Fyrsten på Youngstorget

Jeg vet knapt noen maktmenneske i Norge som oppfyller kriteriene til Machiavelli når han beskriver "Fyrsten", som Gerd-Liv Valla. Fyrsten som ble skrevet i 1513 er en usmakelig, men ærlig og rå bok om essensen av ledelse. Etter hvert som du leser den gjenkjenner du det han beskriver. Ledere har studert den i 500 år. Politikere og andre som søker makt og sier de ikke har lest Machiavelli, bløffer. Gerd-Liv Valla har lest den. Det har nok Ingunn Yssen også

I støyen av bataljen mellom de sterke kvinnene gjør jeg et forsøk på å få et helikoptersyn på konflikten og dens utøvere. Jeg trenger å finne noen røde tråder. Det er ikke enkelt. Og det er umulig å gjøre kort, så det vil nok bli et frafall i bloggposten, men det får våge seg.

Jeg skal innrømme en ting. Jeg er fascinert av Gerd-Liv Valla. Jo da, jeg har kritisert hennes maktutøvelse i et antall bloggposter, men det er samtidig noe ved den maktutøvelsen som er fascinerende. Spesielt i Norge. Der skal man liksom ikke ha makt. Bare litt innflytelse.

Jeg er overbevist om at det er bedre å være uvøren enn forsiktig; for forsynet er en kvinne, og ønsker man å ha henne i sin makt må hun slås og tuktes,

Machiavelli s. 104 om virtù

I kampen mellom Valla og Yssen ser den kollektive statsautoriserte presse i samme retning og skriver nesten de samme tekstene. Konsensusjournalistikken føles klam og ikke særlig spennende. Dimensjonene er enkle. Gerd-Liv er slem og Ingunn er snill og er blitt mobbet av Gerd-Liv. Få ønsker å gå bak personene og gjøre en analyse. Det handler mer om hva Gerd-Liv skrev i hånda, enn om hvorfor hun skrev noe.

De aller enkleste og grunneste analysene går ut på at en ansatt i LO har blitt mobbet av sjefen sin som har gjort alt som står i hennes makt på å gjøre jobben til et helvete. Og så skriver man harmdirrende om mobbekulturen i LO og at Ingunn Yssen gir ansikt til alle de tusener som mobbes daglig på norske arbeidsplasser.

Ærlig talt. Ingunn Yssen er ikke noe opplagt mobbeoffer. Hun er ikke en kontorfunksjonær som ingen vil prate med og som ikke kan eller vil ta til motmæle mot mobbing fra sjefen.

I tillegg glemmer man en liten tilleggsdimensjon. LOs leder er ingen administrerende direktør ansatt av et styre. Hun er valgt av kongressen. Det vil si at hun har et flertall av medlemmene bak seg. Det er derfor vanskelig å skille mellom lederen Gerd-Liv Valla og organisasjonen LO. Å fremstille det som et angrep på Valla isolert, blir alt for enkelt.

Ingunn Yssen har en bakgrunn og CV som gjør at hun ikke er troende til å stå med lua i hånden og ta i mot dritt. Når hun påstår at Valla har et uregjerlig temperament som skriker til medarbeidere, glemmer hun kanskje sitt eget.

Ingunn Yssen er dama som ble så forbanna over ikke å bli statsråd i Stoltenberg I at hun ringte opp Jens og skjelte ham ut etter noter! Hvordan hun kunne bli forbigått var bare umulig for henne å forstå. Det vitner ikke om oppførselen til en ydmyk og underdanig kvinne som lar seg pille på nesen.

Derfor blir hele hennes opphold hos LO et mysterium. Spesielt dersom hun føler at hun er blitt motarbeidet og mobbet fra dag 1. Regien hennes da skitten traff vifta, vitner om hun også har lest ”Fyrsten”. Et sitat fra Machiavelli som kanskje begge har lest er:

”Følgelig må man om noen skal krenkes, gjøre dette så grundig at man ikke trenger å frykte hevnen.”

Jeg er redd Yssen ikke var grundig nok. Jeg vet ikke om de som holder seg sterkt til mobbeteorien har lest oppsigelsesbrevet hennes nøye. Det har jeg. Ord for ord. Hun vet hva hun har gjort. Hun vet hvilke ord som vil ramme Gerd-Liv, og det mange av dem. Det er ikke et forsøk på å skadeskyte Gerd-Liv Valla. Det er et overlagt forsøk på henrettelse.

Hun fratar Gerd-Liv Valla enhver ære som leder. Hun fremstiller alle medarbeidere rundt Gerd-Liv som umælende nikkedukker. Det rammer ikke bare Gerd-Liv. Det rammer LO midt i solar plexus. Det betyr at man i realiteten ikke har noen ledergruppe. Man har bare èn totalitær diktator.

Men det som har såret Gerd-Liv aller mest er nok følgende fra oppsigelsen:

"I 2004 ble jeg gravid. En begivenhet som er lykkelig for de fleste, men som for mitt vedkommende også var uvanlig. Det er slett ikke gitt at man blir gravid når man har passert 40. De fleste ble glade på mine vegne og jeg var selvfølgelig veldig glad og dessuten i svært god form. Det føltes derfor meget underlig når LO lederen sa at hun var skuffet over at jeg var gravid.

