Regelrett

"Jeg fulgte bare reglene". Denne setningen er blitt et mantra for våre folkevalgte tillitsmenn- og kvinner. Selv når de blir tatt med buksa på vei ned, på et av de vakre teppene.

Bjarne Håkon Hanssen fulgte bare reglene. Til punkt og prikke. Men når han gjorde det, kom det et hyl fra politikerstammen: "Vi må endre reglene" Ingen hadde tenkt på muligheten av at han skulle glemme sin sosialdemokratiske morsmelkerstatning og jobbe mot regjeringens standpunkt. Fysj!

Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Anne Grethe Strøm-Erichsen fulgte også bare reglene. Reglene om at det er ikke noe i veien for at statsråder kan ta i mot gaver. Deres embetsverk derimot, er ikke helt til å "stole" på, så der må man ha så strenge regler at de ikke får ta i mot gaver. Det er da forskjell på folk.

Merkelig egentlig. Det norske embetsverket med sine stolte tradisjoner. I hine hårde dager da man skrev brev med penn og blekk, sørget alltid den gode embestsmann for å ha to stykker på pulten. Ett til embedet og ett til private brev. Statsminister og statsråder i dag skiller tydeligvis ikke mellom offisielle og private gaver. Og gavene er mange. Noe som fremgår av gavelista til Jens.

Men Jonas og de andre fulgte bare reglene og ble derfor rimelig forbannet da TV2s Geir Solaas Moen stilte spørsmål om det var slik at embetsmennene hans var mer korrupt enn han siden de måtte ha strengere regler. Et relativt logisk spørsmål gitt forskjellen i reglement.

Som i saken til Bjarne Håkon Hanssen så tålte ikke dagens regelverk en forside i VG. En ikke ueffen syretest på om man har opptrådt sånn nogenlunde fornuftig. (Nå finnes det mange unntak fra denne regelen, men la det ligge). Derfor måtte regjeringens hjulvisp, minister uten portefølje: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, vispe i gang regelendringer umiddelbart. Nå antar man at politikere er like "korrupte" som embetsverket. Reglene blir like. Og er på plass i Håndbok for politisk ledelse

Nettopp den plutselige regelendringen tyder på at det ikke alltid er godt nok å unnskylde seg med "jeg fulgte bare reglene" Det er ikke mulig å lage vanntette regler for alt mulig eller som dekker alle hvis, hva, hvem etc.

Derfor stiller vi krav til våre topp-politikere om at de kan utøve et sunt skjønn i sin regelbruk. Hadde de gjort det, hadde ikke Schjøtt-Pedersen fått det så travelt. Selv om noe skal vel han også fylle dagen sin med. Dessverre sviktet omdømmet i gavesakene.

Det blir for enkelt å avfeie kritikk mot våre topp-politikere som småligheter. Det er ikke nødvendigvis verdien som setter grenser. Vi må og skal stille strenge krav til våre tillitsmenn og kvinner. Og når regelverket må endres "aber plötslich", er det i seg en innrømmelse av at dette er kritikkverdig og dårlig politisk håndtverk. Ikke minst fra klassens duks, Jonas,  var det nok ventet en bedre håndtering.

Først når politikerne kan forsvare sine handlinger uten å vise til at "vi fulgte reglene", fungerer reglene som de skal.

Nei, jeg har ikke glemt Liv Signe Navarsete. Men i motsetning til de andre fulgte hun ikke reglene.  Det er enda verre.

Hva sier han egentlig?

Dagbladets lørdagsbilag, Magasinet har i dag en artig artikkel (ikke på nett), "Ferdsskriveren" som beskriver hverdagen til Mona Engh. Hun er referentrevisor i Stortinget og ansvarlig for det som til slutt kommer i Stortingstidende. Hun har jobbet med dette i imponerende 50 år. Det som gledet meg aller mest i artikkelen er følgende hjertesukk fra Mona:

Problemet med Støre er at det høres så glitrende ut, men hva var det egentlig han sa? Spør Mona Engh etter at arbeidsøkta i salen er over. Hun sukker.

Takk og lov. Jeg altså ikke den eneste som har det slik. Vi er i det minste to.

(Foto: Bjørn Sigurdssøn)

Tilslørte politipiker

Jeg har tvilt meg frem til et standpunkt. Det tok tid, det skal jeg innrømme. En god del lesning og litt tenkning. Jeg ville gjerne utfordre fordommene mine. De som instinktivt landet på nei til hijab. Sluttresultatet ble det samme, men via mange omveier.

