Støreomania

Jeg har ikke noe i mot at man har over 23 mill i ligningsformue (den reelle er nok langt høyere). Enten har man vært dyktig eller valgt de riktige foreldrene. Ikke noe galt i det. Heller ikke at man har topp utdannelse fra de beste universitet. Det er bare positivt. Eller at man er dyktig til å formulere seg. På mange språk. At man ikke synes den offentlige skolen er bra nok for sine barn, er heller ingen forbrytelse i mine øyne. Tvert imot. At man fremstår som en ener i sitt miljø påkaller ikke denne bloggers vrede. Jeg synes vi har for få enere på mange områder. (Bortsett fra sport). At vedkommende er kjekk og pen og lett og holde ren, er jo bare bonus.

Derfor burde jeg jo egentlig vært med i fanklubben til landets i særklasse mest populære politiker. Duksen fra verste bestkant. The one and only: Jonas Gahr Støre. Men, jeg får det ikke helt til.

Det skyldes sannsynligvis at jeg dypt der inne er en kynisk djevel. Som sjelden står på stolene og hoier og skriker av begeistring. For noe som helst. Det er liksom ikke helt meg, det.

Men jeg kan forstå folks begeistring. Og at han seiler opp til å bli den store velgermagneten er heller ikke noen særlig overraskelse. Det er jo bare å ta en rask titt på hans kolleger. Derfor er det ikke så rart at man ruller ut det tunge artilleriet for å sikre ham en plass på Oslobenken på Stortinget.

I dette tilfellet består det tunge artilleriet av VG (som jo alltid har hatt et godt øye til Jens og kameratene hans), en nesten samstemt kommentatorgjeng (Magnus Takvam, Harald Stanghelle og regjeringens "pressetalsmann"; Arne Strand. Godt hjulpet av Aps sentralstyre som tolket kvoteringsreglene til en "Lex Støre"

En av de sterkeste kjærlighetserklæringene kom "raske-Roger" Ingebrigtsen i Tromsø 2018 med i VG:

- Jonas Gahr Støre er et av de mest lysende politiske talentene vi har i dette landet. Det gjelder ikke bare internt i Ap, men på tvers av alle partigrenser. Det ville være en ulykke for landet om han ikke ble sikret en plass på Stortinget neste høst, sier Ingebrigtsen til Bladet Tromsø.

Intet mindre enn en ulykke for landet. Bare manglende statsgaranti til Tromsø 2018 ville være verre.

En annen Tromsøværing, sjefsredaktør Hans Kristian Amundsen i Nordlys har ikke fått nesa opp av grusen i sin beundring for utenriksministeren.

Jeg mener Jonas Gahr Støre kler Troms best. Det har å gjøre med at Tromsø har større ambisjoner enn andre byer i nord, ja større enn de fleste norske byer overhodet.

Det er spennende å se for seg en liste som bygges rundt Støre. Min kritikk av tromsbenken de seinere årene har handlet om at stjernen mangler. En oppofrende innsats til hverdags er viktig nok, men det blir fort puslete når den politiske stjernespilleren ikke er på banen.

Hvis Jonas Gahr Støre nomineres i Troms vil det forplikte ham til å gå inn i Troms fylke på en helt annen måte. Han må rett og slett lære seg hva som opptar folk flest i Bardu, Balsfjord og Borkenes.

Noe som i neste omgang betyr at en av landets mest innflytelsesrike politikere får virkeligheten til folk flest i Troms tett under huden.

I en hektisk politisk hverdag er det av stor verdi. At Troms ikke er ved kongens bord er for eksempel en større ulempe enn det er mulig å dokumentere fra sak til sak. Men i den politiske historieboka ser du et tydelig mønster. Det lønner seg å være så tett på makten som mulig.

And it goes on and on and on.....

Vil ikke Ap ha ham, så vil Høyre mer enn gjerne. For somTore Skaar skrev i Aftenposten:

Støre snakker som en Høyre-mann, han ser ut som en Høyre-mann og han forfekter de samme utenrikspolitiske synspunkter som en Høyre-mann. Han ville helt sikkert også føle seg mer bekvem som utenriksminister i en regjering der Høyre var med, fremfor å måtte bruke masse tid på å krangle med venstreradikale SV-ere.

For den saks skyld, så er det vel bare SV og Rødt som ikke ville hatt ham på valglistene sine.
Så jeg skjønner at krefter i Oslo Ap gjerne vil ha ham på en sikker plass. Og kjemper for det.

