelsen.

Og hvor dårlig gjort er det ikke når Siv sier at det bare blir svart på et par spørsmål på pressekonferansen. Slik at pressefolka hiver seg over Siv og Geir som en åtselgribber rundt et åte. Og så svarer pinadø FrP-folka på alle spørsmål. Snakk om å lure folk. Er det rart man går hjem og griner? Eller går og drikker seg dritings?

Heldigvis har man lynavlederene: Kommentariatet. De med det største egoet. Som med stor suffianse forteller hva som skjer i morgen. Og som i morgen forteller hvorfor det ikke skjedde.Selvsagt fordi man ikke hørte på kommentatorene. Forskjellen på en kommentator og en journalist er at kommentatoren tar aldri feil. Aldri.

Journalistene må gjøre det skitne grovarbeidet som ikke kommentatorene vil ta i med ildtang. Mens kommentatorene med stor eleganse forsvarer og forklarer hvorfor drittjobben må gjøres. Men de også lider. Ingen aner hvor mye oppofrelse det er gå lysløypa 1730- Dagsnytt18-Tabloid-Aktuelt hver eneste dag i ukesvis for å forklare hva politikere har sagt og tenkt. Eller burde sagt og tenkt. Eller gjort.

Ingen aner hvor tøff påkjenning det er for disse beskjedne, ydmyke kommentatorene å måtte løpe fra studio til studio. Man kan tydelig se hvor mistilpass og ubekvemme de føler seg.

Og som om det ikke er nok å få dritt fra sure-Siv så kommer kødden Sven Egil Omdal og kritiserer dem også. Sammen med det fordums Albaniafyrtårnet i Aftenposten:Hilde Haugsgjerd. Det er av sine egne man skal få maldonsaltet gnidd inn i de åpne sårene. Greitt nok med Omdal. Det er jo en stilltiende avtale. At Omdal skal få stige ned fra elfenbenstårnet og rykke ut hver gang man har hengt ut et forsvarsløst offer på 1.siden. Der han med stor moralsk patos fordømmer de slemme kollegene. Og minner de om at de aldri lærer. Til gjengjeld kan de han kritiserer, få ta igjen på Twitter. Eller skrive en kommentar eller to. 

Men må han gjøre det så jævlig bra? Folk kan jo tro han mener det. Og hvem lider? Journalistene selvsagt. 

Men helt nederst på rangstigen av kritikere finner du pariakasten. Bloggerne. Ja, altså ikke rosa- og homobloggerne. De er jo bare søte og generer hyggelig mye klikk til nettavisene, så de kan man leve med. Nei da, det er tullingene som kaller seg "samfunns- og politikerblogger". Særlig. Som vrir og vender på hvert komma og sjekker fakta. De er som småstein i skoen. Og det er umulig å bli kvitt dem. Møkkafolk. Skal liksom skryte på seg et halvintellektuelt image. Flotter seg med latinske navn og greier. Holder liksom ikke med Folkets røst der i gården. Forbanna snobber.  

Så mine tanker går til de de ekte ofrene i denne og lignende saker. De altruistiske. De som må grave frem all dritten.  

Uten filter

"Det glade vanvidd" er multitasker Elin Ørjasæters siste bok. Jeg har tilbrakt noen timer med den og er andpusten. Onde tunger vil nok hevde at jeg alltid er andpusten, men det krever sin mann å følge Ørjasæters hopp og sprett fra tema til tema.

Jeg sikkert ikke alene om å lure på når hun har fått tid til å skrive boken. Alltid tilstede i sosiale media. Dronning av Twitter. Der hun ofte skriver raskere enn sin egen tanke. Går aldri forbi et tv-kamera eller en mikrofon uten å mene noe om mye. Kommentarspalte i E24. Foredragsindustriens kvinnelige svar på Karsten Isachsen. Og når du ikke trodde det var nok, så har hun pinadø fått tid til å skrive bok. Og det er jo den som skal omtales her. Men så er hun velsignet med godt bakkemannskap: Mannen, forfatteren Nils Gullak Horvei.

Boken spenner vidt. Barneoppdragelse og ungdomstid, kvinner i og utenfor arbeidslivet, kropp og kroppsfiksing, feminisme, egne og andres diagnoser, før hun setter seg fore å redde verden og velferdssamfunnet. Det er nesten som hun lever opp til Mae Wests devise "Too much of of a good thing can be wonderful"

Hennes beskrivelser fra perioden som barne- og ungdomsforeldre i Bærum, mer eller mindre velykkede foreldremøter er gjenkjennelig for en som har barn i nesten samme aldersgruppe og som bor i samme område. Prestasjonspresset for å være fasademessig vellykket og gjøre de riktige tingene. Den nagende engstelsen for barnas ve og vel.  Been there, done that.

Elins styrke som kommentator, også i bokform, er hennes ærlige og direkte form. Ingen innskutte bisetninger eller bomullsinnpakning. Jeg tror det er vanskelig å finne skjulte agendaer hos henne. Rett på sak. Uten filter. Til dels provoserende i formen, spissformulert. Kjør debatt. Ett eksempel i boka, er når det gjelder offerifisering, som hun gjør til et nøkkeltema.

"Og når skal man forlange at folk tar ansvar for sitt eget liv, i stedet for å gjøre seg til ofre?"

Jeg synes bokas svakeste punkt, er samfunnsanalysene. Jeg savner litt mer bakgrunn for såpass bastante meninger, enten det gjelder velferdsstatens fremtid eller forelskelsen i og troen på at det er samfunnsøkonomene som skal redde oss. Fri og bevare oss da. At det er valgt så pass mange tema som er presset inn på ca 150 sider gjør også at de blir litt overflatisk behandlet. Det er synd, fordi de er viktige og kunne fortjent en litt bredere plass. Men jeg mistenker at det kommer en oppfølger.

Jeg liker boka. Jeg har sans for mennesker med stor grad av selvironi og som byr på seg selv, slik det blir gjort her.Selvutleverende med tidvis stor humor.

