fredag, november 10, 2006

Nordstafett - Klovnens exit

Tårene rant. Dette var den verste dagen i livet hans. Han hadde opplevd mye smerter, han hadde mistet noen av sine kjære, men større sorg enn han følte nå, hadde han aldri opplevd før.

Han hadde brutt sirkusansattes viktigste leveregel. Du skulker aldri en forestilling. Aldri. Men han følte at han ikke hadde noe valg. Ikke etter gårsdagens forestilling. For første gang i hans 25-årige karriere hadde ikke sirkuspublikumet ledd av ham, men latterliggjort ham. Kledt ham naken, bak de tykke lagene med sminke.

Det kunne han ikke leve med, så etter forestillingen hadde han gått rett i sirkusvognen sin, pakket det mest nødvendige og satt seg i bilen. Uten å si farvel til noen, uten å si fra til sirkusledelsen. Han hadde kjørt uten mål og mening, mens tårene hadde trillet uavbrutt. Etter 4-5 timer i bilen var han kommet et godt stykke inn i Sverige før han innså at han måtte stoppe og sove.

Et enkelt motell ble første stopp. Men søvnen ville ikke komme. Tankene vandret fritt; han fant ikke noe feste for dem. Hvordan hadde han kunne være så stupid? Hvordan kunne noe som bare hadde tatt 1/20 sek bringe en glitrende klovnekarriere til en så tragisk ende? Tanken på det som hadde skjedd gjorde at det svartnet for ham. For en utenforstående var det umulig å skjønne hans enorme sjelelige smerte.

Klovnen Conrad var ikke en hvilken som helst klovn. For det første var han 5. generasjons sirkusklovn som bar navnet Conrad. I hans hjemland, Romania, var dyktige klovner høyt ansett, men han hadde selv reist med de største og beste sirkusene i Europa.

Han var udiskutabelt den beste klovnen. To ganger hadde han vunnet Prix Circus i Monaco med sin opptreden. Publikum og spesielt barna, elsket ham. Han kunne sannsynligvis fylt teltet alene. Hans eksepsjonelle timing og kontakt med publikum var forskjellen på middelmådighet og toppen i klovneri. Conrad hadde den gudegitte evnen til timing. Men han skulle aldri mer få vist den til noen.

Det hele hadde jo vært ment som en spøk. En test av den nye mobiltelefonen. For å prøve kamerakvaliteten. I fullt klovnekostyme. De var definitivt ikke ment for andres øyne. De viste deler av hans kropp som han var relativt fornøyd med. Hans struttende manndom. Men han hadde glemt å slette dem.

Lørdag etter siste forestilling hadde han blitt med noen av kollegene på by`n. Det ble en relativt fuktig aften og noe av hukommelsen var oppløst i alkohol. Da han våknet søndag formiddag, oppdaget han mobiltelefonen var borte. Den store krisen.

Han ringte sitt eget nummer. Det tok tid før noen svarte. ”Hei, du har tydeligvis funnet mobiltelefonen min, og jeg vil gjerne ha den tilbake” En rå latter og ”Ja, det vil du nok”, var det eneste han hørte før latterbrølene tok over. Han kunne høre dem lenge etter at samtalen ble brutt. De ringte i ørene hans. Lenge.

Senere på dagen ringte en venn. Han hadde lest en blogg og sett noen bilder som ikke burde vært der. ”Conrad,”, sa han. ”Du har et problem. Om dette blir kjent, er det ikke bra for deg og sirkuset, selv om du ikke har noe å skamme deg over, for å si det sånn”. ”Husk at barna kan se dette. De som elsker deg.”

Problemet til Conrad var at det var ikke en hvilken som helst blogg som hadde lagt ut bildene. Det var bloggen ”Pampas”, en av landets mest leste. Derfor gikk det bare et par timer til en journalist i VG ringte. Han hadde fått en mail med bildene og ville ha et intervju. Conrad nektet, men journalisten sa at de uansett ville bli publisert, men med en liten sladd. Det svartnet for Conrad. Dette var bare for jævlig. Hans private bilder. Nå kunne de havne i VG. Han ba på sine knær, men journalisten mente at den nye vær-varsom-plakaten gav dem dekning for å gjøre det.

Neste dag orket han ikke gå ut før forestillingen. Han orket ikke å lese aviser, han tok ikke telefonene som ringte. Siden det var fasttelefonen, så unngikk han de dumme beskjedene.

Han sminket seg ferdig og gjorde seg klar til entrèen. Han ville gjennomføre dette, selv om alle ba ham la være. Han måtte bare. Det ble hans livs verste mareritt.

Da han kom inn satt mange i teltet og holdt opp dagens VG, med bildene av Conrad. Noen holdt også opp mobiltelefonen. Fornedrelsen var total. Han gjennomførte nummeret. Folk lo. Men ikke av nummeret hans. Det var det bare barna som gjorde. Ydmykelsen var total.

Derfor satt klovnen Conrad på et slitent motellrom og forbannet de 1/20 sekundene som forandret livet hans. Han kunne aldri vende tilbake til manesjen. Han kunne aldri få den fantastiske kontakten med barna. Dette kunne han ikke klovne bort. På grunn av et bilde og en blogg. Og en avis.

All likhet mellom levende, virkelige personer er helt tilfeldig og ikke tilsiktet fra denne bloggers side :-)

Min utfordring til neste etappeskribent er å fortelle om den viktigste personen i hennes liv og hvorfor han eller hun er nettopp det.

3 kommentarer:

Kjetil sa...

Snedig klovnevri!

Tiqui sa...

Hoho! Denne var artig! ;) Da får jeg begynne å fundere på hvem som er den viktigste personen i mitt liv...

Vox populi sa...

Tiqui: Lykke til! Du gjennomfører nok en glimrende etappe.