Knut Storberget og Ingelin Killengren forsto ikke hva dette handlet om. Det var ikke bare et tøystykke for å dekke håret. Selv ikke i runde 2 forstod Storberget dette. Etter å ha lest litt om hijab, og oppdatert meg på Islam, forstod jeg at det ikke var så enkelt. Unni Wikan skulle kanskje ha bedre forutsetninger enn meg til å vite noe om temaet.

Hijab er noe nytt
Hijabdebatten i vår hjemlige atmosfære er for enkel, mener islamkjenneren. Den handler stort sett bare om «hijab eller ikke hijab», mens det finnes et utall forskjellige kledninger innenfor islam.
– Dessuten snakker man om hijab som om det er en videreføring av en gammel muslimsk kledning. Det er det ikke. Hijab er et uttrykk for det politiske islam, en nyoppfatning i vår tid. Mange av de som forsvarer hijab, synes å være ubevisste om at hijab er et synlig uttrykk for en større begrensning. Hijabens påbud går sammen med at kvinners rett til å ferdes ute er blitt innskrenket, selv det å gå på markedet eller å besøke sin søster. Det å se på hijab som et tøystykke … oppriktig talt…, sier Unni Wikan og ler oppgitt.

Uttalte Wikan i 2005 og i et senere intervju trekker hun linjer til noe som vi er opptatt av i dag:

Å finne en treffende norsk betegnelse for hijab er vanskelig, og det er trolig derfor bokens tittel bruker det arabiske begrepet. Men hijab skjuler ikke bare håret. Halsen er vel så viktig. Hodeplagg som kun skjuler håret, betegnes med andre begreper, og anses som frilynte over det meste av Midtøsten i dag. Hijab er et helt spesifikt plagg som ble utviklet og kom på moten med fundamentalismens fremmarsj etter den iranske revolusjonen i 1979.

Det er i disse dager 20 år siden fatwaen mot Salman Rushdie som i sin tur initerte drapsforsøket på William Nygaard. Altså den samme fundamentalisme som stod bak den iranske revolusjon og som har bidratt til hijabens popularitet. Les Bernhard Henri Levys kronikk: 20 år etter fatwaen. :

Saken markerer et vendepunkt i vår definisjon av prinsippet om toleranse. Toleransen var, før fatwaen, prinsippet om at flertallets stemme hadde forrang foran mindretallets, og om det offentlige rom være åpent for ytringer. Etter fatwaen utviklet det seg til å bli en hvilken som helst minoritets rett til å komme med ytringer som er stikk i strid med demokratiets tanke.

Jeg tok en tur innom en del muslimske nettsteder for å finne ut litt mer om hva og hvorfor og jeg fant, jeg fant.

Det er tydelig at ikke alt skal ut i det offentlige rom, som denne hos IslamOnline.net:

Dialogue

Muslim leaders warn that banning hijab-clad Muslims from joining the police force would be a violation of Norway's constitution as well as the international law.

"It restricts religious minorities' right to work," said Belkilani, whose group was established in 1987.

Norwegian Muslims are estimated at 150,000 out of the country's 4.5 million population.

The majority of Muslims have Pakistani, Somali, Iraqi and Moroccan backgrounds.

Community leaders have launched a media campaign to explain to the public the importance of hijab.

"Muslim leaders have published many articles and talked to the media to explain that hijab is not a religious emblem but an obligatory code of dress that every Muslim woman must wear," Belkilani said.

"It is the right and duty of Muslim women to wear hijab."

A series of meeting are also planned between Muslim community leaders and Norwegian officials on the issue.

"The discussions will be behind close doors to avoid outside influence and ensure that the issue will be dealt with in a good way," said Belkilani. (min uthevelse)

Basim Ghozlan, a community activist, said Norwegian Muslims favor dialogue on the issue.

At de norske myndigheter vil forhandle for "to avoid outside influence", tror jeg på . Man vil ha dialog. Ett av Gahr Støres honnørord. En mulighet som aldri Salman Rushdie er blitt tilbudt.