Jeg liker at hun spissformulerer seg slik at det naturlig skaper debatt. Spesielt liker jeg oppgjør med det "korrekte" språket, enten det gjelder "neger" eller "ressurs".

Ørjasæter skal ikke beskyldes for å kjede leserne. Boka er lettlest og morsomt, men ikke uten nødvendig grad av alvor. I tillegg er den en stor kjærlighetserklæring til familien og i særdeleshet mannen Nils. Som jeg oppfatter som ankeret i livet hennes.

"Hva er kjærlighet? Kjærlighet er å ikke gå sin vei. Kjærlighet er å ikke slippe taket." 

Det oser kjærlighet og respekt når hun omtaler Nils, enten det er som ektemann eller forelder. En fin og vár side som viser kontrastene i mennesket Elin Ørjasæter.


Så hva fanden nøler I efter. Kjøp boken og få en god leseropplevelse.

Tvitrende klassers samsnakk

Bjørgulv Braanen i Klassekampen har skrevet en leder om sosiale medier med utgangspunkt i Twitter. Den er spissformulert og derfor lett å angripe. Men Braanen er ikke uten poeng.

Braanen skriver at twitter ikke er et virkelig massemedium der definisjonen han bruker er at det ikke er for "folk flest". Det er riktig. På samme måte som han da også utdefinerer Klassekampen som et media for folk flest. Klassekampens leserprofil er kanskje ikke så forskjellig fra den han tegner for Twitter. Et morsomt forsøk på å bytte ut "Twitter" med "Klassekampen" i teksten, blir derfor ikke mer enn det; morsomt.

Samme forhold gjør seg ogå gjeldende for et annet sosialt medie:Facebook. Det er heller ikke folkemeningen som fremstår der, selv om 100 000 støtter en sak. Vi så det i Maria Amelie-saken. Vi har sett det i "Bevar Hardanger"-aksjonen der FB-siden har over 100 000 medlemmer. Det samme som aksjonen for lavere bensinpriser har.

I Norge har Twitter liten innflytelse på samfunnsdebatten og setter sjelden dagsorden.  Et godt eks. på det er motstanden mot datalagringsdirektivet. Den er relativt massiv på twitter. Utenfor og blant folk flest er det relativt lite interesse for temaet, dessverre. Og på twitter er det stort sett (med noen hederlige unntak) en skyttergravskrig. Men det er få falne. Og ingen har heist det hvite flagget ennå. Som dedikert motstander av DLD synes jeg det er synd, men registrerer at sånn er det.

Det fører meg over på at Braanen har et poeng når det gjelder at det oppstår twitterklaner av mennesker som føler tilhøringhet i sak, politisk ståsted eller annen samhørighet. Og opinionsdannerne er ofte (men ikke alltid) de samme som i tradisjonelle media. Samsnakking er heller ikke et ukjent fenomen. DLD har jeg nevnt. Vi så det også tydelig i Maria Amelie-saken. Det er/var en klar majoritet av tvitterfolket som støttet henne. Langt større andel enn blant folk flest. Men det var ikke  deltagelsen og diskusjonen på twitter som fikk enkelte kommentatorer til å bomme på realitetene.

Dessuten synes jeg mye av kritikken mot Braanens leder, understreket noen av poengene hans. Ikke alle kommentarene han fikk var saklige. Mange gikk i skyttergravene. Og vi som gav Braanen betinget støtte, var i desidert mindretall.

Twitter er kjapt og kort. I mange tilfeller går ikke ordene omveien om hjernen før de treffer tastaturet. Og 140 tegn er ikke egnet for nyanser og gråtoner. Det er ulempen, men i noen tilfeller også fordelen med Twitter. Skal man utdype har man andre muligheter. Som en bloggpost. Eller en leder i Klassekampen. 

Jeg må innrømme at jeg av og til ikke bare får lyst til, men også opptrer som djevelens advokat i noen twitterdiskusjoner, (ikke denne) når jeg føler den kompakte majoritet blir for klam. Som raskt får resultater i form av avfølging. Noen vil leke med like barn. 

Men skal man få oversikt, må man ofte opp i høyden. Og ha 360 grader utsikt. Siden Braanen bare følger 289 tvitrere og disse er godt plassert i den tvitrende eller kjatrende klasse, så ser selvsagt Braanen det han ser, men synsfeltet og oversikten er sterkt begrenset.

Selv har jeg utbytte av twitter i de 3 årene jeg har deltatt. Jeg følger mange som ikke mener det samme som meg og får brynt meg i diskusjoner. Jeg får tilført ny kunnskap fra fagfolk og andre som villig deler linker. Og når jeg retweeter noe, er det ikke nødvendigvis fordi jeg liker det. Det kan godt være fordi jeg mener det er et viktig innspill, selv om jeg er sterkt imot det.

Og noen ganger er ikke twitter noe annet enn tidtrøyte der man kommenterer med et skjevt blikk og et dårlig forsøk på å være morsom. Blott til lyst.

De mange nyansene bidrar imidlertid ikke til debatt og passer ikke i Braanens spissformulering. Jeg mistenker ham allikevel for å ha sett de, også blant de han følger. 

Twitter inneholder mye av det Braanen kritiserer det for, men også langt mye mer. Twitter er ikke et massemedium for folk flest. Men det gir folk flest lett adgang til mediet hvis de ønsker. I motsetning til Klassekampen, der terskelen er langt høyere. Og på twitter er det ikke nødvendigvis hvem du er som er viktig, men at du har noe fornuftig å si. Det er styrken ved sosiale medier.

Tvitterfolket har imidlertid godt av at noen utfordrer og stiller kritiske spørsmål. Noe man ikke trenger å ha skrevet 10 000 tweets eller følge 1000 for å gjøre.

Debattstrømmen

Jeg tror debatt om høye strømpriser er en norsk oppfinnelse. Jeg tror ikke de store seriøse tvselskapene rundt om i Europa inviterer de politiske partiene til tunge debatter om strømprisen. Årsaken kan jo være at politikerne ikke gidder å vise at strømpriser ikke er noe de kan gjøre noe med. Men ikke sånn i Norge. Her stiller de. Alle som én.

