Det har vært en stille palassrevolusjon i Høyre under landsmøtet i helgen. Kalkulatorene ble erklært "kalkulatora non grata" og forkastet som partiets ledestjerner. Nå er det verdier og personer som teller.
Leder av Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen stilte spørsmålet på bloggen til liberaleren.no torsdag om "Hva skal vi med partiet Høyre". Det er et betimelig spørsmål siden mange velger har svart at vi vil ikke ha Høyre i det hele tatt. Bare 10% av landets befolkning mener noe annet. Så i den sammenheng blir hans spørsmål relevant.
Jeg er ikke så opphengt i ideologi selv om det kan være interessant nok for studiets skyld. Jeg er mer praktiker som prøver å finne gode praktiske løsninger uavhengig av hvilken ideologi som løsningen faller inn under.
Frafallen høyrevelger er statusen politisk i dag. Å stemme på Høyre har for meg vært et utslag av minste felles multiplum. Dette fordi jeg er en vanskelig velger å tilfredstille. Samtidig har det aldri vært i mine tanker å la være å stemme. Det høres kanskje litt søkt ut, men tanken på alle diktatur der innbyggere IKKE har mulighet til å stemme, gjør at jeg alltid kommer til å bruke min rett og plikt til å bruke min stemmerett.
Som sagt jeg er en en frafallen høyrevelger. Hvorfor? Ikke så enkelt å svare på, men jeg skal gjøre et forsøk fordi jeg tror at mine betenkeligheter ikke er så langt fra andres.
Jeg var ikke noen opplagt høyrevelger. Med en bakgrunn fra vestlandsk arbeiderklasse ville kanskje partier litt lenger til venstre vært naturligere. Men i Høyre fant jeg den mixen av personlig frihet koblet opp mot felleskapssløsninger som jeg manglet på sosialistisk side. Jeg har tjent mine egne penger fra 17-års alder og har hele tiden tatt ansvar for meg selv o mgine.
I dag passer jeg mer til oppskriften på en solid høyrevelger. Jeg er bedriftsleder og har vært med på å etablere og bygge opp en bedrift fra scratch til i dag å ha 12 personer ansatt og driver rimelig bra. Dette er også gjort uten behov for støtte fra annet hold enn privat initiativ og kapital. Jeg bor bra i Bærum uten å bære preg av det i for stor grad, med bærumske statussymboler. Bilen er 10 år og huset helt ordinært. Økonomien ligger i firmaet og vi har ikke tatt ut utbytte selv om det ikke er det smarteste trekket. Men nok om meg.
Men ved valget i 2005 sa jeg takk til Høyre fordi jeg savnet visjonene og verdiene. Økonomi alene er ikke nok for å tilfredstille det hele mennesket. Jan Tore Sanners papegøyeaktige: "lavere skatt, lavere skatt", var blant annet det som fikk meg til å forlate det partiet som jeg har stemt på i alle år. I alle debatter der han og finansminister Per Kristian Foss deltok var det kun fokus på èn ting: skattelette. Jeg hørte ikke noe om visjonene til Høyre og ingen ting om hva som var Høyres verdigrunnlag. Til slutt ble det for mye, jeg fant et annet parti selv om det multiplummet ble enda mindre. (Nei, det partiet var ikke FrP. )
Ja vel, men vil jeg ikke ha lavere skatt da? Jo, men jeg synes ikke mitt eget skattenivå har vært så ille. Jeg vil også bidra til felleskapsløsninger. Vi trenger en velferdsstat, men ikke slik som den er i dag.
Man skal ikke dvele for mye med fortiden, verden av i dag er annerledes enn for 20 år siden og krever kanskje andre løsninger. Allikevel kan jeg ikke fri meg fra å tenke på hva Høyre bidro med for på 80-tallet. De fjernet kringkastingsmonopolet, de fjernet lukketidsloven, de fjernet telemonopolet, bare for å nevne noe. I mine øyne hadde man en god blanding av verdikonservativisme og sosialliberalisme. Politikere som Kåre Willoch, Erling Norvik og Jo Benkow var sammen en god miks av det Høyre jeg savner i dag.