Etter at jeg kom tilbake etter mine åtte måneder i foreldrepermisjon påpekte hun at det ikke hørte med i planen at jeg skulle få et barn. Men at hvis jeg gjorde som henne og arbeidet lange dager og kvelder annen hver uke så kunne det til nød gå."

Dette er drepende lesning for en som har kjempet så hardt for kvinners rettigheter. Gerd-Liv Valla har nok selv følt tidsklemmas grep som alenemor med en datter som på grunn av sykdom krevde ekstra mye omsorg. At hun da ikke skulle akseptere at en av hennes medarbeidere måtte ha en annen arbeidsdag pga et lite barn er en tøff påstand.

Den har nok ikke bare vært et slag i solar plexus, men har rammet livmora med fullt tyngde.

I tillegg kommer sviket ved at Ingunn Yssen leverte oppsigelsen til VG samtidig som LO fikk den. I LO er man vant til å ta kampen up front. Ikke mot vindmøller i pressen. Ingunn Yssen har regissert dette i minste detalj. Hvilken motivasjon hun har kan man jo bare undres på.

Hun sier at hun har gjort det for å kjempe en kamp for de mange som mobbes på norske arbeidsplasser. Skulle det vært troverdig, burde hun gått til arbeidsrettsak. Da hadde alle måtte vist kortene sine. Kan det være dèt Yssen ikke vil. Ville hun da avslørt at hun ikke hadde en vinnerhånd slik alle trodde, men at hun hadde bløffet seg til hele potten?

At jeg synes det var uklokt av Valla å gå ut med notatet om Yssens egenskaper er en ting, men at hun gjorde det, viser hvor hardt Yssen rammet henne.

..skal fyrsten sikre sin stats enhet og borgerens samhold, må han ikke være redd for å bli betraktet som grusom, (Machiavelli s. 67)

Jeg tar tidligere tatt til orde for at det som har skjedd, kanskje ikke bare inkluderer Yssen. Jeg er ikke fullt så sikker lenger på at det har vært veldig grundig planlagt. Men at Ingunn Yssen har hatt bakspillere er jeg overbevist om. Hvem det er, er mer usikkert. De vil i alle fall ikke vise seg frem nå.

Det hersker nok liten tvil om at det har bredt seg et skadefro glis både hos Jens og Bjarne-Håkon. Sjelden har vel noen blitt gruset så voldsomt som de to ble i september i fjor da de la frem den nye sykelønnsordningen.

En verre ydmykelse og reduksjon av autoritet har vi sjeldent sett. De to gutta satt der som om de var tatt på fersken på epleslang, mens Gerd-Liv ga dem en lekse de sent glemmer. Dette var Machiavellisk så det holdt. Å si takk for sist nå, gjennom stedfortreder, har nok gjort godt. Å få jekket ned Gerd-Liv noen hakk, har stått høyt på ønskelisten.

...om det er bedre å være elsket eller fryktet.... er det best å være fryktet, dersom man må velge et av de to..., (Machiavelli s. 68)

At Ap-folk har vært stille som mus i maktkampen, er ikke egnet til å overraske. Det er snart landsmøte og det skal velges ny nestleder. Gerd-Liv er formann i valgkomiteen. Man har felles interesse av å opprettholde husfreden.

Det var ikke opplagt at Gerd-Liv Valla skulle bli en suksess som LO-leder. Det manglet ikke på skepsis og advarsler. Noen fra privat sektor ytret seg anonymt i VG før kongressen i 2001. Hun ble beskyldt for å ha dårlige lederegenskaper og for å være en intrigemaker!!!

Men hun ble valgt og hennes klare målsetning var nok å vise motstanderne at hun dugde. Hun vet at hun har makt. Hun erkjenner at hun har makt og er ikke redd for å bruke den. Aut LO aut nihil. Enten LO eller intet.

Hennes langsiktige prosjekt om å øke makten gjennom innflytelse av politikken lyktes gjennom den rødgrønne valgseieren i 2005. Da var et av hovedmålene nådd. LO fikk valuta for pengene og den innflytelsen som hun mente var rett og rimelig. Hun hadde vist at hun dugde.

Man må tilbake til da AP styrte alene for å finne samme maktgrunnlag som det LO har i dag. Dette vet medlemmene og det er Gerd-Liv Vallas "livsforsikring". Vel synes medlemmene at hun har opptrådt klønete, men når kruttrøyken legger seg, ser nok de fleste at Gerd-Liv Valla er garantisten for den innflytelsen LO har oppnått. Det ønsker de nok ikke å skusle bort.

Hvor avdøde LO-kjemper befinner seg nå, skal være usagt, men jeg tror nok at en Konrad Nordahl og en Tor "med hammeren" har likt det de har sett av Gerd-Liv så langt. De regner nok henne som en av "gutta".

Jeg tror ikke jeg ville hatt Gerd-Liv som sjef, men jeg ville definitivt ikke hatt Ingunn Yssen som ansatt.

Oppdatert: Aftenposten melder at: "Valla styrket i AP". Det tror jeg gjelder LO også.