Litt avhengig av om hvor kaldt det er og hvor langvarig kulden er, har vi en eller to debatter. I vinter har vi to. En 2. desember og en i kveld.

Repetisjonsøvelse er ordet som dekker denne seansen. Og jeg tror jeg vet sånn nogenlunde hva som kommer til skje:

Etter at Erik Wold har introdusert deltagerne og med inntrengende stemme fortalt om alle de triste skjebnene som sitter hjemme og fryser i verdens rikeste land fordi strømprisen er så høy, gir han ordet til politikerene:

Arbeiderpartiet: De er opptatt av at politikerene ikke kan blande seg inn i enkeltpriser på strøm. Politikerne har overlatt dette til markedet fordi man ikke skal bli fristet til på påvirke strømprisen i enkelttilfeller. Men de er opptatt av at strømprisloven skal være lik for alle. Og vil derfor bygge kraftlinjer slik at alle blir med.

Kristelig Folkeparti: Er opptatt av at de eldre kjernevelgerne ikke kommer dårlig ut og ber til høyere markeder om at prisen må gå ned. Vi må passe på å finne løsninger til de som ikke klarer å betale.

Venstre: Er opptatt av at strømmen skal være grønn og gjerne komme fra småkraftverk. Eller være blowing in the wind.

Senterpartiet: Er mest opptatt av at det er strøm over alt i landet slik at det kan bo folk i husan og ha lys i lampa. Det er livredd for at noen skal minne dem på at det var Sp-statsråd Reiten som gjorde strøm til en kjøp-og-salg-vare. Så de sier så lite som mulig.

Fremskrittspartiet: Siden partiet har et liberalistisk grunnsyn er det naturlig at de roper på at staten må gripe inn og senke priser/avgifter. Markedet er bra, men bare når prisene er lave. De er også opptatt av at strømmen ikke må sendes ut av landet som en hvilken som helst papirløs.  Vi kan godt slippe inn noe asylstrøm, siden vi nå har fått sertifikat på den. Hvis debatten blir het nok, kan det godt hende de gir innvandrerene skylden for økt strømforbruk og økte priser. Og så må de pirke litt i de vonde gass-sårene som Jens fikk etter månelandingskrasjen.

SV: Hvis SV er med i debatten, (det er ikke sikkert) så er det fornybart og energiøkonomisering for alle penga. Gjerne dusje litt mindre. 5 minutter gjør store utslag på strømregninga. Ta på deg en islender og palestinaskjerf og gå tidlig til sengs. Og antyder forsiktig at kanskje ikke prisen ikke er så verst. Og at vi får hjelpe de som ikke klarer regninga. Eller noe sånt.

Høyre: Sitter veldig rolig i båten midt i strømelva og sier ikke så mye, men gjentar noe av det Ap sier og at alternativet til markedspris er så mye verre og at prisene ofte er lave om sommeren.

Og så får vi en historie eller to fra virkeligheten fra salen og spørsmål om hva politikerene har tenkt å gjøre med prisene. Og så starter politikerene på nytt og sier det samme med andre ord. Og sier at dette må vi se på for å finne noen smarte løsninger. Og så oppsummerer Erik Wold og sier at vi er blitt litt klokere. Hele sirkuset minner meg om situasjonen i gamle Sovjetunionen der en arbeider sa: Staten later som om de betaler oss og vi later som om vi jobber.

Er vi heldig får vi kommentar av Arne Strand som bonus. Som sikkert sier at Jens må lytte til folket og la strømmen bli i Norge og der må den bli billig. Hvis ikke har vi ikke hatt makan til statsminister siden den som sendte Maria Amelie ut av landet. 

Og siden ingenting skjer kan vi ta den samme debatten neste vinter. Og vinterene som kommer.

Dessverre er det ingen barn i salen som sier at strømmen ikke har klær på. At strømmen i Norge kanskje ikke er så dyr. (Bortsett fra i noen perioder) Og at dersom vi setter ned prisen når alle bruker mye strøm så blir det mørkt som i helv.... Og at fordi strømprisen i store deler av året er lav, så sløser vi noe vanvittig.Vi bruker 70% mer strøm enn Medel-Svensson og 4 ganger så mye som danske snitt-Preben

Hadde vi invitert en svenske, danske eller tysker til debatten, hadde de trodd vi var stein gærne. Så det gjør vi ikke.

Jeg tar meg i å savne Holmgang. Der Oddvar Stenstrøm ville avsluttet med en strak pekefinger: Hva mener du? Er det riktig at strømmen skal være så dyr i verdens rikeste land. Mener du ja, ringer du xxx, mener du nei, ringer du yyy. Takk for i kveld.

Oppdatert 31.01.2011. kl. 1035
Aller morsomt blir det jo hvis skrekkhistorien fra salen også viser seg å komme fra en politiker. Men hun representerte jo "folk flest" da.

Bestemor på anbud

Det er noen grunner til at de rødgrønne endrer fra ideologi til pragmatisme. Avstanden til et valg er kanskje den viktigste.

I mai ifjor skrev jeg en bloggpost om regjeringens aversjon mot å slippe boligsamvirket til i utbyggingen av omsorgsboliger. Den gang var det ikke en gang snakk om frislepp, men at boligbyggelag skulle kunne bidra. Men regjeringen satte foten ned. Slapp man til boligsamvirket måtte man slippe til private. Og det ville jo ødelegge de gode felleskapssløsningene. Dette sa statsekretærTone Toften i fjor til Aftenposten:

Statssekretær Tone Toften (A) i Helse- og omsorgsdepartementet sier boligbyggelagene er utelatt fordi deres deltagelse ville tvunget frem også andre private aktører.

Da vi utformet retningslinjene for dette tilskuddet, så vurderte Husbanken om boligbyggelag kunne anses som en non profit-aktør. Husbanken vurderte det slik at boligbyggelagene ikke er det i henhold til gjeldende EU-rett. hvis vi åpner for boligbyggelagene, så må vi også åpne for private aktører.

