Er rike mennesker frekke og hovmodige?

Dette er ikke et angrep på rike mennesker. Dette er heller ikke ment som generalisering av rike, de fleste er sikkert helt ok mennesker. Jeg er heller ikke misunnelig på deres rikdom, men noen ganger synes jeg synd på dem. Noen ganger virker kombinasjonen personlighet og rikdom som en magnet med like poler: frastøtende. Jeg snublet over en tekst i går som har noen noen oppfatninger om rike mennesker, så det er ikke mine ord. Teksten er ikke av helt ny dato, men mer om det senere.

Rikdom og karakter

Hvilke karaktertrekk rikdom fører til, er lett å se. De rike er nemlig frekke og hovmodige, for ervervelsen av rikdom gjør noe med dem. Det er forestillingen om at de har all verdens goder som gjør at de oppfører seg på denne måten. Rikdom er som en målestokk for verdien av alle andre ting, og ved hjelp av den synes derfor alle ting å kunne kjøpes.

De rike er forfinede og innbilske, forfinede på grunn av sitt luksusliv og sin pralende velstand, og innbilske og taktløse fordi de alle pleier å bruke tiden sin på det de elsker og beundrer, samtidig som de tror at de andre gjerne vil oppnå de samme som dem selv.

Samtidig er det forståelig at de føler det slik, for det er mange som trenger de velstående. Dette er grunnen til Simonides svar angående de og de rike da Hierons hustru spurte ham hva som var best, å bli rik eller vis. "Rik" svarte han, "for jeg ser at de vise oppholder seg ved de rikes dører" Dessuten tror de rike at de fortjener å styre.

Kort sagt er rikdommens virkning på karakteren at man blir en velstående dåre. Nå er det en forskjell i karakter mellom de som nylig er kommet til velstand og de som er blitt rike gjennom arv. Det er nemlig helst de nyrike som har alle disse negative trekkene og de mest usympatiske; for å være nyrik er på et vis å ha rikdom uten dannelse. Når de rike gjør noe galt, er det ikke av onskap; det skyldes dels frekkhet, dels mangel på selvkontroll. Det kan for eksempel dreie seg om voldsbruk eller seksuelle forseelser.

Det interessante er at dette ble skrevet for over 2300 år siden av Aristoteles og er hentet fra hans bok Retorikk (oversatt av Tormod Eide). Noe har kanskje ikke forandret seg så mye?