mandag, juni 30, 2008

Hvorfor?

En 17-åring mister livet på en lekeplass. Ett sted der barn i alle aldre skal få utløp for sin livsglede og virketrang. Ett sted der man ikke skal frykte noe annet enn ett skrubbsår eller to. I løpet av sekunder forvandles en lekeplass til en mordplass. Hvorfor?

Det er søndag ettermiddag. Laban og jeg har gjort unna en lang og god tur i nærområdet. Vi inntar terrassen for å koble av. Herfra har vi en utrolig utsikt. Foran oss ligger store deler av Vestre Bærum. Kolsås, Bærums Værk, Bærumsmarka, Rykkinn, Vestmarka. Jeg blir sittende og nyte synet og lar tankene vandre. Ingen høytrykkspylere, ingen plenklippere å høre. Bare lutter idyll. Tilsynelatende.

Så høres en sirene langt unna. Tankeflukten brytes. Etter en kort tid høres flere og jeg ser politibiler og ambulanse på vei mot Rykkinn. Som bare ligger noen få kilometere unna. Noen minutter senere høres klapringen av et helikopter. Luftambulansen er på vei og lander midt i bebyggelsen. Da forstår man at noe alvorlig har skjedd. Laptopen er ikke langt unna. Ett blogginnlegg er under planlegging. Etter kort tid kommer en fryktelig melding hos nettavisene. "17-åring drept på lekeplass". Det er så uvirkelig. I solskinnet. I idyllen. Et ungt hjerte har stoppet å slå. Et knivstikk rev over livsløpet.

Kort tid etter kommer eldste sønn og sier: "Det er Watan; en jeg kjenner." De var ikke nære venner, men hadde møttes noen ganger. Ungdommen har sin kommunikasjonsform som er nyhetsmedier overlegen. De første minnemeldinger ble utvekslet.

Nå er ikke offer og gjerningsmann bare siffer i statistikken. De kommer oss nærmere, men tragedien er like uforståelig.

Noen skjeve ord utarter. Det blir munnhuggeri som ender med at de skal møtes for å gjøre opp. Den ene skal aldri reise seg fra dette siste møtet.

Jeg blir sittende lenge og tenke over dette. Det meningsløse i at en 17 åring som står på terskelen til livet. Med drømmer og håp. Som nå aldri skal bli virkelige. Og en drapsmann som bare er 18. En av den dreptes beste venner. Som har vokst opp i samme nabolag. Også hans liv blir forandret.

Samtidig som et knivstikk forandrer livet for familie og venner på begge sider. Jeg har vanskelig for å finne ord til tankene. Men ett ord kommer igjen og igjen. Hvorfor? Hva er det som kan utløse en slik handling. Kultur? Oppvekst? Psyke? Dessverre blir det bare spekulering. Svarene får vi kanskje ikke.

Hjemme fra jobb i ettermiddag kommer også eldstemann hjem. Han har vært på minnestund for Watan Faramarzi. Sammen med over 200 andre. Venner, kjente og familie. Watan var populær. Han jobbet som trener for cricket og innebandy i nærmiljøet og var opptatt av alle skulle få være med. Også de yngre. Hans drapsmann var også aktiv idrettsmiljøet.

Watans pappa deltok i minnestunden og holdt en sterk appell:

- Jeg håper dette er siste gang vi opplever vold i vårt lokalsamfunn. Vi må ta lærdom av dette.

- Vi har politi i Norge. De bør benyttes når det skjer konflikter. Vi kan bruke hjelpeapparatet, vi har mange muligheter i Norge. Nå må vi fremme forståelse og toleranse, sa han.
En far knust av sorg er opptatt av å fremme forståelse og toleranse. Tenk over det.

Og vi må ikke gi opp håpet om at noen tar lærdom. Men fortsatt kverner det et hvorfor hos meg. Hvorfor måtte dette skje?


7 kommentarer:

Nasjonalkonservativ sa...

Verden blir stadig ondere. Norm- og kulturoppløsning hersker. Norge har fjernet seg fra sine kristne røtter, og den nasjonale fellesskapsfølelse er svekket.