Regjeringen vil løse de store oppgavene gjennom å satse på felleskapsløsninger og vil styre det offentliges ansvar og rolle innenfor det vi mener er de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning sier Toften

Nå snur regjeringen og i dag sier statsminister Jens Stoltenberg:

– Det viktigste er at de blir bygget, ikke hvem som eier eller driver dem. Nå kan kommunene selv avgjøre hvem de vil samarbeide med. De kan gjøre hva de selv mener er best for å skaffe nok omsorgsboliger, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap)

Pragmatiske Jens ser skriften på veggen. De rødgrønne har nok dårlige saker på bakrommet til at han ønsker negative vinklinger på eldreomsorgen i tillegg. Og det er noen valg som skal vinnes.

Problemet er at regjeringens hardkjør mot at de blåblå vil rasere velferdsstaten ved sine privatiseringsløsninger etterhvert ikke står til troende. Erna Solberg får inn stadig nye stikk mot regjeringen. Ikke ved å presentere egen politikk. Men å påpeke at regjeringen gjør et godt forsøk på å føre Høyres.

Først satte de rødgrønne ut barnebarna på anbud, ikke minst fordi Kristin Halvorsen hadde vært veldig høy og mørk i sine lovnader. Da kunne også SV svelge en privatiseringskamel. Nå er det greitt å sette bestemor på anbud, fordi man har et lokalvalg å vinne.

Det neste som kommer til å skje er at køene i helsevesenet kommer til å bli satt ut på anbud i større omfang enn i dag. Trolig skjer det også før lokalvalget eller i alle fall før 2013. For det viktigste er vel ikke hvem som eier eller driver, men at folk blir friske.

De rødgrønne har innsett det opplagte. Skal de nå sine målsetninger må de spille på lag med private aktører. Det smerter en smule og det er bare retorikken igjen av skremselspropagandaen mot private løsninger. Men det er ingen vei utenom.

Ingen analytiker, nei

Arne Strand slår knallhardt tilbake. Og avfeier min kritikk av hans og andre kommentatorers opptreden i Maria Amelie-saken kontant i dagens Klassekampen (Strands komm ikke på nett):

Denne saken griper rett inn i norsk asylpolitikk, og vi har hatt nok analyser av dette sier Dagsavisen-redaktør Arne Strand som svar på kritikken fra Knut Johannessen. 

Og så legger Strand debatten død med stjerneargumentet:

- Johannessen er ikke noen analytiker, og har inntatt et klart standpunkt i saken. 

Jeg skal skrive første del av setningen 100 ganger på tavla, for Strand har rett. Jeg er ingen analytiker. Men han tar også feil.

Ikke noe forsøk fra Strands side på å diskutere innholdet i kritikken, kun en kontant avvisning. Ingen tvil, ingen antydning til refleksjon over egne bidrag.

Nei, jeg er ingen analytiker hvis det er en beskyttet tittel når det gjelder å vurdere norsk politikk. Jeg mangler den formelle utdannelsen som gjør at man kan hente svennebrevet i Politisk analyse.

Jeg har ikke vært statssekretær. Jeg har ikke min daglige gange i Stortingskantina og er heller ikke på fornavn med Jens og Erna. Jeg får ikke en gang betalt for det jeg skriver. Ikke en krone i statsstøtte en gang.  Altså en sann amatør. Så da er jeg visstnok diskvalifisert til enhver fornuftig vurdering av norsk politikk. Arne Strand har nok rett i det. Du må'kke komme her og komme her.  Jeg får heller vurdere rosablogging.

Men han tar feil når han sier at jeg har inntatt et klart standpunkt i saken. Jeg har ikke på noe tidspunkt flagget mine meninger eller standpunkt. I motsetning til Strand. I så fall bør han lese det jeg har skrevet en gang til. Og om jeg hadde et standpunkt, ville jeg ikke "overfalt" en statssekretær i beste sendetid med standpunktene mine. Men akkurat det var en seervinner iflg Strand. Så da så.

Men i et relativt langt yrkesliv har jeg både lært og brukt mye analyse. Og har stort sett hatt størst utbytte av den når jeg har samlet inn mye fakta, gått gjennom det og forsøkt å skille mellom viktig og uviktig. Da får man ofte et godt ståsted for vurderinger. Og jeg har også lært at analysen blir mest treffsikker når jeg legger mine egne meninger og følelser til side. Rett og slett distanserer meg litt fra det som skal vurderes.

Men analyser er ikke fasit, så kanskje det er jeg som tar feil i vurderingen av de politiske kommentatorene også? Måtte jeg bare få litt av Arne Strands evne til ikke å ta feil.


Se også bloggposten: Blues for kommentatoriatet.

Blues for kommentatoriatet

Politikk er fascinerende. Jeg tilstår gjerne at det politiske spillet opptar meg. Sannsynligvis over snittet Derfor følger jeg med stor interesse både kommentarer og analyser. Det har vært god anledning til det siste uke i forbindelse med Madina Salamova/Marie Amelie-saken .

Men en stigende undring har meldt seg. Mange av analysene fra politiske kommentatorer har vært direkte dårlige.  Og i særklasse dårligst synes jeg VGs Elisabeth Skarsbø Moen og Dagsavisens Arne Strand har vært. For ordens skyld, så skiller jeg hva kommentatorene mener og hva de analyserer. Og deres meninger skal jeg la ligge. Men når jeg leser dette, undres jeg på om meningene og følelsene overstyrer analysen. I så fall skal man ikke forsøke seg på begge deler samtidig.

I Dagsnytt Atten 13. januar kommenterer Skarsbø Moen og Kyrre Nakkim situasjonen: Hele innslaget kan sees her.

ESM: Dette er totalt katastrofalt og jeg spår et enormt ras på meningsmålingene etter det her

At hun i samme program spår at regjeringen tapte valget er vanskelig å motbevise da hun ikke bare koblet det til denne saken, men flere. Og det kan godt være at det går i oppfyllelse i 2013. Men ikke på grunn av Madina Salamova.

Arne Strands rabiate opptreden i Aktuelt 18/1 har jeg arkivert i klassikerserien min. Gikk du glipp av den, kan den anbefales. Det illustrerer hvor galt det kan gå for en politisk kommentator som blander kortene. Spesielt sekvensen fra 24:40 ut i sendingen,  er legendarisk.