Jeg fant også "åndelig" støtte hos Islamic Culture Centre Norway. I artikkelen "Hijabs funksjoner for en kvinne" fant jeg følgende:

Sex-trakasseringer og voldtek er blitt er stort problem, særlig i vesten. Nest etter Sør-Afrika er det USA og andre vestlige land som sliter med voldtektsproblemer. Det er et allmenne godtatt faktum at det begås mest voldtekt om sommeren, noe som har sammenheng med den overdrevne alkohol-drikkinga samt de "oppfordrende" klærne. De aller fleste voldtekts ofre er da også lettkledde, ikke-muslimske kvinner. Det er på ingen måter riktig å si at en mann har rett til å voldta en kvinne selv om hun kanskje kler seg litt oppfordrende, men det er dessverre slik fakta er. Voldtekt av muslimske kvinner skjer først og fremst i forbindelse med gamle, ikke-islamske regler og straffemetoder, der kvinner straffes med voldtekt. Tallene for slike straffer er langt i fra store, men det er selvsagt svært trist å høre om sånt.

Statistikk (se for eks. www.nationmaster.com) viser at det skjer langt flere voldtekt i ikke-muslimske stater. Det kan ha tre forklaringer; Gudsfrykt hos muslimer, de strenge straffene eller de sømmelige kvinnene. Uansett føler en muslimsk kvinne seg beskyttet mot sex-trakassering og voldtekt når hun går med slør. De føler at de er sømmelige og tar vare på æren. De føler at kroppene ikke blir misbrukt, og at de er godt beskyttet mot mennenes begjær og "sultne" blikk.Hijab har med andre ord en viktig beskyttende funksjon.

Hørt den før, kanskje? Er det slike holdninger som skal inn i politiet vårt? Fra samme nettsted kan jeg også anbefale "Kvinnens stilling i islam"

Marit Nybakk kan fortelle om unge jenter som presses og mobbes til å bære hijab mens unge gutter roper "horer" til de som ikke følger påbudene. Hvilken "frihet" snakker vi om?

Men det som kanskje gjorde meg helt sikker var John O. Egelands kronikk i Dagbladet i går: "Hijab i politiet må aksepteres" Det var Dagbladet på sitt aller mest radikalliberale. Avisen som er mot prester, men for kvinnelige prester. For nynorsk, men ikke i Dagbladets spalter. Mot kvinnediskriminering, men for pornoannonser i egen avis (Jo da, de forsvant etter hvert).

Kjernen i politiets arbeid er rettsstatens bærende prinsipp om likebehandling av alle mennesker, uansett sosial bakgrunn, kjønn, etnisk bakgrunn politisk overbevisning eller religion. Skal politiet leve opp til slike krav, må det ha tillit og autoritet i befolkningen.

Skal politiet kjenne den befolkning det er satt til å tjene, må rekrutteringen omfatte hele bredden i det multikulturelle samfunnet. Det taler i seg selv for at etaten må legge til rette for bruk av ulike symboler som er knyttet til religiøs identitet, og som det enkelte trossamfunn mener er så viktig at det må bæres av de troende. Som kjent har Storbritannia årelang erfaring med en slik praksis, uten at det er registrert problemer av betydning.

Men spørsmålet er om det bare gjelder religiøse symboler eller hva man skal velge når disse religiøse symbolene frontkolliderer med likebehandling av kjønn f. eks. Mange muslimske kvinner kan ikke håndhilse på menn på bakgrunn av deres religiøse tro. Skal det være unntak for dette i politiet?

En annen interessant sak er at i henhold til Islam, kan ikke en kvinne være en nasjons leder:

So, she could be a minister but she cannot be the head of the state. There is a hadith where the Prophet (peace and blessings be upon him) describes the Persian people as being in error because they put a woman as the head of the state. But this hadith does not indicate that women are less than men; however, it shows us that it is better and more suitable that the head of the state should be a man.

Hvilke lojalitetsproblemer ville det gitt en muslimsk politikvinne som er pålagt å følge sin religion, under en kvinnelig norsk statsleder? Og er et slikt kvinnesyn i tråd med Egelands krav til rettstatens bærende prinsipp.

Og Egelands referanse til Storbritannia er interessant. Der har man hatt multikulturelle politifolk i over 100 år, men det tok sin tid før de kom i hijab eller turban. Og det er feil at det ikke har vært opphetede debatter der.

Men vi fikk et eksempel på den multikulturelle tilpasningen som Storbritannia bekjenner seg til, i forrige uke. Da ble det kontroversielle hollandske parlamentsmedlemmet Geert Wilders utvist med en selsom begrunnelse:

On Tuesday the government warned Mr Wilders that he threatened community harmony and told him he would be refused entry to the UK,

Både Guardian og The Times var ganske klare i sin dom.

For meg går det en rød tråd fra Rushdies fatwa, via Storbritannias hijabpolice, utestengelsen av Geert Wilders til vår hijabdebatt. Det multikulturelle knefallet for en mindretallsreligion. Er det religionsfrihet eller lik behandling.

