Barneporno eller personvern?

Dersom Norge ikke innfører datalagringsdirektivet vil landet legges åpent for all verdens kriminelle, med hovedvekt på de som driver med barneporno. Om man skal tro tilhengere av direktivet. Jeg har knapt sett noen andre argument, enten man er justisminister, nestleder i Arbeiderpartiet, leder i Politiets Fellesforbund eller statsadvokat i Eurojust.

Siste par ut i øvelsen ”Uten DLD blir Norge en fristat for barneporno” er stipendiatene ved UiB, juridisk fakultet: Bjarne Kvam og Birthe Taraldset, i denne kronikken i Bergens Tidende. 

Vi aner allerede i overskriften hvor dette bærer av sted: ”Fritt frem for barneporno?”.  Fulgt opp med et skikkelig stråmannsstandpunkt: ”Enkelte hevder  at det er så viktig å unngå datalagring at det ikke spiller noen rolle at samfunnets mulighet til å bekjempe kriminalitet reduseres”. Legg merke til at radarparet ikke viser til noen konkrete debattanter eller innlegg. Det kan ha sine årsaker. Sannsynligvis fordi de ikke finnes annet enn som stråmenn.

Jeg er motstander av datalagringsdirektivet. For 2 år siden tok jeg initiativet til et opprop mot DLD som har samlet over 12000 underskrifter. Jeg var også initiativtaker til organisasjonen Stopp datalagringsdirektivet, der jeg nå sitter i styret.

Jeg har aldri tenkt i de baner som Kvam og Taraldset indikerer. Og jeg tror knapt jeg har møtt noen motstandere som mener det heller. Og forsøker å ta debatten uten de karakteristika som Kvam/Taraldset bruker: ”ekstremt polarisert, svakt faglig forankret – og til dels misvisende” En nyttig påminnelse også for de to.

Kvam/Taraldset etterlyser alternative metoder til å etterforske kriminalitet relatert til elektronisk kommunikasjon. Vel, som stipendiater ved juridisk fakultet, trodde jeg at de f. eks. hadde lest straffeprosessloven. Eks. § 210, § 203 og §216b – målrettede metoder for bl.a. frysning av trafikkdata tidlig i etterforskninen. Det viser at vi ikke er helt uten midler til å etterforske historiske trafikkdata. I den grad det måtte hjelpe etterforskningen.

Problemet når politet etterforsker barneporno er sjelden tilgang til trafikkdata. Det er politets tekniske og mannskapsmessige kapasitet til etterforskning som setter begrensningene. I en nylig avdekket sak i Bodø sa kriminalsjefen at de hadde så mye informasjon at de måtte gå sakte frem. I forbindelse med Enea-saken gikk etterforskningen så tregt at Karita Bekkemellem stilte spørsmål i Stortinget om politets arbeidsmetoder. Politioverbetjent Harald Skjønsfell i Kripos sa den gang at det omfattende bildematerialet gjør etterforskningen vanskelig.

Vi vet at  EUs datalagringsdirektiv ikke omfatter det som skjer på Microsofts chattesider, ei heller e-post med hotmail eller gmail-konto eller ip-telefoni via internett. De som ønsker det, kan veldig lett skjule sin identitet via en proxy eller anonymiseringstjeneste. Da blir det illusorisk å tro at bare man innfører DLD, så løser man politiets etterforskningsproblem. (Siste kjente tilfelle er trusselen mot Kongsbakken VGS i Skole, der trafikkdata endte i en server i USA og så langt umulig å avsløre.)

Men det er når stipendiatene omtaler våre forpliktelser i forhold til FN og barnekonvensjonen at det blir en smule interessant. For i en rapport til FNs menneskerettighetsråd har spesialrapportør Martin Scheinin bl.a. sagt ” - Den pågående bølgen av tiltak med bekjempelse av terrorisme som begrunnelse, bør møtes med en global erklæring om beskyttelse av data og privatliv. ” Og han nevner DLD. Som ifølge forarbeidene til, ble innført pga terroraksjonene i Madrid og London. Uten de to hendelsene hadde det ikke vært noe datalagringsdirektiv.

Det er også verdt å merke seg at ”den luftige ideologiske tilnærmingen” som mange av oss motstandere har til direktivet, støttes av blant annet Den internasjonale juristkommisjonen i Norge og Europa. I Norge ledes ICJ av ikke ukjente høyesterettsdommer Ketil Lund. Som med sin dype kunnskap om nettopp dette fagfeltet fra Lund-kommisjonen, er en sterk motstander av direktivet. Et annet styremedlem der, advokat Jon Wessel-Aas har skrevet utførlig om temaet på sin nettside: uhuru.biz.

Alle EUs datatilsyn er sterkt kritiske i tillegg til vårt eget. Personvernkommisjonen var også motstander av direktivet.


Og når det gjelder politiet, så bør det være et tankekors for Kvam og Taraldset at sjefen for Eurocop (European Confederation of Police) Heinz Kiefer sa følgende om direktivet:

“The result would be that a vast effort is made with little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them”?

Ja, det er et dilemma at vi i avveiningen av proporsjonaliteten mellom å sikre politiet gode etterforskningsmuligheter og sikre den enkeltes rett til personvern, må gjøre noen valg. Det betyr ikke at vi som er motstandere av direktivet er følelseskalde mennesker som med åpne øyne godtar overgrep mot barn. Å registrere trafikkdata for alle landets innbyggere i tilfellet noen skulle gjøre noe galt, er ikke innenfor den proporsjonalitet vi kan akseptere.

Det er de samme samme overveielser som gjør at vi kunne avverget de aller fleste overgrep mot barn og partnere dersom vi hadde videoovervåket alle hjem. Opptakene kunne lagres og kun benyttes hvis det senere oppsto mistanke. Det er også et valg. Er man villig til å gå så langt? Spørsmålet er bare hvor setter Kvam og Taraldset grensen?

Hvor lenge vil de lagre trafikkdata?  Hvorfor ikke lagre innhold, fordi det er jo det som er kjernen i barneovergrepssaker. Det er datamaskinens ip-adresse man lagrer, ikke hvem som har brukt den. Det er mobiltelefonens lokasjonsdata, -nummer mv. som lagres,ikke hvem som snakket i den.

De troverdige alternativene til datalagringsdirektivet finnes allerede i dagens lovverk. Det man ofrer med datalagringsdirektivet er et alternativ til et godt personvern.

(Denne posten er også publisert 22. januar i Bergens Tidende, som mitt tilsvar til kronikken:"Fritt frem for barneporno" )