Den nye trenden - å møte veggen

Har du kastet deg på den nye trenden. Den som kan kalles "Nå har jeg også møtt veggen"
Jeg er bare så lei av å få disse supervellykkedes "nå har også jeg møtt veggen"-historier presentert i ulike sammenhenger at jeg måtte få det ut.

Ja, jeg vet at det er mange som virkelig har problemer, men det er ikke de jeg angriper, det er de andre. De som har hatt en "liksom-møte-veggen". Jeg kjenner noen av dem.

Det er ikke nok med en skikkelig tidsklemme. Nei, nå skal men ha møtt veggen for å ha noe å fare med. For meg virker det som om det er blitt et statussymbol og en skikkelig karrierebooster. Skulle ikke forundre meg om det er blitt et et punkt på CVen allerede.

Problemet er at alle statussymbolene som karrieremenneskene hadde, er blitt borte. Jeg er gammel nok til å huske at stresskoffert var det ultimate signal om at man ikke hadde noen vanlig jobb, nei. Dere husker kanskje den smale, stive mappa som var full når Aftenposten og matpakka var installert.

Så kom firmabilen. Da var man gatas helt. Men etter hvert ble det mange helter. Da kom mobiltelefonen. Den var så svær at det eneste mobile med den var navnet. Jeg kan huske at jeg fikk min første mobil i 1984. Det var gromt, men så ble det også allemannseie og ikke noe stas lenger.

Da ble det businessclass på flyet. Det å breie seg foran forhenget, mens slumsøstrene jobbet med den gemene hop bak, det var stas. Det var den gang SAS var The Businessmans Airline, husker dere? Nå blir man nærmest ansett for å være idiot om man sitter foran på kortere turer.

Derfor må man nå møte en vegg for å være vellykket.

Disse menneskene som bare har et så spennende liv, med så spennende og kule venner og så mange og interessante oppgaver og prosjekter, og som har en timeplan som er så stram at barnas skoleopptreden må vike for et kveldsmøte i prosjektgruppen. Disse menneskene må nå møte veggen for å avansere opp i den øverste karrieredivisjonen.

Så må man selvfølgelig trappe ned en periode, gjerne ta et sabbatsår i form av en reise til langvekkistan for kontemplasjon og samvær med familien. Den har jo selvsagt blitt forsømt i den hektiske perioden. Da har man betalt sitt avlat og deretter er det hjem igjen til samme runde for å nå en ny "møte-veggen-runde"

Disse menneskene har ikke møtt noen vegg, knapt en lettvegg, i beste fall en skyvedør.

Jeg synes mye av det som kommer frem er en hån mot de menneskene som virkelig har gått på en smell og som ikke kan drive terapi over flere sider på glanset papir. De som må presse seg gjennom en tøff hverdag fordi de ikke har råd til å sykemelde seg eller en jobb å sykemelde seg fra.

De som ikke har noe støtteapparat rundt seg, men som må utføre alle pliktene daglig, selv om hverdagen er svart og nesten ikke til å holde ut. Disse menneskene har min respekt og sympati, i den grad det gjør noe fra eller til.