"En statsminister må høre på hva folket mener. En statsminister kan ikke bare ture frem med sin egen vilje og ikke lytte til folkemeningen. Slike statsministre har vi ikke hatt her i landet i fredstid"

Det virker som om Arne Strand egentlig mener er at Jens må lytte til folkemeningen når den mener det samme som han.

Jeg deltok i en del ordvekslinger på twitter om saken både med Skarsbø Moen og andre og hadde rett og slett problemer med å forstå bakgrunnen for analysene. Hva var det som gikk så galt for dem?

Medietrykket
Det generelle mediatrykket ble voldsomt. Som Skarsbø Moen i sin blogg skriver:

"Uansett hva slags parti folk stemmer, er det slike innvandrere som Maria Amelie vi vil ha. Høyt utdannet, flytende i norsk og med norsk kjæreste, norske venner. Hun er norsk.
Da Maria Amelie sto frem med sin fortelling, vant hun umiddelbart nordmenns hjerter. Hun fikk mange til å se at bak statistikken over ulovlige innvandrere finnes det mennesker vi kjenner oss igjen i.  En ulovlig innvandrer er ikke bare en som slenger langs Akerselva og selger hasj. Det er også en ung kvinne som systematisk og målbevisst har blitt norsk."

Det var altså en av "våre". Og mange av de som ønsker å endre norsk asylpolitikk kastet seg på bølgen. Taleføre, kjente personer med lett tilgang til media, frontet saken. Det ble ganske enkelt mye Møllers Tran. Og selv om tran er sunt, ble det for mye.

Jeg synes Sven Egil Omdal bommer litt i kommentaren sin når han forsøker å argumentere for at dette egentlig ble ganske balansert. Harald Stanghelle er langt mer treffsikker i sin vurdering. Det ble en forelskelse. Og de som har vært forelsket vet hva det kan gjøre med dømmekraften.

Folkemeningen
Det er underlig at politiske kommentatorer tolker noen tusen mennesker i fakkeltog + en Facebookside med mange tilhengere som uttrykk for folkemeningen. Joda, tilhengerne av Maria Amelie på Facebook fikk fort mange tilhengere. I skrivendes stund over 90 000. Men sosiale medier lever litt sitt eget liv og det er nok ikke alle som har signert selv. Det er veldig enkelt og ofte lite gjennomtenkt å klikke seg til støtte.  Og hvis man mener at 90 000 er nok til at "folkemeningen" må telle, hva da med "Protestaksjonen mot bensinpriser"? De fikk veldig fort over 100 000 medlemmer. Jeg har ikke sett Arne Strand ta til orde for at Jens må lytte til folkemeningen og sette ned bensinprisene.

Å ta denne type meninger til inntekt for en politisk endring er omtrent like seriøst som å tro at Holmgangs "meningsmålinger" representerte folkemeningen. 

Kanskje de ble forledet av meningsmålinger. De første som kom viste jo til sterk støtte for Madina/Maria. Men etterhvert som saken vokste i omtale og nyanser viste neste måling at støtten kanskje ikke var så sterk allikevel. For å si det med Ibsen i "En folkefiende":

"Opinionen er en overmåte variabel ting". 

Og når VG på lederplass lørdag brukte Maria Amelies rette navn: Madina Salamova var det et dårlig signal om at vinden hadde snudd. Det var jo stort sett bare Trygve Hegnar som hadde gjort det så langt.

Det politiske landskapet hadde jo ikke endret seg særlig. Jens Stoltenberg visste utmerket godt at han hadde ryggdekning for sitt prinsipielle syn. For det første ble han og Ap enda større bror i regjeringssamarbeidet ved valget i 2009. Og Aps asylpolitikk bidro til at SV tok dissens. Og de fikk ikke plass til sin politikk i Soria Moria2. I tillegg hadde velgerne bidratt til at den samlede oppslutningen om en streng asylkpolitikk var på ca. 80%. Selv en Askepotthistorie kunne ikke rokke vesentlig med det.

At SV i en slik situasjon valgte å gå høyt ut,  er også en gåte. En bedre demonstrasjon av sin utilstrekkelighet kunne de ikke gjøre. At de ønsket å plage seg selv ved å minne velgerne på at i asylpolitikk har de null innflytelse, er på grensen til sado-masochistisk opptreden. Og den ytterste tynne livlina som Jens kastet ut, ble ganske pinlig for partiet da hovedpersonen selv uttrykte sin skuffelse.

Hvorfor ikke Skarsbø Moen, Strand og andre kommentatorer tok de politiske realiteter med i sine analyser, er en gåte. (Ett hederlig unntak som jeg registrerte var Dagbladets Marie Simonsen. Hun hadde ikke store problemer med å skille meninger og analyse i saken) Det tyder på at de andre misoppfattet situasjonen eller at de var så farget av sine egne meninger og følelser at de ikke ville se det opplagte. Eller en kjettersk tanke: Ønske om å vise litt av sin makt? På meg virker det i overkant furtent når Skarsbø Moen legger ut følgende twittermelding:

VG har jo i tillegg til Skarsbø Moen også Kløftas trompet: Eirik Mosveen i sin kommentatorstall. Hans invektivfulle kommentarer begynner også å miste sin sjarm og informasjonsverdi. Han slakter og spiser statsråder til frokost, men merkelig nok, sitter de på taburettene ennå. Det er grenser for hvor lenge man kan rope Ulv! Ulv! og bli tatt seriøst.

Om det kan være en liten trøst for de politiske kommentatorer, så står det ikke særlig bedre til hos de som lever av å gi politikere råd om hvordan de bør kommuniserer. Jarle Aabø er en mann som sjelden snakker i små bokstaver og innskutte bisetninger. Heller ikke i denne saken:

- Regjeringen er nær ved å begå et omdømmemesseig selvmord som får monstermaster og afghanske tepper til å blekne, sier informasjonsrådgiver Jarle Aabø til Kampanje.