I god Ap-tradisjon bør da de som mener noe annet, som Kleiv Fiskvik, Trond Jensrud eller andre, rett og slett holde kjeft. Nok er nok. Takhøyden i Ap er alltid stor når det blir alvor. Man kødder ikke med JGS. Men Fiskvik & co kan filibusterspillet, så vi får se hvordan det går.

Men jeg tar meg i å reflektere over hvorfor jeg ikke blendes av denne åpenbare politiske begavelsen. Eller er det "politisk" begavelse vi ser?

Om jeg ikke nødvendigvis tar det i kronologisk rekkefølge, så er det flere forhold:

• Karikatursaken, med hans kritikk av Selbekk og mangel på forsvar for ytringsfriheten
• Manglende kritikk av Kina for brudd på menneskerettigheten
• Tvilsom omgang med sannheten vedr. OL-SMS
• Knefall for Valla vedr. besøk fra kommunistdiktaturet Cuba.
  
• Blanding av rollen som privatperson og utenriksminister (sist i Steinerskole-saken)
• Håndteringen av Kabul-attentatet.
  

For å nevne noen av sakene. Ett annet forhold er at hans retorikk ofte ikke blir mer enn akkurat det. Store ord og fett flesk.

Ett av disse er nordområde-satsingen. Talen han holdt i Tromsø 10. november 2005 er visstnok ett av hans "mesterverk". En hel landsdel satte sin lit til det Støre sa. Men ord er gratis og handling koster, derfor har også Støres kolleger i UD fått kalde føtter.

Aftenposten kjenner innholdet i et notat unntatt offentlighet fra Westgaards prosjekt som ble sendt Støre i april i år. Det avslører at Regjeringens storsatsing har problemer, og at Stoltenberg-regjeringen har skapt så store forventninger i Nord-Norge om pengedryss til veier, havner og annen infrastruktur at prosjektet nærmest er dømt til å mislykkes."For Regjeringen er det selvsagt viktigst å demonstrere at den leverer det den har lovet i en nordområdestrategi som er både ambisiøs og realistisk. Men selv dette vil ikke være tilstrekkelig. Forventningene er nemlig også skapt av andre dokumenter", heter det i notatet.

I tillegg kommer følgende grausame salbe:

"Det er således i ferd med å bre seg en oppfatning av nordområdepolitikken som retorisk sterk, men tynnere på substans. Man snakker om et gap mellom løfter og leveranser i nordområdepolitikken,"

Og i Nord-Norge begynner utålmodigheten å spre seg. Altaposten flenger til med: Slått til stein av festtaler?:

Finnmarkinger har vanligvis tungt for å la seg begeistre av spredte festtaler. Tro om ikke vi denne gangen har gått litt på limpinnen. Det har blant annet utenriksminister Jonas Gahr Støre klart med sine tirader av godord og perspektiver. I Tromsøs maktkorridorer har han nærmest hatt status som Mandela, både på grunn av OL-støtten og «bølgen» for Barentshavet. Vi synes det er grunn til å vente med sokkelen til et snev av planverket er på tur ut i virkeligheten.

Støre fikk god drahjelp av sine gamle venner i Econ til denne positivismen. Econ snudde med sin rapport "Ringer i vannet", Norgeskartet på hodet. Støre var i sin tid arbeidende styreformann der og tidligere har hans gode venner Rune Bjerke og Jens Stoltenberg også vært styreformenn i analyseselskapet.

Som styreformann i Econ sa Støre at reiselivet ville være distriktets viktigste satsingsområdet. Det fikk han i følge onde tunger i Harstad Tidende rett i. En endeløs rekke av seminarer som resultat av nordområdesatsingen. Og ikke noe mer. Og det fikk han en markedsføringspris for.

Og han er flink med copy and paste. Hele ordflommen er ikke alltid ny. Sammenlign 1. mai talene hans i 2006: Hamar, 2007: Lørenskog og 2008: Kristiansand. Mye gjengangeri her? Det er det vel bare late journalister som lar ham slippe unna med.

Nå er denne bloggposten i ferd med å bli like ordrik som hovedpersonen omgir seg med. Og langt mindre elegant. Men når så mange står med de hosianniske palmegrenene og vifter ham frem, så ville jeg bare være en ensom stemme i mot.