Og i skrivende stund kommer Jonas Dialog Støre på TV2 og sier at Marit Nybakk tar feil. Debatten om hijab i politiet er ikke over. Det sørger Jonas for.

Men når Aslam Ahsan ber oss om å ikke gjøre Norge mer pakistansk enn Pakistan, er vel det meste sagt. I Pakistan er hijab forbudt for kvinnelig politi

Sannsynligvis ble dette en rotete, springende og for lang oppsummering av hva som har beveget meg frem til å lande på et forbud mot hijab. Men det gir kanskje et godt inntrykk av den smule forvirring som har vederfart meg. Underveis fikk jeg luftet noen fordommer. Det er alltid sunt.

Selv ville jeg ikke klart den fysiske delen av opptakskravet på Politihøgskolen. Er jeg diskriminert? Hvor kan jeg klage?


Annen lesning jeg fant om temaet som kan være av interesse:

It`s the Religion, Stupid, Morten Strøksnes BT (som jeg har rappet tittelen fra)

Can a Muslim Woman go to Public Swimming Pool

Hijab: What`s It All About

How can a Muslim woman practice her religion in a Western country?

The Status of Woman in Islam

Oppdatert: Karita Bekkemellem likestiller hijab med omskjæring.

I Studio 5 som sendes i kveld går Karita Bekkemellem knallhardt ut og likestiller hijab med omskjæring. Begrunnelsen ligger i at kvinnene ikke skal friste menn. At dette er et viktig element i å bære hijab kan man lese av de sitater som jeg har i posten over. Men det er kanskje å bringe debatten over på et feilspor, det Karita gjør her. Men bråk blir det garantert.

Temperaturen i studio skal ha blitt ganske høy med Karita og Eli Hagen på ene siden og Martine Aurdal på den andre. Så kanskje det blir min titterdebut på Studio 5 i kveld kl. 2130?

Oppdatert II: Ny avsporing av debatten, denne gang av lederen av Muslimsk Studentforening, Bushra Ishaq. "Skal alle politifolk som heter Muhammed skifte navn"

Jeg har en følelse av at det kan blir flere avsporinger, men jeg synes Bushra Ishaq gjør saken en bjørnetjeneste når hun går ut på denne måten. Det er ikke motstanden mot muslimske politifolk som er poenget. Men om disse politifolkene skal få vise sin religiøse tilknytning gjennom bruk av symboler som en hijab er.

Oppdatert III: Dette synliggjør problemet med å blande religion og yrkesutøvelse: Muslimske politikvinner bør ikke pågripe menn.

Støre sa ja til blasfemiloven

Dagsavisen skriver at utenriksminister Jonas Gahr Støre sa ja til kompromisset om blasfemiloven.

Støre bekrefter overfor VG at han aksepterte kompromisset om den utskjelte blasfemiloven som regjeringen i går ble presse til å trekke tilbake.

– Jeg har vært med i diskusjonene om å åpne for en diskusjon om å presisere hatparagrafen til å omfatte hatefulle ytringer basert på religion. Men jeg har ikke vært med på å utarbeide formuleringene i proposisjonen, sier utenriksministeren.

– Kunne leve med det

Men så sent som tirsdag, før Stoltenbergs pressekonferanse, godtok Støre at regjeringens proposisjonstekst ikke ble trukket tilbake.

– Når kompromisset fra underutvalget i regjeringen var som det var, og med presiseringene om at det gjaldt hatefulle ytringer mot enkeltpersoner basert på religion, kunne jeg leve med det, og det ga jeg uttrykk for, sier Støre.

Uklar

I april skal Støre delta på Durban II-konferansen der muslimske land arbeider for at FNs medlemsland skal utvide definisjonen av rasisme slik at religion blir beskyttet mot kritikk.

Støre er uklar når han får spørsmål om han kan være med på å godta et tilsvarende kompromiss internasjonalt.

– Det er en hypotetisk problemstilling, vi jobber ikke med en internasjonal straffelov. Durban II handler om rasisme. Vi ønsker ikke at den skal spore av og vil arbeide mot dem som vil ha inn en tekst som kan begrense ytringsfriheten, sier utenriksministeren til VG.

Det tyder på at bloggposten min: Og bakom synger Midt-Østen, er nærmere blinken enn jeg fryktet. Denne saken er ikke over og vi bør følge vår utenriksminister med argusøyne. Dette lover ikke godt.

Dagsavisen: Støre sa ja til blasfemiloven

Og bakom synger Midt-Østen?