Han har aldri før sett en aksjon vokse seg så massiv så raskt. Den største støttesiden til Maria Amelie på Facebook ble opprettet i går kveld, og har allerede over 28.000 medlemmer.

- Saken har eksplodert, og det skylder en monsterbølge av sympati for Maria over hele Norge. Regjeringen har allerede mistet informasjonskontroll over saken, sier Aabø.

Sigurd Grytten fra Burson-Marsteller som også har fartstid fra politikken, har gjort hjemmeleksa og går ikke i samme fella som Aabø og Elizabeth Hartman.


Det som bekymrer meg er at disse kommentatorene går fra studio til studio for å veilede oss i de politiske irrganger. De har relativt stor makt og autoritet i kraft av sin stilling og den påvirkning mediene har.  Det burde de kanskje ikke hatt.

Oppdatert 25.01. kl. 0910:
Klassekampen fulgte opp denne posten med et intervju med meg i går. Morsomt at vi bloggere også får komme til med synspunkter.

Oppdatert 28.01.kl. 0845:
Dessverre er jeg et svakt menneske som ikke kan dy seg. Jeg må bare strø litt salt i noen kommentatorsår. Det ser ikke ut til å bli et ras på meningsmålingene for Ap. Ikke om denne blir representativt: Ap frem 3,3 prosentpoeng.

Høyre - rettstatens vokter?

En NTB-artikkel har gått fra redaksjon til redaksjon i dag. Og forteller oss at motstanderne mot Datalagringsdirektivet (DLD) i Høyre har resignert. Jeg tror NTB tar feil.

I så fall er det ikke det Høyre jeg har gitt min stemme til. Da er det et annet Høyre. Et høyre som ofrer sine prinsipper og historie for en kortsiktig politisk gevinst. Det kan bli en Pyrrhos-seier.

Jeg vil minne om en av de mest respekterte ledere i Høyre etter krigen: John Lyng og hans utrettelige kamp for den liberale rettstaten. 

I 1950 var John Lyng saksordfører for de meget omstridte forslag til beredskapslover. Som bl.a inneholdt regler om drastiske rettslige særordninger under krig, eller når krig truer eller vår sikkerhet kommer i fare av "andre grunner". Og striden raste om man skulle koble ut rettstatens normalsystem straks man kom til at Norge var truet. f. eks. "av andre grunner". John Lyng var så misfornøyd med utkastet at han selv skrev om hele utkastet og fjernet de mest kontroverielle delene. Om ikke Datalagringsdirektivet er direkte sammenlignbart, kjenner vi igjen noe grunntrekkene.

Denne saken var ikke enestående. I sak etter sak gikk John Lyng i bresjen for å forsvare den liberale rettstaten mot statsmaktens forsøk på å bruke rettslige normer som bindinger på den politiske maktutøvelse. Retten skal være et vern mot makt, ikke et redskap for statsmakten. Etablerte rettsgarantier skal især beskytte den svake part, og må ikke skyves til side. For John Lyng var ikke dette bare en hjertesak. Det var like mye en hjernesak.
(Kilde og sitater fra Lars Roar Langslets bok: "Veivisere"

Jeg synes Høyre skal hegne om John Lyngs tanker når de skal vurdere Datalagringsdirektivet. I alle fall må de ikke glemme hva de gikk til valg på i siste stortingsperioden og som var en av grunnene til at de fikk min stemme. Fra programmet for perioden kan vi lese:

9.4 For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre:

• utrede grunnlovsfesting av personvernet.

• sikre loggføring av hvem som sjekker personopplysninger i de store offentlige velferds-, justis- og pasientregistrene, samt gi den enkelte rett til å få vite hvem som vet.

• fjerne muligheten for å offentliggjøre de samlede søkbare skattelistene.

• etablere personvernombud ved alle de store offentlige institusjonene.

• styrke Datatilsynet.

• redusere overvåkingen i samferdselssektoren.

• hindre at offentlige postjournaler og lignende gjøres søkbare gjennom de store søkemotorene.

• legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon.

• stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.

• oppheve blasfemiparagrafen.

• oppheve rasismeparagrafen når en ny universell antidiskrimineringslov er på plass.

Hvis man er villig til å endre Grunnloven og styrke Datatilsynet, har jeg problemer med å se hvordan man skal samtidig skal kunne bidra til å vedta et Datalagringsdirektiv som for det første bidrar til å endre den liberale rettstat i feil retning ved å kullkaste uskyldpresumsjonen og som Datatilsynet så sterkt har advart mot.

Til det motsatte er bevist, tror jeg Høyre vil forsvare den liberale rettstaten mot et direktiv som vil bidra til å uthule det fundamentet den hviler på. Å kjøpslå om sine prinsipper for en kortsiktig politisk gevinst, strider mot Høyres ånd.

Politikk ved stedfortreder

Maria Amelie-saken har vist oss at politikere snubler rundt i sine egne prinsipper (de som har noen da) når saker blir vanskelige.

Flertallet på Stortinget har outsourcet asyl- og innvandringspolitikken til UNE. Først og fremst fordi de trenger noen å skjule seg bak når det blir ubehagelig. De har tydelig og klart fortalt at dette er for vanskelig til å overlates til våre folkevalgte. Fordi de kunne jo finne på å forskjellsbehandle noen. De som ikke har langt skjegg, tror på Allah og er en trussel for rikets sikkerhet, altså.

Derfor har jeg litt problemer med å ta alle de politiske protestene i dag, helt alvorlig.  SV som har protestert heftig for all verden ved Heikki Holmås, Snorre Valen og Inga Marte Thorkildsen har allikevel blitt med på ferden.  De ønsket riktignok ikke at UNE skulle være hoggestabben, men ville flytte det til en særdomstol. Altså uten den politisk innflytelsen som de forsøker å gi inntrykk av i dag. Senterpartiet har mer enn nok problemer internt til at de skal orke å bry seg.

Høyre og FrP ville ha tilbake den politiske styringen av sakene. Men jeg tillater meg å tvile på om det var for å bli kjekke og snille med asylsøkere. Men kanskje vært følsomme for litt politisk gevinst når stormen blir for sterk.

FrP har hatt litt problemer med luktesansen i dag og har derfor vært litt usikker på vinden blåser.

Venstre og Krf er vel de eneste som har en sånn nogenlunde ren sti. Med vekt på nogenlunde. Odd Einar Dørum ville i sin tid ha de grunnløse ut av landet 48 timer etter vedtak. Da hadde jo ikke Maria rukket å få sin mastergrad. 

Ap synes det er helt greitt å administere bare det ikke blir for mye bråk med politikken som forvaltes. De har stjålet noen av FrPs asylsøkerklær mens de dusjet, av redsel for at FrP skal pine og plage dem med ubehagelige påminnelser om asylpolitikken. Deres mantra i dag er likhet for loven. Javel, nei. Ikke alle oppfatter den likheten i andre sammenhenger.

Derfor er UNEs breie rygg grei å skjule seg bak i asylsaker og Helseforetakene når det gjelder helse og lokalsykehus. Eller politikk med stedfortreder.

Kanskje politikerne er kommet til samme erkjennelse som salige Charles de Gaulle: "Politikken er for alvorlig til å overlates til politikere."

Dagens asylpolitikk vil ikke endre seg vesentlig før valget. Amelie-sak eller ikke. For i bakgrunnen synger de blåblå. 

Når alt dette er sagt, lurer jeg på om Politiets Utlendingsenhet forsøker å si oss noe. Kanskje om at de er drittlei alt bråket som følger med upopulære utvisninger. For jeg nekter å tro at alle i enheten er så umusikalske at de ikke så koblingen mot Nansen og hans humanitære virke. Å hente Maria etter et foredrag på Nansenskolen, i innledningen av Nansenåret, må være politiets hilsen til politikerne.

Så gjenstår bare å se hva som blir resultatet av saken. Jeg tror ikke noen kommer løpende til Stortinget med forslag til lov- eller forskriftsendringer som gir papirløse amnesti.

Mitt tips når det gjelder Maria Amelis skjebne: Hun blir uttransportert til Russland, men er tilbake med arbeidstillatelse innen utgangen av måneden (+/- noen dager)

Og regjeringen vakler fra monstermast til mastergrad.

Oppdatert søndag 16.01.2011 kl. 0830:
Så fant regjeringen det Columbiegg som løser saken slik jeg tippet. Man bender og vrir litt på regelverket slik at Madina Salamova (Maria Amelie) får komme tilbake i ekspressfart. En lex Madina. Og freden senker seg igjen over regjeringskvartalet. For en stakket stund.

Oppdatert fredag 21.01.2011 kl. 0900:
Aftenposten var nok litt tidlig ute med løsningen, men nå har regjeringen hugget over den gordiske knute og sørget for at asylsøkere som VI trenger, får anledning til å skifte over til hurtigfila. Så om du har spesialistkompetanse og kan tjene over 500 000, kan du få bli. Ellers - adjø.

Det må jo også fortone seg som en blåfredag for en del politiske kommentatorer som har mistolket opinionen så grovt. At man klikker på en Facebookside er ikke alltid det samme som et uttrykk for hva man egentlig mener. Og all den politiske ulykke som er meldt, ikke minst fra VGs kommentatorer, ser ut til å utebli. Et hederlig unntak fra flokkmentaliteten har vært Dagbladets Marie Simonsen.

Den ukjente soldat

VG skal ha ros for arbeidet med å avdekke manglende registrering av soldater i krigsoperasjoner. Dette er VG på sitt beste.

Jeg er imidlertid litt overrasket over at forsvarsminister Grethe Faremo drives fra studio til studio og må unnskylde manglende registrering. FrPs Jan Arild Ellingsen mener endog at hun har ført Stortinget bak lyset.

For hvis man skal tro tidligere forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen, så hadde Forsvaret registreringen på plass allerede i 2008.

I spørretimen 5. mars 2008 fikk hun et relativt enkelt spørsmål fra FrPs Per Roar Bredvold:

Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

«Forsvaret har visstnok ingen oversikt over norske skadde befal og soldater som har vært ute i internasjonale oppdrag.

Vil statsråden sørge for at en slik oversikt finnes, og på den måten kunne være med og bidra til at antall senskader blir redusert?»

Her er et utdrag av Strøm-Erichsens svar:

Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.

Hele svaret kan leses her

Hvis ikke Strøm-Erichsen feilinformerte Stortinget i 2008, hvordan kan da ikke Forsvaret ha oversikt i dag, nesten 3 år senere?  Det ser ut som om flere enn Faremo burde sitte på "tiltalebenken" i dag.

Demokrati i fakkelens dunkle lys

Jeg har lest John O. Egelands "Lyset fra faklene" i nyttårshelgen. Jeg har latt den ligge og modne og hentet den frem flere ganger. Kommentaren styrker seg ikke ved flergangs lesning.

"Fakkeltogene er ikke noen trussel mot demokratiet. Demonstrantene krever et mer politisk folkestyre" 

skriver John O. Egeland. Han har selvsagt rett i at fakkeltogene ikke er trussel mot demokratiet.  Men fakkeltog må heller ikke forveksles med demokratiet.

Skal vi gi demonstrantene et mer politisk folkestyre? Skal fakkeltog sette den politiske agendaen? Det blir nesten som å høre FrPs retorikk om folk flest og ropet på folkeavstemminger.   Er det det ikke det representative demokratiets oppgave å veie flertalls- og mindretallsinteresser opp mot hverandre og se utover den lokale nesetippen. Spesielt i saker som også berører folk utenfor den lokale sfære. Og som skal finansieres av oss alle.

Med vår valgordning og våre kvoteringsgrep for å sikre distriktene plass rundt regjeringsbordet, er det et drøyt stykke å hevde at ikke de lokale hensyn ivaretas. At man tidvis føler avmakt mot at beslutninger tas litt for langt unna de beslutningene gjelder og reagerer mot det, er forståelig.

