Først kommer det to herrer med saldo i sin favør og kritiserer Norge for å være et sosialistparadis som bare er ute etter å flå de rike og ta alle pengene deres.
Så blir først statsministeren og så finansministeren sure for de ytringene. Merkelig. Spesielt Kristin Halvorsen burde jo blitt hoppende glad. Det betyr jo bare at hun har nådd målet for SVs politikk.
4 kommentarer:
Jeg trodde de rødes politikk var å flå den hardt arbeidende middelklassen, og ikke å flå milliardærene.
En opprettholdelse av klasseskillet mellom milliardærene og "oss andre" er så vidt jeg kan se i sosialistenes interesse da det danner grunnlaget for misunnelses-politikken deres.
Nå må det prioriteres. Kampen mot EUs datalagringsdirektiv går definitivt foran slike trivielle innenrikspolitiske betraktninger, som egentlig ikke har noen relevans. Stikkord: Hegel, dialektikk
PS: Dette er altså en del av grunnen til at vi har svært få sjanser til å nå igjennom med konkrete fakta til det norske folk. Det er så mye annet av kritikkverdige forhold man får inn i hodet i løpet av en dag, med f.eks. tv-medier hvis effekt på underbevisstheten ikke er allment kjent, men også pga. av at seriøse og godt informerte blogger (relativt sett) som denne ikke klarere kan prioritere mellom makronivå og mikronivå (både datalagringsdirektivet og den politiske sak omtalt i det kommenterte innlegg er sannsynligvis et sted godt mellom disse ytterpunkter (kunnskap om avstanden mellom nivåene ikke er særlig enkelt tilgjengelig), men førstnevnte sak har definitivt betydning for oss her i Norge som ingen annen sak media har omtalt i dette århundre). Ellers må jeg understreke at jeg kan ta feil i de teorier jeg har om at den utvikling vi her ser, er planlagt nøye på internasjonalt nivå (graden av demokratiske institusjoners innflytelse er uansett umulig å si), men mye tyder faktisk på at brikkene er i ferd med å falle på plass. Matematisk og statistisk intuisjon gir meg samme svar. Det er altfor mange av de begivenheter vi har sett, som er for usannsynlige til å ha foregått slik de fremstilles – når man tar i betraktning det høye antallet variabler (eller forsøker å identifisere en beskrivende struktur), til at det ikke eksisterer en definert politisk intensjon (hvor mange ”lag” av avledningsmanøvere denne er pakket inn i, er vanskelig å si) ukjent for offentligheten. Hegels utviklingshistoriske filosofi trenger her en matematisk parallell, i stedet for at man graver seg ned i enkeltsaker og umiddelbare tolkninger. (Som det finnes så altfor mye av i dagens medier. Den tomhet mange føler i dag, tror jeg kan bunne i bl.a. dette.)
Man må begynne å erkjenne at grunnen til at EU-direktiv-saken ikke har nådd en eneste norsk førsteside, meget sannsynlig ligger i allerede definerte politiske (men altså langt borte fra det norske Storting) intensjoner på makronivå. Den presseomtalen saken har fått, er godt innenfor "feilmarginen" (på mikronivå), og folkets evne til å koordinere ut fra den kunnskap det har, er svak, slik jeg ser det bl.a. grunnet medias (mer eller mindre, det kan ikke vites) forvrengning av virkeligheten. Etter all sannsynlighet er det for sent å gjøre noe, men det vil være moralsk helt galt ikke å kjempe alt man kan. Da har man for øvrig ikke tid til noe særlig annet, selv om bloggsfæren skulle lokke. De etiske og filosofiske (blant annet) sidene av denne saken har en del til felles med dem man kan tale om i klimadebatten. Mest relevant her er det personlige moralske ansvar, og erkjennelsen av at man som enkeltperson kan gjøre en forskjell. Tenk på hvordan vårt demokrati ble kjempet frem. I dag kan det samme demokratiet felle oss (jfr. Apenes’ kommentar: ”[…]Dersom personvernet forsvinner helt, vil det være med flertall i Stortinget. Det kommer ikke til å være noen tyrann som kommer og tar personvernet fra oss..[…]”) paradoksalt nok i en situasjon der de fleste synes å tro at kunnskapsnivået aldri har vært større. Vår dannelse er en litt annen sak. Man må nå holde hodet kaldt, og spørre om de holdningene fjernsynet, utdannelsessystemet, den offentlige debatt osv. har innprentet i oss spesielt de siste femti år, har bidratt til å gjøre veien til sofistikert implementering av totalitære strukturer, enklere. Én ting er i hvert fall sikkert: Vi kommer ingen vei med oppropet på opprop.no. Til det er det norske folks interne organisasjon (tradisjonelt knyttet opp mot nasjonalfølelsen, osv., i dag (antagelig) utdefinert og ødelagt på ideologisk sofistikert vis) for svak. Det er for øvrig verdt å merke seg hvordan det har gått i andre europeiske land (det greske datatilsyn sa f.eks. opp i protest), til tross for at det i disse land helt sikkert finnes like store ”opplyste” (relativt sett) grupper der som her. La oss nå lære av de feil som er begått av ”motstandsbevegelsen” i de (europeiske) land som er kommet betydelig nærmere diktaturet enn Norge. (Jeg tar nok en gang forbehold om at jeg kan ta feil, men dagens situasjon er meget bekymringsfull.) La oss forlate pc-skjermene; det er begrenset hvor mye de kan hjelpe oss. Skal vi lykkes, kan det være en idé å prøve å adoptere de tradisjonelle måtene å rope varsku på. Kan det være en idé med fysiske underskriftslister? Kan det være en idé med demonstrasjonstog?