Liv Signe Navarsete har fått mye og fortjent kritikk for forslaget til utvidet rasismeparagraf. Og ikke minst mediehåndeteringen i etterkant. Men hun og partiet burde ikke være ensomme om det.

Jeg er kanskje ikke alene om å undres over det som har skjedd. Både Sps behov for å fortelle at de har tvunget Ap i kne i en viktig sak om verdier i regjeringen og den nesten totale tausheten hos sentrale Ap-ledere.

Men SV og spesielt Arbeiderpartiet har sluppet billig unna bråket. Ufortjent billig. På tross av at det er justisminister Knut Storberget som legger frem forslaget. Kanskje man ikke helt forstod rekkevidden av hva man hestehandlet med Sp om og når man så reaksjonen i opinionen, så fikk man en smule angst.

Forslaget til den nye utvidelsen av rasismeparagrafen er ikke så veldig ulikt det forslaget som regjeringen påstår at de kjemper mot i DurbanII-forhandlingene.

Der forsøker de nye "menneskerettighetsfyrtårnene" som Iran, Syria, Libya og Saudi-Arabia å få vedtatt forbud mot kritikk av islam. Det skal bli interessant å høre hvordan Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen skal argumentere når vi vedtar vår lov. Hykleri er et ord som ligger snublende nær.

Eller er det slik at dette forslaget passer noen i Ap ganske godt? Kikk litt på noen av formuleringene i begrunnelsen til justisministeren:

Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.

Støres ønske om å være stor statsmann og løse problemene i Midt-Østen har så langt ikke gitt de store resultater. Bortsett fra at vi får lov til å betale gildet. Og at norske media er nesegrus, ukritisk heiagjeng. Teflon-Jonas.

Hans unnfallenhet når det gjaldt karikaturstriden var påfallende. Forsøket på å gi Vebjørn Selbekk skylden, var ikke spesielt elegant og vår utenriksminister fikk fortjent pepper. Vår statsminister var ikke bedre.

Det er ikke første gang Ap viser unnfallenhet mot å kritisere alvorlige angrep på ytringsfriheten. Når det passer inn i deres politiske agenda. Også tidligere har det sammenfalt med vårt ønske om å markere oss som fredsmeglere. Vi har kanskje glemt at Gro Harlem Brundtland aldri hadde tid (eller ville) møte Salman Rushdie på slutten av 90-tallet. Noe som fikk William Nygaard til å ytre seg slik i Dagbladet:

Vår statsminister har aldri uttalt seg med tyngde og klarhet om den iranske mordtrussel mot Salman Rushdie - aldri noen gang.

Ja, det er formodentlig med forskrekkelse at hun har mottatt invitasjoner til å møte mannen selv ved hans ulike Norges-besøk. Da har hun også tiet eller i beste fall høflig takket nei. Er det nødvendig - i dette landet?

Hun har skjøvet andre ministere foran seg. De har strukket seg til å uttale de obligatoriske beklagelser. Korrekt i det uforpliktende, men enhveraktiv politisk handling er uteblitt. Ja, hva gjør Norge nå med EUs prinsippløse tanker om en fatwa-avklaring?

Hadde det ikke vært for Gros ministere, ville hun selv skilt seg ut som en av verstingene i klassen. Det ville hun ikke like. Trusselen er at vi kan rammes av den konforme tanketomhet - av selvsensuren. Det ville ikke vi like, hvis vi oppdaget det.

Er det regjeringens ønske om en dialog/meklerrolle og Støres søken mot verdens oppmerksomhet som gjør at Sps forslag ikke ble skutt ned med en gang?

Jeg registrerer at Ap-bloggere som Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem ikke tror at dette forslaget får Aps støtte. Jeg tror de tar feil.

Hvorfor skal en Ap-statsråd fronte et lovforslag som så skal stemmes ned av Ap i Stortinget? Hvorfor skal Jens Stoltenberg tillate det enorme prestisjenederlaget det vil gi både Sp og Ap (indirekte) ved å stille representantene fritt og få et voteringsnederlag? Dessverre tror jeg løpet er kjørt.

Problemet er at man har malt seg inn i et hjørne og på veien inn dit har man ofret ett av våre viktigste prinsipp, på ett eller annet alter. Hestehandlet det bort som om det var en veistubb på Vestlandet eller et signalanlegg på Dovrebanen.

Så da gjelder det å lage støy og skylde på noen. Men dette blir ingen god sak å gå til valg på.