Mange synes å tenke at verden aldri har vært et bedre sted. Frasen "i 2008 burde man ikke ha det slik eller sånn" gjentas og gjentas, som bidrar til å innprente i våre hoder at utviklingen alltid går i riktig retning. Men til tross for stadig større rikdom og økonomisk, et mer ikke-diskriminerende og "likestilt" samfunn, og stadig flere demokratier i verden, virker det som at noe ikke er som det burde være. Noen andre som deler denne tanke?

spOO sa...

Se forresten artikkel om saken her:

http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=35&tekstid=1925

Ga litt mer detaljer om hva det dreier seg om.

spOO sa...

Ellers skjønner jeg ikke helt hva det er faren til avdøde mener med "Vi har politi i Norge. De bør benyttes når det skjer konflikter.".

Burde fornærmede i konflikten gått til politiet og anmeldt saken?

Har ikke norsk politi noe mer fornuftig å ta seg til enn at noen har slengt dritt om familien din?

Skal vi sause politiet ned i all mulig "bygde-krangel" istedenfor å la dem konsentrere seg om ting som er av litt grøvre kaliber?

Hva om vedkommende som var fornærmet kunne gått til faren sin, som vel skal være rollemodellen hans, og fått han til å ta det opp med faren til andre vedkommende? Eller er det "feigt" å "løpe til pappa"?

Selvsagt skal politi "holde ro og orden", men om det er dette som er den "nye rikdommen" vi får med oss for å være så forferdelig kåte på multikultur/ pluralisme/ mangfold/ (fyll på med mote-ordene)...

...nei, da kan jeg ikke helt si at jeg er overbevist.

Vox populi sa...

spoo: Vi må kanskje lese farens uttalelser i lys av det han har vært utsatt for. Det er vel ikke alle gitt å uttale seg like klartenkt og velformulert i en situasjon der ens sønn er drept. I alle fall ville ikke jeg ha maktet det.

Og det var en god grunn til at den avdøde ikke kunne gå til faren sin. Han var i Sverige på tidspunktet og kunne lite gjort med dette.

spOO sa...

Når det gjaldt "gå til faren sin"-argumentet er det selvsagt noe som ikke alltid lar seg gjennomføre (det skal vel litt til før du går til faren din og sier at noen kaller mora di ei ku og, etc).

Det var nok mer et dårlig formulert forslag om å søke noe litt mer fredelig løsning på konflikten, uten å eskalere det helt til politiet, eller slik det dessverre endte opp.

Det virker vel uansett som om det er "ære" det dreier seg om her.

(Interessant å høre hvordan denne saken ender opp, selv om å koble det til samme type konflikt-situasjon bare er spekulasjon fra min side. Sjalusi og den slags bråk er ikke noe uvanlig tradisjonelt norskt heller, men legger man kulturell vektlegging av ære etc oppi det, så eskalerer det vel hvor seriøst folk tar det)

Tor sa...

Bra og trist innlegg. Har ikke noe å tillegge, men syntes det var såppas bra at det fortjente en kommentar.

Milton Marx sa...

Dypt tragisk.

Jeg tror imidlertid på at det er mulig å gjøre noe med disse forskrudde holdningene om familiens ære etc.

Den slags krever imidlertid i tillegg at man får en integrering. Her har man ikke vært flink i Norge. Man har koblet rettighetstankegangen inn i systemet fra første øyeblikk, og dermed har man frarøvet de som kommer enhver motivasjon.

Det hadde faktisk vært mulig å gjøre det å være integrert et mål, et mål som henger høyt, men som det er verdt å strebe etter. I stedet velger man å gi i blinde, og faktisk premiere uønsket atferd.

For min egen del kan jeg si at her i latinoland hender det at folk vil snakke stygt om moren min, men da sier jeg at dersom de har noe usnakket med henne, får de heller ringe. Hun snakker ikke spansk, men klarer seg greit på engelsk. Dog bør de huske tidsforskjellen, for hun er gammel.

Da hender det at selv macho latinoer innser det latterlige i å la seg fornærme på andres vegne.

Det er mang en gang at jeg har undret meg over denne siden av visse kulturer. Du kan treffe høyt utdannede folk, med internasjonal erfaring og aldeles upåklagelige manerer; snakker du stygt om moren deres, havner du umiddelbart i kommunikasjon med Id.