"Vi så det da de planlagte kraftmastene i Hardanger vekket Vestlandets vrede"

Vestlandet er så mye mer enn den mediaoverspilte motstanden i Hardanger. Men når Vestlandet analyseres fra et kommentatorkontor i Oslo sentrum, så kan det kanskje se ut som en kompakt enhet. Det var/er mange på Vestlandet som er sterkt uenig i motstandernes synspunkter. Men mediene fikk noen monstermaster på blokken. Et konstruert ord uten rot i virkeligheten fikk prege debatten. Etter hvert som folk så at dette ikke var noe annet enn de kraftmastene som i årevis har sørget for distriktenes og kraftkommunenes velstand, har ropene stilnet betraktelig. Kanskje hjulpet av et anseelig antall kuldegrader.

Fakkeltog i Norge preges stort sett av lokaliseringsdebatt. Og har stort sett to fronter. Enten er man mot en lokalisering, som kraftmaster i Hardanger eller vindmøllepark i nabolaget. "Not in my backyard"-problemet. Når det gjelder sykehus er det motsatt. Sykehuset kan ikke være nære nok. Men det finnes også kritiske røster midt blant demonstrantene. Som "Akuttberedskap i Liv-Signeland" forteller litt om

Egelands forsøker å koble de lokale sykehusfakkeltogene til det slitte og utskjelte "new public management", der målstyring er ett av de grunnleggende mantra. At det var derfor helseforetakene ble etablert. Det er en historiefremstilling som står til stryk.

Sykehus under fylkeskommunens eierskap var i ferd må utvikle seg til en katastrofe. Det er mer enn underlig at ikke en erfaren journalist som Egeland er i stand til å huske dette. Helseforetaksreformen var et helt nødvendig grep for å redde sykehusene. Fylkeskommunenes manglende evne til å se utover egne fogderi og den evige kranglingen med staten som betalte store deler av regningen kunne ikke fortsette.

Vi kan godt diskutere foretaksløsningens virkning i dag. Personlig synes jeg den fungerer dårlig, men det var helt nødvendig løfte sykehusene ut av fylkeskommunens eie i 2001.

Når man kombinerer fakkeltogdemokrati med pengemakt kan det gå skikkelig galt. En triumferende Molde-ordfører kunne fortelle oss at en av byens rike onkler, Bjørn Rune Gjelsten i sin godhet ville finansiere og bygge sykehus i Molde. Denne nyheten fikk man solgt inn til diverse media som Gjelstens forsinkede julegave til Molde. Av og til tror jeg dumme journalister er like stor fare for demokratiet som dumme politikere.

Det var selvsagt ingen elementer av julegave i ønsket om å bygge sykehus. I så fall måtte det være en julegave til seg selv. At partiet jeg stemte på ved siste valg, Høyre kastet seg på utspillet skuffet meg. I denne saken utviste regjeringen større klokskap enn Høyres representanter. Jeg anbefaler Høyre å studere erfaringene fra Storbritannia litt grundigere før de roper Halleluja.
 
Om noe skulle være et problem for demokratisk utvikling av helse-Norge, så er det at et parti med oppslutning fra 5% av befolkningen fikk nedlegge veto mot endringer i sykehusstrukturen. Soria Moria IIs nei til nedleggelse av lokalsykehus fikk Sp trumfet igjennom. Er det andre områder i samfunnet vi "fryser" utviklingen i minst 4 år, mens teknologi, forskning og kunnskap endrer seg?

Problemet er ikke helsereformen eller byråkratstyring av helsevesenet. Problemet er at politikere skjuler seg bak helseforetakene når de skal fronte upopulære beslutninger. Mens de gjerne tar æren selv når det en positiv nyhet. Derfor var det pinlig at Anne Grethe Strøm-Erichsen reiste til Molde og dekket seg bak Helse Midt-Norge og manglende økonomi.  Mens det hun sannsynligvis ville og burde sagt var at man skulle vurdere bygging av et felles sykehus for Molde/Kristiansund. Det hadde også blitt bråk, men hadde vært mer redelig. Hun og regjeringen feiget ut.


Jeg vil avslutte med en anekdote. Fra min tid som fakkeltogdemonstrant, som ungdom i Florø på 70-tallet. Og som understreker mitt poeng om at å lede landet etter fakkeltogprinsippet, ikke nødvendigvis er smart:

I 1971 reiste Trygve Bratteli til Florø. Der skulle han forklare regjeringens forslag om sentralsykehus i Førde i Sogn og Fjordane. Dette ble den gang sammenlignet med EF-kampen: Distriktenes kamp mot de sentrale myndigheter. Med lokalsykehus i Florø, Nordfjordeid, Høyanger og Lærdal, så de fleste et sentralsykehus som skriften på veggen. Bratteli kom til Florø i et vær som virkelig tok i mot statsministeren med våte, ikke åpne armer.

Før han reiste ble han spurt av Herbjørn Sørebø (også sunnfjording) om han virkelig tør å legge ut på en så hasardiøs ferd:

"Ja, det er da siviliserte folk". 

Etter på Bratteli oppsummerte fakkeltogmøtets ytringer som "ubalanserte ytringer". Bratteli var underdrivelsens mann. Da han møtte Herbjørn Sørebø mandagen etter, så han lenge på reporteren:

 "Du hadde rett. Det var ikke siviliserte folk". 

(Kilde:Roy Jacobsen, Trygve Bratteli - en fortelling) 

Jeg var der og kan bekrefte Trygve Brattelis oppfatning. Det som skjedde på folkemøtet var ikke sivilisert. Det var sterkt emosjonelt og ikke noe godt grunnlag for politisk ordskifte. Og heller ikke noe godt grunnlag for demokratisk styring.

Det bidro da også til at Ap nærmest ble feid ut av kommunestyret på en sykehuspolitisk tsunami og en tverrpolitisk sykehusliste med lensmann Mons Monsen fikk rent flertall. Det tok tid før Ap fikk være med i et lokalpolitiske styre og stell igjen.

Men Trygve Bratteli skjulte seg ikke bak byråkrat og helsedirektør Karl Evangs forslag om sentralsykehusbeslutningen. Han argumenterte for regjeringens valg. Men det blåste bort i den politiske og bokstavelige stormen.