Ikke det at deres resept den gang nødvendigvis hadde virket like godt i dag, men persongalleriet hadde en appell til et bredere lag av folket enn Høyres tillitsmenn i dag.
Da Erna innledet på Høyres landsmøte fredag, måtte jeg smile litt i skjegget. Jeg mintes en artikkel i Dagsavisen fra 4. mai 2005, der en rekke av partiets veteraner advarte mot "kalkulatorhøyre" og kritiserte Erna Solberg for å ha glemt partiets verdikonsverative forankring. Da ble de mer eller mindre avfeid som noen gamle tullinger som ikke hadde skjønt noen ting. "Sprøyt" sa Erna den gang. Men på fredag kastet hun kalkulatorene så hardt at det singlet i glass.
Hva må til for at jeg skal vende tilbake. Først må de vise at den kursendring de legger opp til er troverdig. Å si en ting er lett, å gjøre det er noe annet. Jeg har dessverre ikke så stor tiltro til at dagens ledelse er den rette.
Erna Solberg strever fortsatt med å finne sin rolle. Det er ikke så lett å komme fra regjering til opposisjon. Det er lett å bli minnet om gamle synder. Jeg tror at samarbeidsinvitten til FrP på dette tidspunktet er dessverre et politisk selvmord. Å starte samarbeidsprosjekt om en eventuell regjering 3 år før et valg er alt for lang tid. I tillegg er det så stor avstand både i størrelse og politisk oppslutning at Høyre kommer til å vandre i dødens spor. Høyre må nå fronte sine egne saker med all mulig tyngde og være mindre opptatt av FrP.
De bør gå løs på velferdsstaten. Ikke for å fjerne den, men ved å påpeke hva vi bør forbedre. Det er så merkelig at selv om vi bevilger nesten 700 milliarder kroner til staten, så er det alltid de siste milliardene som skal ordne alle problemer. Det er på tide vi ser på hva vi får for pengene og ikke minst ta en diskusjon om hva som skal være statens primæroppgaver og hva den ikke skal drive med.
I ledelsen i dag er Jan Tore Sanner det aller svakeste kortet etter mitt syn. Jeg har store problemer med å ta den mannen alvorlig. For meg toppet det seg i januar med et idiotutspill og selvmål av verste klasse. Han presterte å la sin harme gå ut over statsråd Navarsete fordi hun som den 3. samferdselsminister ble invitert på helikopertur for å se på E-18køen og takket nei. Dette medførte til og med et spørsmål til statsråden i Stortinget.
Jan Tore Sanner hadde glemt at både Odd Einar Dørum og Toril Skogsholm hadde vært på helikoptertur uten at det kom en krone til E-18. Og da satt Høyre i regjering. Denne type politikeridioti gjør ihvert fall meg forbannet. Den samme Sanner lovte i 2001 at bare Høyre kom i regjering så skulle E-18 få de pengene man trengte. Det var det noen i Bærum som husket.
Jeg tror Per Kristian Foss ville vært en bedre leder enn Erna. Han er slugger nok til å få gjennom Høyres budskap i dagens høytropende media og vi kunne fått noen paralleller til 80-tallets Gro-Kåre med Siv-Per Kristian-debatter. Jeg ville også tatt med meg Torbjørn Røe Isaksen. Selv om jeg er uenig i hans FrP-tilnærming så ville han vært en god fornyelse av lederteamet. Kristin Clemet ville også vært en god nestleder.
Børge Brende skjøt seg selv skikkelig i foten under fjorårets Union-debatt, men kan han være vanskelig å komme utenom.
En personlig favoritt er Oslos byråd, Erling Lae. Han oppfatter jeg som en pragmatisk, fornuftig person som har bred appell. Men en bedre geografisk spredning må nok til for å unngå et Oslo-sentrert Høyre.
Dersom Høyre kommer tilbake til sin formålsparagraf: "Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid" (Du kan puste nå, snart skal Høyre lære å sette punktum) så vil jeg komme tilbake til Høyre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar