Don Quijote rir igjen

Jeg synes egentlig litt synd på redaktøre i document.no. Det er noe Don Quijote-aktig over ham der han slåss mot sine venstrevridde vindmølle-journalister i den norske konsensus-pressen.

Ut fra tesen om at det aldri kan komme noe sannferdig eller etterettlig fra en venstrevridd journalist, så kategoriserer han for sikkerhets skyld alle som mener det samme.

Alle tar den samme regi og alle er smittet av Hamas-viruset. Don Quijote Rustad er aldri hvilende i sitt enøyde forsvar for Israel. Alle som ikke støtter Israel eller som tillater seg å ytre seg kritisk er pr. Rustads definisjon, forrædere eller anti-semmitter.

Den gode Rustad har visst aldri fått med seg at det i staten Israel, ikke bare finnes jøder, men også kristne og muslimer. Derfor blir ikke et angrep på staten Israel anti-semittisk.

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg lar meg provosere. Sannsynligvis er det fordi jeg hater å få merkelapper klistret på meg fordi om jeg tillater meg å kritisere Israel, på samme måte som jeg kritiserer Hamas. Nå er ikke jeg journalist, så sånn sett burde jeg jo slippe unna, men uansett så provoserer Hans Rustads monogame angrep på alle som ikke støtter Israel 100% i ett og alt.

Likheten mellom litteraturens Don Quijote og Hans Rustads eksesser hos document.no, er etter hvert ganske slående: Don Quijote er en moralsk skikkelse; en naiv idealist, en godhetens forkjemper i en verden hvor egoismen står i høysetet. Samtidig blir Don Quijote en patetisk person fordi gjerningene hans som oftest virker mot sin hensikt. Vår helt misforstår situasjonene, angriper de gode, redder skurkene og omtolker virkeligheten slik at den skal passe inn i hans anakronistiske ridderdrøm.

Denne gang er det Olav Versto som i lørdagens VG har begått den kardinalsynd det er å ytre seg kritisk mot Israel. Det er en forrædersk handling mot det det norske demokratiet, må vite.

Alle norske journalister konspirerer mot den israelske staten. Journalistene i norske medier går i en kollektiv venstrevridd blodtåke i motsetning til Don Quijote i Document.no.Den eneste klarsynte i de blindes rike. Ja, der kan jo til og med den enøyde være konge.

Nå er Olav Versto mer enn kapabel til å forsvare seg selv, men jeg synes angrepet bommer kraftig og fordi jeg selv i blogger har ytret samme syn som VG og Aftenposten, så synes jeg det er utidig at man ikke kan ha dette synet uten å få klebet etiketten anti-semitt i pannen.

Det er noe usigelig trist over mennesker som kun har evne til å tenke og se i ting sort og hvitt og der nyanser i grått aldri forekommer. Det er mulig jeg burde ha skjønt det nå, men i alle skjellsordene, så har det nok druknet.

Et av de verste overtrampene Hans Rustad begår er dette:
” Jeg kan med hånden på hjertet si at det Versto presterer er et brudd på alt VG burde ha stått for og har stått for. Her er det ikke mye av verdiene fra motstandskampen mot tyskerne igjen!”

Tenk om du hadde brukt hodet også og ikke bare holdt hånden på hjertet. At du klarer å falle ned på dette nivået og trekke inn kampen mot okkupantmakten, Tyskland. Hva er det du prøver å si oss?

Hva mener egentlig Hans Rustad at vi skal gjøre med den palestinske befolkning. Hvor lenge skal de brenne i sitt eget fett fordi de var så usannsynlig uvitende at flertallet stemte Hamas ved valget?

Jeg ser av document.nos hjemmeside at de skal forsvare liberale verdier. Hvilken frihet er det å ikke kunne ytre seg kritisk til deler av det staten Israel bedriver uten at man blir stemplet som anti-semmit. Når skal det gå opp for Hans Rustad at staten Israel består av mer enn bare jøder?

Hvilken frihet er det for det palestinske folk at rettmessige inntekter blir tilbakeholdt ulovlig av Israel. Hvilken frihet er det for ansatte i selvstyremyndigheten at de ikke får utbetalt sin lønn, fordi flertallet i Palestina var så usigelig dumme å velge feil i demokratiseringsprosessen. Hvilke liberale verdier er det man støtter ved ikke å kritisere Israel for deres ulovlige okkupasjon av Gaza og Øst-Jerusalem, fordømt av sikkerhetsrådet i FN?

I Rustads enøyde verden er det internasjonale samfunnet kun relatert til USA og EU. Andre medlemmer finnes ikke i hans internasjonale samfunn. Eller så er de ikke meningsberettiget.

Sitt absolutte topp-punkt når Rustad når han omfavner PLO i sitt forsøk på gjøre Hamas enda verre enn PLO noensinne var. PLO drev ikke med selvmordsbomber, ”PLO elsket nemlig ikke døden” skriver Rustad.

Dette får faktisk en journalist seg til å skrive i 2006 og samtidig gjøre krav på å blitt tatt alvorlig.Ta en titt på PLOs historikk når det gjelder terror og se om det kan være noe du har oversett.

