Statens fryktsomme arbeidsmiljø

Hva er det med arbeidsmiljøet i statsforvaltningen? Hva er det som tiltrekker ledere med despotiske trekk? Hvordan kan mennesker med høy utdannelse finne seg i å jobbe i et miljø basert på frykt for represalier fra ledelsen? Det er natulig å stille spørsmålet etter siste rapport fra UDI.

Hovedtillitsvalgt for juristene i UDI, Steinar Wiik beskriver den dårlige internkulturen i Aftenposten i dag:

- Noen steder i UDI opplever våre ansatte en fryktkultur. Man tør ikke komme med motforestillinger, sier Wiik til siste utgave av bladet Juristkontakt. Han viser til at det vakte oppsikt da en ansatt «turte å kritisere ledelsen på et debattforum », men den ansatte svarte at han «turte fordi han snart skulle slutte.»

Wiik er nå sykmeldt. Nå er det flere forhold som tyder på at UDI har hatt en ledelse som var egenrådig og som ikke tok regi fra andre enn seg selv og i hvert fall ikke fra politikere. Bare det tyder på at ledelsen ikke var spesielt opptatt av de demokratiske prosesser.

Vi har friskt i minne evalueringen av UD, der man også hadde en sterk og egenrådig departementsråd. Bjarne Lindstrøm styrte departementet med hard hånd og frykten var også et våpen som ble brukt til å få medarbeidere til å danse etter departementsrådens pipe. Selv eldre ambassadører "skalv i buksene" når de ble innkalt til Lindstrøms kontor. Når 8% av de ansatte i et departement føler seg regelsmessig mobbet, er det noe riv ruskende galt.

Reinåsutvalget som evaluerte dept. etter tsunamikatastrofen har følgende å si om ledelsen av departementet:

"Utvalget har hatt samtaler med et stort antall medarbeidere i UD. Mange har festet tillit til utvalget og åpnet seg om ulike forhold. Det er fremkommet mange innbyrdes uavhengige utsagn om autoritær og fryktbasert lederstil, streng regelstyring og begrensninger i informasjonsflyten.

Det har kommet utsagn om at frykt for reaksjoner fra ledelsens side dersom UDs regler ble
brutt, hemmet mange medarbeidere under håndteringen av krisen og gjorde dem usikre. Det har også kommet utsagn om at åpne drøftinger og motforestillinger generelt ikke er ønsket i UD.

Utvalget har ikke hatt som mandat å undersøke bakgrunnen for rekken av slike utsagn som peker ut over denne krisen. Utvalget har verken hatt tid eller muligheter for å foreta en
gjennomgang av lederstil og organisasjonsmessige forhold i UD. Men utvalget antar at UD selv vil se behovet for en slik grundig gjennomgang. "

Det som overrasker meg er at det i begge disse tilfellene er det en overvekt av ansatte med høy akademisk utdannelse. Hvordan er det mulig at disse kan finne seg i å bli behandlet på en slik måte i dagens arbeidsliv. Er det redsel for at karierren skal ødelegges av kritiske spørsmål? Er det frykten for å bli stuet bort i et bøttekott uten oppgaver, eller har ledelsen klart å ødelegge all selvtillit? Hvor er kontrollrutinene fra den politiske ledelse?

Kanskje bør Grunnloven endres slik at det blir slutt på det sterke stillingsvernet til embetsmenn. Slik det er i dag, kan en enkelte embetsmenn som åpenlyst ikke er skikket for jobben, kun sies opp ved dom og det er en lang vei å gå som man helst unngår. I mellomtiden kan vedkommende ødelegge både enkeltmedarbeidere og arbeidsmiljø.