Gråtoner

Jeg vil slå et slag for gråtonene. Dess flere dess bedre. Noen vil mene at det er uttrykk for vingling, mangel på besluttsomhet eller feighet å ikke velge en side og stå på det. Jeg mener det er en styrke.

Mange kan ikke ta noen andre valg, enn å velge mellom svart og hvitt. Klare fronter. Klare standpunkt. Alltid. De tviler aldri og endrer sjelden oppfatning. Uansett hvor gode argumenter motparten har.

Skråsikre mennesker er litt skremmende. Å ikke la tvisynet få slå en kile i betongen av ett ståsted. Derfor vil jeg promotere gråtonene som finnes mellom det sort og hvite. Det som gjør at når du hører et godt resonnement, så evner du å reflektere og eventuelt endre standpunkt hvis du oppfatter fornuften i det. Ved å velge det sorte eller det hvite tråkker man i det samme bedet. Hele tiden.

Vi ser det i mange debatter. Der ideologi eller dogme styrer standpunktene. Der man enten er venn eller fiende. Og der det ene synet alltid er riktig og det andre galt, eller vice verca. Tenk hva gråtoner ville gjort for både oppfattelsen og kvaliteten på debatten.

Konsensus er jeg også redd. Konsensus er et uttrykk for for mange tenker det samme. Skremmende. Det samme gjelder forlikspolitikk. Enten det gjelder klimaforlik eller pensjonsforlik. Blir det for mye forlik, mister demokratiet noe av sin kraft og dynamikk.

Jeg er partiløs. Kun og blott fordi jeg ikke klarer å binde meg til ett partis program eller ett partis ideologi. Jeg ville vært en katastrofe som politiker med de partisystem vi har i dag. Sannsynligvis ville jeg hatt klippekort til avisenes spalter og fjernsynets nyhetsavdelinger. Og da ikke i positiv forstand. Jeg ville rett og slett vært en løs kanon på dekk.

Selvsagt kunne jeg valgt et minste felles multiplum. Og det er jo det jeg gjør ved valg. For jeg stemmer, mer fordi jeg synes det er viktig demokratisk gode som jeg synes er viktig å ta vare på enn fordi jeg finner ett parti å være glad i.

Jeg tror på gråtonene i politikken. Jeg tror på gråtonene i hverdagsdiskusjonene.

Det er kanskje mange som leser bloggen min som er uenig i det jeg sier. Som opplever meg som sta og med klare standpunkt. Men prøv å se litt mellom linjene og se nyanser. Og jeg lar meg overbevise av gode argument. Derfor kan jeg snu. Fordi jeg synes tvil er en kvalitet og ikke en svakhet.

I bloggsfæren vil jeg trekke frem to kommentarer jeg har fått som har gledet meg veldig. Den ene kom Virrvarr med i nominasjonsrunden til Tordenbloggen:

”Vox Populi: Jeg er ALLTID uenig med denne mannen. Men jeg heier på ham for det. Det er velskrevne poster, han er alltid oppdatert og har sin vri på alle saker han skriver om. Dessuten- jeg liker godt følelsen av å ha lest en kronikk el i en avis og ha reagert skikkelig, tenkt at dette er det dummeste noe menneske kan mene…!!! for så å lese en post om selvsamme tekst på Vox Populi der han argumenterer for at dette er den lureste kronikken han har lest på lenge. Og han sier det på en sånn måte at jeg skjønner poengene hans, selv om jeg er veldig uenig ”

Den kommentaren var verdt mer enn hele nominasjonen og hadde for meg større betydning enn hvilken plass jeg havnet på.

For ikke lenge siden fikk jeg en annen hyggelig melding. Denne gang også fra en blogger som står på den andre siden av den politiske skillelinjen enn meg. Sigve Indregaard skrev:

” Knut Johannessen (Vox Populi). Etter å ha drevet flerdagers verbalslåssing på iNorden om Afghanistan, trer folkets røst inn for å roe gemyttene for meg dagen etter. Det står det respekt av. Og det made my day.”

Da føler jeg at gråtonene i meg har vunnet over det svarte og hvite. De finnes selvsagt hos meg som hos de fleste andre. Men aller helst vil jeg være grå.