"Free speech is the whole thing, the whole ball game. Free speech is life itself."
Salman Rushdie

Men vi kan i det minste si hva vi mener om regjeringens unnfallenhet. Sørg for å skrive under oppropet mot forslaget.


Oppdatert søndag 01.02 kl. 1945:
Sp får viljen sin. Se Dagsrevy-intervjuet med Jens Stoltenberg.

Relaterte poster:

Nei til straff for religionskritikk

Dagens beste innlegg i blasfemi-debatten

Forskjells-Støre

Utenriksministeren har skrevet bok: "Å gjøre en forskjell." Ikke helt alene, i følge Aftenposten. Han har heldigvis brukt en haug med UD-medarbeidere. Slik at vi har unngått en masse diplomatiske forviklinger, sluppet unna nye fredsforhandlinger som skaper kriger, ja i det hele tatt, bidratt til at verden er blitt ett bedre sted.

En av mine absolutte favoritter blant politiske kommentatorer, Kjetil B. Alstadheim i DN var til stede på presentasjonen i Litteraturhuset. En mer drepende kommentar enn denne, er det lenge siden jeg har lest:

" Å høre på Støre var litt samme opplevelse som å miste en dorull og se den sprette og trille rundt i rommet med en lengre og lengre hvit hale. Etterpå aner du ikke hva du skal gjøre med alt papiret."

Det er altså flere som har problemer med substansen blant alle ordene.

No, you can`t,, Jonas

Jonas Gahr Støre har sett lyset. I form av Barak Obamas valgkamp. Grøss og gru om han har tenkt å kopiere den. Det er mulig at det er den samlede norske presse panegyriske heltedyrkelse av minister Støre som har forledet mannen til å aksle en for stor jakke. Gudene vet.

Ryktene går om at Kjetil Try etter forespørsel fra Jonas, allerede har brukt time etter time på å oversette: "Yes, we can". Det siste forslaget skal være: "Ja, han kan". Etter at Jonas refuserte, "Try me".

Spøk til side. Jonas Gahr Støre er blitt inspireret av at Obama ikke har benyttet seg av negativ kampanjeteknikker. Jonas har tydeligvis gått glipp av mye av Obamas kampanjer. Spesielt i kampen mot Hillary om å bli demokratenes kandidat. Men han var ikke helt borte mot McCain heller.






Men Jonas blir ufrivillig morsom når han sier til Dagsavisen:

Jonas Gahr Støre gir sterkt uttrykk for sympati med Obamas måte å drive valgkamp på, og mener det er helt sentralt å komme med positive meldinger til velgerne. Han hudfletter de borgerlige partiene på Stortinget for å være negative og lite konstruktive.

– Vi har en opposisjon som systematisk benytter seg av negative angrep. I stedet for å komme med politiske løsninger, er de bare opptatt av å finne rom til å koble mangler og feil til regjeringen, sier Støre.

Det var dette med liv og lære, Jonas

Støres nyttige idioter

Det kan se ut som om Kleiv Fiskvik og hans kumpaner ikke har gitt opp kampen mot Gahr Støre. Eller det noe annet vi ser?

Både Dagbladet og VG har topp-oppslag i dag om Støres nesten-ansettelse i Høyre. Som om det skulle være en nyhet. Forresten det er ikke bare disse to avisene. Ett kjapt søk på nettet viser at ALLE har saken. Morsomt. Men mest tragisk

Støre har sagt ja til nominasjon i Oslo. Det er det selvsagt noen som ikke liker. Så da har man lekket til avisredaksjonene om Støres fortid som nesten-høyremann.

Dette er ingen nyhet. Det er allment kjent blant absolutt alle med noe interesse for politikk. Selvsagt også blant alle landets redaktører og politiske journalister med respekt for seg selv og sitt yrke.

Og det var ingen topp-jobb som VG skriver. Politisk rådgiver er ikke en topp-jobb. Men man må få lov til å undre seg over at fortidens media til de grader lar seg bruke. Det er ikke spesielt imponerende.

Spesielt lite intelligent fremstår meningsrobot Frank Aarebrot:

Valgforsker Frank Aarebrot sier til NRK at det kan svekke troverdigheten å gå fra ett parti til et annet.

- Generelt kan man si at at folk som skifter parti, ikke øker sin troverdighet. Men det vi må vurdere, er hvor lang tid det tar fra man går fra det ene standpunktet til det andre, sier Aarebrot til statskanalen.

Han kunne for eksempel sagt at dette har overhodet ingen betydning for Støre. Det er en sak som er over 2o år gammel.

Man nesten mistenke Støre for å gjort dette selv via sitt rådgiverapparaet. For om Fiskvik & Co tror at dette skader Støre, må de tro om igjen.

Taperne er en gjeng stupide journalister og redaktører. Som publiserer en 21 år gammel nyhet som heller ikke er en nyhet. God bedring.

Støreomania

Jeg har ikke noe i mot at man har over 23 mill i ligningsformue (den reelle er nok langt høyere). Enten har man vært dyktig eller valgt de riktige foreldrene. Ikke noe galt i det. Heller ikke at man har topp utdannelse fra de beste universitet. Det er bare positivt. Eller at man er dyktig til å formulere seg. På mange språk. At man ikke synes den offentlige skolen er bra nok for sine barn, er heller ingen forbrytelse i mine øyne. Tvert imot. At man fremstår som en ener i sitt miljø påkaller ikke denne bloggers vrede. Jeg synes vi har for få enere på mange områder. (Bortsett fra sport). At vedkommende er kjekk og pen og lett og holde ren, er jo bare bonus.

Derfor burde jeg jo egentlig vært med i fanklubben til landets i særklasse mest populære politiker. Duksen fra verste bestkant. The one and only: Jonas Gahr Støre. Men, jeg får det ikke helt til.

Det skyldes sannsynligvis at jeg dypt der inne er en kynisk djevel. Som sjelden står på stolene og hoier og skriker av begeistring. For noe som helst. Det er liksom ikke helt meg, det.

Men jeg kan forstå folks begeistring. Og at han seiler opp til å bli den store velgermagneten er heller ikke noen særlig overraskelse. Det er jo bare å ta en rask titt på hans kolleger. Derfor er det ikke så rart at man ruller ut det tunge artilleriet for å sikre ham en plass på Oslobenken på Stortinget.

I dette tilfellet består det tunge artilleriet av VG (som jo alltid har hatt et godt øye til Jens og kameratene hans), en nesten samstemt kommentatorgjeng (Magnus Takvam, Harald Stanghelle og regjeringens "pressetalsmann"; Arne Strand. Godt hjulpet av Aps sentralstyre som tolket kvoteringsreglene til en "Lex Støre"

En av de sterkeste kjærlighetserklæringene kom "raske-Roger" Ingebrigtsen i Tromsø 2018 med i VG:

- Jonas Gahr Støre er et av de mest lysende politiske talentene vi har i dette landet. Det gjelder ikke bare internt i Ap, men på tvers av alle partigrenser. Det ville være en ulykke for landet om han ikke ble sikret en plass på Stortinget neste høst, sier Ingebrigtsen til Bladet Tromsø.

Intet mindre enn en ulykke for landet. Bare manglende statsgaranti til Tromsø 2018 ville være verre.

En annen Tromsøværing, sjefsredaktør Hans Kristian Amundsen i Nordlys har ikke fått nesa opp av grusen i sin beundring for utenriksministeren.

Jeg mener Jonas Gahr Støre kler Troms best. Det har å gjøre med at Tromsø har større ambisjoner enn andre byer i nord, ja større enn de fleste norske byer overhodet.

Det er spennende å se for seg en liste som bygges rundt Støre. Min kritikk av tromsbenken de seinere årene har handlet om at stjernen mangler. En oppofrende innsats til hverdags er viktig nok, men det blir fort puslete når den politiske stjernespilleren ikke er på banen.

Hvis Jonas Gahr Støre nomineres i Troms vil det forplikte ham til å gå inn i Troms fylke på en helt annen måte. Han må rett og slett lære seg hva som opptar folk flest i Bardu, Balsfjord og Borkenes.

Noe som i neste omgang betyr at en av landets mest innflytelsesrike politikere får virkeligheten til folk flest i Troms tett under huden.

I en hektisk politisk hverdag er det av stor verdi. At Troms ikke er ved kongens bord er for eksempel en større ulempe enn det er mulig å dokumentere fra sak til sak. Men i den politiske historieboka ser du et tydelig mønster. Det lønner seg å være så tett på makten som mulig.

And it goes on and on and on.....

Vil ikke Ap ha ham, så vil Høyre mer enn gjerne. For somTore Skaar skrev i Aftenposten:

Støre snakker som en Høyre-mann, han ser ut som en Høyre-mann og han forfekter de samme utenrikspolitiske synspunkter som en Høyre-mann. Han ville helt sikkert også føle seg mer bekvem som utenriksminister i en regjering der Høyre var med, fremfor å måtte bruke masse tid på å krangle med venstreradikale SV-ere.

For den saks skyld, så er det vel bare SV og Rødt som ikke ville hatt ham på valglistene sine.
Så jeg skjønner at krefter i Oslo Ap gjerne vil ha ham på en sikker plass. Og kjemper for det.

I god Ap-tradisjon bør da de som mener noe annet, som Kleiv Fiskvik, Trond Jensrud eller andre, rett og slett holde kjeft. Nok er nok. Takhøyden i Ap er alltid stor når det blir alvor. Man kødder ikke med JGS. Men Fiskvik & co kan filibusterspillet, så vi får se hvordan det går.

Men jeg tar meg i å reflektere over hvorfor jeg ikke blendes av denne åpenbare politiske begavelsen. Eller er det "politisk" begavelse vi ser?

Om jeg ikke nødvendigvis tar det i kronologisk rekkefølge, så er det flere forhold:

• Karikatursaken, med hans kritikk av Selbekk og mangel på forsvar for ytringsfriheten
• Manglende kritikk av Kina for brudd på menneskerettigheten
• Tvilsom omgang med sannheten vedr. OL-SMS
• Knefall for Valla vedr. besøk fra kommunistdiktaturet Cuba.
  
• Blanding av rollen som privatperson og utenriksminister (sist i Steinerskole-saken)
• Håndteringen av Kabul-attentatet.
  

For å nevne noen av sakene. Ett annet forhold er at hans retorikk ofte ikke blir mer enn akkurat det. Store ord og fett flesk.

Ett av disse er nordområde-satsingen. Talen han holdt i Tromsø 10. november 2005 er visstnok ett av hans "mesterverk". En hel landsdel satte sin lit til det Støre sa. Men ord er gratis og handling koster, derfor har også Støres kolleger i UD fått kalde føtter.

Aftenposten kjenner innholdet i et notat unntatt offentlighet fra Westgaards prosjekt som ble sendt Støre i april i år. Det avslører at Regjeringens storsatsing har problemer, og at Stoltenberg-regjeringen har skapt så store forventninger i Nord-Norge om pengedryss til veier, havner og annen infrastruktur at prosjektet nærmest er dømt til å mislykkes."For Regjeringen er det selvsagt viktigst å demonstrere at den leverer det den har lovet i en nordområdestrategi som er både ambisiøs og realistisk. Men selv dette vil ikke være tilstrekkelig. Forventningene er nemlig også skapt av andre dokumenter", heter det i notatet.

I tillegg kommer følgende grausame salbe:

"Det er således i ferd med å bre seg en oppfatning av nordområdepolitikken som retorisk sterk, men tynnere på substans. Man snakker om et gap mellom løfter og leveranser i nordområdepolitikken,"

Og i Nord-Norge begynner utålmodigheten å spre seg. Altaposten flenger til med: Slått til stein av festtaler?:

Finnmarkinger har vanligvis tungt for å la seg begeistre av spredte festtaler. Tro om ikke vi denne gangen har gått litt på limpinnen. Det har blant annet utenriksminister Jonas Gahr Støre klart med sine tirader av godord og perspektiver. I Tromsøs maktkorridorer har han nærmest hatt status som Mandela, både på grunn av OL-støtten og «bølgen» for Barentshavet. Vi synes det er grunn til å vente med sokkelen til et snev av planverket er på tur ut i virkeligheten.

Støre fikk god drahjelp av sine gamle venner i Econ til denne positivismen. Econ snudde med sin rapport "Ringer i vannet", Norgeskartet på hodet. Støre var i sin tid arbeidende styreformann der og tidligere har hans gode venner Rune Bjerke og Jens Stoltenberg også vært styreformenn i analyseselskapet.

Som styreformann i Econ sa Støre at reiselivet ville være distriktets viktigste satsingsområdet. Det fikk han i følge onde tunger i Harstad Tidende rett i. En endeløs rekke av seminarer som resultat av nordområdesatsingen. Og ikke noe mer. Og det fikk han en markedsføringspris for.

Og han er flink med copy and paste. Hele ordflommen er ikke alltid ny. Sammenlign 1. mai talene hans i 2006: Hamar, 2007: Lørenskog og 2008: Kristiansand. Mye gjengangeri her? Det er det vel bare late journalister som lar ham slippe unna med.

Nå er denne bloggposten i ferd med å bli like ordrik som hovedpersonen omgir seg med. Og langt mindre elegant. Men når så mange står med de hosianniske palmegrenene og vifter ham frem, så ville jeg bare være en ensom stemme i mot.