PS: PS: Det kan argumenteres for at de teorier jeg baserer seg på her, ikke er nye, og at de for lengst er tilbakevist. Nå formulerer jeg meg svært lite konkret, og det er fordi jeg vet lite om selve innholdet i den politiske planleggingen jeg selv antar eksisterer. Imidlertid synes den struktur jeg mener å ha identifisert (eller strukturens struktur, avhengig av den skjulte planleggingens dybde), logisk ut fra den samfunnsutvikling som vi alle har observert, men kanskje ikke satt i en analytisk sammenheng. Nedbrytningen av familien, sosialisering og fjerning av dannelseslitteratur og dannelsesformidlere (lektorer) i ”fellesskolen” som vi har sett de siste tiår, og mer generelt de ideologier og tankesett som opp gjennom historien har stått i et motsetningsforhold til hverandre, er ut fra denne antagelsen verktøy man har anvendt for å spille på motsetninger og splittelser, og dannelser av nye sannheter. Jeg må gjenta at jeg godt kan ta feil, men uansett om min subjektive sannsynlighetsoppfatning for at dette har "rot i virkeligheten", skulle ligge på f.eks. 5 % (for å være svært banal), er det riktig å spre de aktuelle tankene ettersom disse uansett utfordrer en til å grave i materien selv. At de teorier det er mulig å knytte ovenstående tanker til, er assosiert med diverse svært betenkelige ideologier (som i henhold til de fremsatte tanker kan antas å være et produkt av de høyeredefinerte planer, hvis hensikt er å spille på motsetninger), kan muligvis være en innsigelse mot alle disse tanker slik noen måtte se det. Da må jeg kun nevne uttrykket å stigmatisere, som i disse sammenhenger har et ganske alvorlig innhold med tilhørende konsekvenser.
Faguttrykk anvendt i denne kommentaren er sikkert ikke dekkende for dagens vitenskapsteori (begrepene er brukt slik jeg har funnet det naturlig), men kommentarens innhold skulle likevel være tilgjengelig for de fleste (beklager dog parentesene, men presiseringer er viktig her). Man kan ikke skrive for mye heller, i denne omgang. Nå får man se; mobiliseringen i det norske folk har aldri vært vanskeligere å sette i gang.
anonym: Kan du ikke stå frem? Skulle hatt noe mer identifikasjon.
Denne bloggposten er kun en liten parantes og tankeflukt og bidrar ikke til mindre kamp mot EU-direktivet. På ingen måte.
Jeg har bommet på et vesentlig punkt. TIMING. Jeg gjorde ikke en god nok research og trodde at direktivet skulle innføres i løpet av mars.
Etter å ha sjekket nøyere viser det seg at det tidligst er klar for implementering årsskiftet 2008/2009. Det gjør at jeg legger om strategien.
1. Research. Samle mest mulig informasjon om implikasjonen som direktivet innebærer.
2. Politisk kontakt
Jeg kommer til å kontakte alle stortingspartier for å få avklart deres ståsted
3. Presse
Jeg kommer til å kontakte utvalgte journalister for å få satt kampen mot direktivet på agendaen. Spesielt fokus på uthuling av kildevernet.
4. Bloggosfæren
Vi må holde saken varm.
Men skal dette ikke gå i glemmeboken, så tror jeg tidslinjen må flyttes til etter sommerferien. Brennes alt kruttet nå, så er dette gått i glemmeboken og/eller opinionen har gått trett.
som du sier vox, anonym har noen interessante meninger og poenger her (dog uttrykt innfløkt)
Personlig tror jeg at det sterke nettverket av datamaskiner med alle sine ulike samhandlingsformer er et av de viktigste verktøy vi kan bruke i denne (og andre saker). (men som alt annet kan det også misbrukes/feilbrukes/overbrukes.)
Se forøvrig grupper i facebook (ironisk nok) som er opptatt av det samme. Feks denne: http://uib.facebook.com/group.php?gid=8935611821&ref=mf
"Nei til datalagringsdirektivet"
Ser ut til at du er seriøs med arbeidet i denne saken, og at det er bedre tid enn forventet. Det er jo bra. Gleder meg til å se debatten utvikle seg.
Legg inn en kommentar