Det er også verdt å merke seg at PLOs charter som ble vedtatt i juli 1968 også inneholdt en klausul om å fjerne staten Israel, ikke ulikt Hamas Charter. Denne artikkelen i Charteret ble fjernet i et møte i PLC, 26. april 1996, 22 år senere etter krav fra Israel.

Kanskje kan også info om den PLO-relaterte Al Aqsa-brigaden kan få deg til å endre oppfatning. At de ikke elsket døden, må være dagens understatement.

Tror Hans Rustad at det spiller så stor rolle for jødiske skolebarn på en buss, om det kommer inn terrorister som skyter dem en etter en eller en selvmordsbomber som dreper alle samtidig? Hvis jeg noen gang skulle få valget, tror jeg sistnevnte løsning hadde vært å foretrekke. Handlingen er like avskyelig og like lite forsvarbar enten det er en selvmordsbomber eller en "vanlig" terrorist.

Sitat fra Document.no:” Historiene Versto gir til beste, gir inntrykk av å være noe han selv opplevde på 70-tallet. Man kunne kanskje forstå at noe hadde satt seg fast, men de er hentet fra Odd Karsten Tveits bok, og hans anti-israelske grunnholdning tør være velkjent.”

Nei, Versto gir ikke inntrykk av at han opplevde dette på 70-tallet. Tvert i mot så skriver Versto at de er hentet fra Tveits bok.

Er det god liberalisme å tillegge andre meninger de beviselig ikke har?

”Det kan godt være at historiene er sanne”, skriver Rustad; et godt retorisk grep for å antyde at det er de sikkert ikke.

Jeg tror faktisk at de godt kan være sanne. Det indikerer lesning av Trygve Brattelis biografi: Jeg kan jeg sitere fra side 607:

”Som flere av DNA-toppene har Trygve også alltid vært en sann Israel-venn. Og på tampen av syttitallet får han en hel skog plantet opp i sitt navn der ned i ørkenen. ”Trygve Bratteli-skogen” heter den, som takk for hengiven støtte siden statens smertefulle opprinnelse i 1948. Men heller ikke denne kjærlighet er uten torner. Så da Menachem Begin kommer til Norge for å motta Fredsprisen i 1978, tar Trygve Bratteli seg den ”vennskapelige” frihet å være grundig ”uenig” med Begin i måten Israel behandler palestinere på”

Hvor dårlig kjemi det var mellom Bratteli og Begin kommer frem på side 608 i forbindelse med at Begin har invitert Bratteli til å være med i hans private jetfly til Golda Meirs begravelse

Sitat:”Og stort bedre skal det ikke bli, er jeg redd, for Begin. Trygve liker nemlig verken ham eller dette tilbudet om å fly sammen med ham til Tel Aviv. Han vil fly med vanlig rutefly. Men Trygve Bratteli er jo heller ikke bare Trygve Bratteli, en privatperson med avvikende oppfatninger, han er også Det norske Arbeiderpartis parlamentariske leder. Så han finner ”etter noen overveielser” å måtte godta tilbudet fra Begin, men han trenger jo ikke å snakke med ham underveis. Og dette taushetens korstog til det hellige land gjennomføres til punkt og prikke, på en tur som tar henimot fem timer. –”Det var ganske pinlig,” sier Randi –”Det var en ganske la-ang reise.” (Anførselsestegnene er forfatterens) Sitat slutt.

En slik oppførsel fra Trygve Brattelis side tyder kanskje på at han var opprørt over behandlingen palestinerne fikk?

Jeg gleder meg over å bo i et samfunn der jeg har frihet til å kritisere Hamas for deres holdninger og fordømme dem for ikke å anerkjenne Israel. For at jeg har frihet til å kritisere Israel for deres overgrep mot palestinere. Og ikke minst, frihet til å kritisere document.no og dets redaktør, samtidig som jeg tilkjenner ham retten til å mene hva han vil.

Jeg gleder meg over å lese både venstrevridde og høyrevridde skribenter og journalister med samme glede.

Jeg stoler på at min egen intelligens skal klare å lede meg gjennom det uoversiktlige landskapet uten at jeg trenger en sufflør som hele tiden må fortelle meg hva som er hva eller hvor farlig det er å høre på venstrevridde journalister.

Men jeg reagerer like sterkt hver gang en journalist misjonerer på en så ensidig måte, enten det er til høyre eller venstre.

Jeg har denne friheten til å mene dette, i motsetning til f. eks. Mordechai Vanunu, som selv etter å ha sonet 18 år i israelsk fengsel, ennå ikke har fått sin frihet.

Ikke frihet til å forlate landet. Heller ikke frihet til å snakke med journalister.

Men å kritisere denne mangelen på frihet er vel nok et eksempel på anti-semmitisme fra min side. Vanunus skjebne har jo ikke noe med frihet å gjøre selvsagt. Er det i liberalismens ånd å nekte noen som har sonet sin straff å snakke med pressen, eller nekte ham å flytte utenlands?