Derfor kommer data på avveier. Man trenger ikke være særskilt paranoid eller konspiratorisk for å se det.
En del av debatten rundt EUs datalagringsdirektiv har dreid som om sikker lagring. At direktivet bidrar til en større sikkerhet for de trafikkdataene som lagres. Det at myndighetene kommer på banen, skal liksom være garantisten for dette.
I Storbritannia har det skjedd tre ganger på kort tid. 9-10. januar ble en marineoffiser frastjålet en laptop. Der befant det seg til dels detaljert informasjon om 600 000 mennesker som hadde vært i kontakt med eller begynt i det militære.
The information held is not the same for every individual. In some cases, for casual enquiries, the record is no more than a name. But, for those who progressed as far as submitting an application to join the Forces, extensive personal data may be held, including passport details, National Insurance numbers, drivers’ licence details, family details, doctors’ addresses and National Health Service numbers.kan man lese på Forsvarsdepartementets hjemmesider.
Dette kommer i tillegg til en episode der blant annet detaljert bankinformasjon om 25 millioner innbyggere som mottar barnetrygd, forsvant sporløst. Og 25 millioner er ca halve befolkningen i Storbritannia
Så kom en ny forsvinning, denne gang handlet det om pasientinformasjonen til 160 000 barn.
Så lenge det finnes mennesker involvert, så vil det kunne gå galt, uansett lover og regler. Så også i Norge og med trafikkdata i datalagringsdirektivet. Det kan skje etter at politiet har hentet ut og sammenstilt alle kommunikasjonsdata for et område, en person eller bestemte datoer.
Ikke glem Murhphys lov: Hvis noe kan gå galt, så vil det gjøre det og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt.
3 kommentarer:
Etter at dette datalagringsdirektivet kom i søkelyset like etter nyttår har jeg brukt litt tid på å sette meg inn i hvilken grad norge er et ”overvåkningsland”. Det skremmende er at Sverige, som vi på mange måter kan sammenligne oss med, var det landet (med unntak av Storbretania) som skåret dårligst på personvern.
I Skandivia hadde myndighetene en tendens til å opprette mange registere av ulike slag, og tilgjengeligheten var relativt stor. Vi er rett og slett for åpne og naive.
Leste på datatilsynet.no at regjeringen har planer om å snikinnføre nok et omfattende register. Denne gangen skal de innføre et barnehagebarn register i forbindelse med den nye barnehageloven. Registere skal omfatte alle barn som starter i barnehage og skal følge barna videre i oppveksten for se hvordan de gjør det i skole- og arbeidslivet. Registeret skal brukes til forskning. Tanken er god, men hvor er diskusjonen om personvern?
Jeg registerer at enkelte aviser, deriblant Stavanger Aftenblad, BT og Dagbladet, har kommet med noen innlegg i debatten om datalagringsdirektivet, men det må karakteriseres som noen forsiktige forsøk. Sammenlignet med Vallasaken, Tippeligaen, Håndballgutta i VM eller Lommemannen blir det bare fluepiss i havet å betrakte.
Jeg skjønner ikke hvorfor pressen ikke tar mer tak i dette! Ikke bare datalagringsdirektivet, men en debatt om hele "overvåkningssamfunnet".
Det morsome, eller tragiske om du vil, er at når presseforbundet først kritiserer datalagringsdirektivet er det fordi de frykter for ordningen med anonyme kilder. Det er helt sikkert sant (og viktig poeng), men det viser at de kun tenker på seg selv. "Kan det være vi mister tilgangen på utro tjenere? Kan det være at vi mister tilgangen på Mette Marits kontobevegelser!?".
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Jeg blir skremt av hvor lite detabatt det har vært omkring personven i Norge!
Det er kanskje ikke så rart ar vi ligger i bunnsjiktet når det gjelder personvern.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Alt tyder på at det eksisterer en definert politisk intensjon om at pressen ikke skal skrive om slike emner som dette. Alt som har vært skrevet, har vært innenfor "feilmarginen" med hensyn til hva som er greit av oppmerksomhet rundt saken. Relativt få nordmenn får høre om saken, og de få som leser om den, får underbevisst inntrykk av at saken ikke er så viktig nettopp fordi media ikke prioriterer den. I stedet kan det absolutt hende at de viktigste sakene som foregår - og som skjer hver eneste dag - er saker media ikke skriver om. Aftenbladets sjefredaktør skriver i sin mediespalte at medias dekning av EØS er skandaløst dårlig. Det samme må vel kunne sies om Stortingets behandling av saker fra dag til dag.
Man behøver ikke å være veldig konspiratorisk for å anta at det er en grunn til at massemedia styrer unna de saker som på sikt får størst betydning for oss. Folket/borgerne har krav på visshet om slike ting, og da er det tydelig at media styrer bevisst unna sensitive saker. Grunnlovsbehandlingen i Stortinget 10. jan. fikk ingen omtale i Dagsrevyen, knapt nok i smale fora som Politisk kvarter. Dermed kan man spørre seg om man virkelig har en fri presse, som når hele Norges befolkning når så er nødvendig (altså når det dreier seg om viktige saker). Folk som brenner for en sak (f.eks. datalagringsdirektivet) når tilsynelatende i svært liten grad frem i media (til tross for at vi har sett et lite oppsving den siste tiden, men som nå er i ferd med å ta slutt - og da har også de fleste glemt det), selv om dette er en av de viktigste saker som kan diskuteres i den frie presse. Alle her forstår vel intuitivt at med en massiv pressedekning av denne saken ville forholdene sett helt annerledes ut. For å få til en kjedereaksjon eller dominoeffekt må man derfor prøve å få til en slags grasrotmotstandsbevegelse som er i stand til primært å mobilisere blant folk flest på de enkelte steder, i lokalaviser, osv. - sekundært i nasjonale fora når det er skapt en lokal bevissthet om saken. Nesten alle nasjonale medier med opplag av betydning er en del av gigantiske fusjonerte selskaper/konserner. Det er klart at dette medfører ensretting. Det gjør all form for fusjon mellom institusjoner - og er vel en form for en totalitaristisk kapitalisme, skjønt sistnevnte ord kun er dekkende i markedssammenheng. Poenget er at folk i langt mindre grad må stole på at alt går glatt gjennom media. De viktige sakene som media ikke dekker (som det sikkert er svært mange av), må kjempes gjennom av en grasrotbevegelse som må ofre mye tid. Media har sine store begrensninger, og at disse begrensninger er satt bevisst av en eller annen myndighet, begynner jeg å bli mer og mer overbevist om.
Pressen tar ikke så mye tak i dette da ser begge sider av saken. Det er få som skjønner systemene bak og enda færre som skjønner hvor uhyre vanskelig dette her er.
Jeg har jobbet med disse problemstillingene i mange år. Jeg har vært med å lage systemer som overvåker mobilsamtaler, som kobler sammen gate kameraer med gjengjenning av biometri. Jeg vet det høres rart ut, men faktisk gir disse systemene bedre sikkerhet enn dagens løsninger. Ser man hva vi har og ser man hva man kan få til så er det ikke noen tvil om at folk blir lurt. Det er mer overvåkning i dag og mer data om deg der ute i dag enn det direktivene snakker om.
Legg inn en kommentar