søndag, juni 22, 2008

Embetsmannsstaten

Ansettelsesfarsen i forbindelse med nytt barneombud har gitt oss innsiket i en prosess som var utenfor politikernes, de folkevalgtes, rekkevidde. Helt til Knut Storberget forsto alvoret og satte ned foten.

En artikkel av politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle gav oss innsikt i en maktkamp mellom demokrati og embetsverk. Den sterke og egenrådige embetsmannen, ekspedisjonssjef Haktor Helland hadde meget dårlig personkjemi med barneombud Reidar Hjermann. Så dårlig at det kostet en statsråd jobben og var i ferd med å gjøre arvtageren handlingslammet. Stanghelle hadde en annen artikkel: Skandalenes vandrepokal, der han hadde en sterk melding til det de fleste oppfattet som embetsverkets meget utidige innblanding i en politisk beslutning:

Alle husker vi Manuela Ramin-Osmundsens intense arbeid hvis eneste målsetting var at ikke Reidar Hjermann skulle få en ny periode. Likevel skamroste hun ham og etterlot slik et underlig inntrykk av at det fantes en sannhet vi andre ikke kjente.

Forklaringsproblem
Nå er det Anniken Huitfeldt som er barneminister, og kampen mot Hjermann er like offensiv som før. All ryddig ansettelsespraksis brytes for at vi skal slippe å leve med Reidar Hjermann noen år til.Derfor er det på høy tid at noen forteller oss hvorfor Reidar Hjermann er så ubrukelig. Er det sant som det hviskes i korridorene at han er et administrativt rotehue? Er det riktig at han er en løs kanon på dekk? En som truer med å gå til mediene når han sitter i høytidelige byråkratmøter og ikke får viljen sin? Kort sagt: Hva er det med ham?

Det er mulig det var noe med Hjermann, men det er liten tvil om at han tråkket en meget egenrådig ekspedisjonssjef ettertrykkelig på tærne.

- Vi snakker om en ekspedisjonssjef som alltid er vant til å få det som han ønsker, sier kilder til Aftenposten.

Det er det mye som tyder på. For Helland har vist sin innflytelse tidligere også. Som da han sørget for at dengang avgåtte Barne og familieminister, Karita Bekkemellem, ble vraket som debattant på en landsomfattende barnevernkonferanse i 2004. Det skal ha vært dårlig kjemi mellom Bekkemellem og Helland, blant annet pga hennes høye profil i homodebatten.

Men Haktor Helland har ikke alltid vært embetsmann. Han har en meget kort men kontroversiell periode som statssekretær. For superminister Terje Røed-Larsen. Mannen som skulle være byggmesteren til Jaglands "Norske hus", men måtte gå etter 35 dager på grunn av skattefiffel. Så lang var også Hellands statssekretærkarriere.

Men det var flere som reiste debatt om det prinsipielt betenkelige i at man kunne gå fra embetsverk til politisk ledelse og tilbake til embetsverk på 35 dager. Spesielt Venstre og Lars Sponheim. Dagbladets skarpe kommentator, Gudleiv Forr, hadde en meget kritisk kommentar til det prinsipielle i samme saken: Nøytral tjener?

I tillegg har Haktor Helland gode kontakter inn i Arbeiderpartiets øverste ledelse. Hans kone er søster til Jonas Gahr Støres kone.

Sannsynligvis er det hyppige kontroverser mellom embetsverk og politisk ledelse. Noe som er sunt dersom det ikke undergraver den politiske vilje. Ja, noen ganger så redder det sikkert politikere fra å begå store tabber. Så at embetsverk skal ha innflytelse også i politiske prosesser bør ikke være kontroversielt.

En embetsmann har ofte en stor fordel i forhold til politisk ledelse, Den politiske ledelsen i departementet kan som vi har sett, byttes på kort varsel. En embetsmann kan i prinsippet sitte på "livstid". Det gir en innsikt i departementets arbeid og irrganger som mange statsråder mangler. Er man da i tillegg en svak statsråd, blir man fort embetsverkets gissel.

Det er når man ser så grove overtramp som er så tydelige i Barneombudssaken at det blir et problem. Da er vi tilbake til Embetsmannsstatens verste sider. Der eliten stod over folket og var uten demokratisk kontroll.

3 kommentarer:

Jon Vogt sa...

En interessant analyse. Jeg synes det er altfor mange saker hvor det kan se ut som om politikerne ikke har vist fram de egentlige årsakene til en konflikt. Slik ettergivenhet overfor embetsverket kan selvfølgelig balle på seg over år slik at embetsverket får mer og mer grep om dem. Embetsverket kan jo ofte i stor grad drive med skjult press uten å måtte forklare sine handlinger for offentligheten. Våre politikere er jo derimot betalt for å stå fram i offentligheten med bein i nesa, for å støtte opp om demokratiet, og hvis de ikke klarer det så mener jeg de bør ta sin hatt å gå. Problemet er vel kanskje at politikerne har for lite press på seg til å være tøffe nok på det området?

Vox populi sa...

Problemet etter min oppfatning er kunnskapsgapet. Embetsmenn jobber med det sakskomplekset år ut og år inn og kan dette til fingerspissene. En statsråd kan ofte være uten kunnskap om området(Hva kan Sylvia Brustad om næringslivets utfordringer?) De blir derfor alt for ofte ofre for embetsverket.

Jon Vogt sa...

Kan tildels være enig i det. Men det bør jo for en stor del kunne bøtes på hvis statsråden har stort engasjement for sitt saksområde, slik at embetsmenn blir drillet for å komme opp med logiske forklaringer, og at statsråden også søker kunnskap fra opposisjonelle fagfolk på området for å kunne drille sine egne embetsmenn. Men selvtillit og "gå-på-vilje" kan nok ofte være mangelvare for å kunne stå på på den måten. Det er vel sannsynligvis ikke så mange mennesker som har gode evner til å være statsråd?