lørdag, februar 24, 2007

Det snør, det snør, tiddelibom - og fast vi står - tiddelibom

Det er noe galt med Vegvesenet. Fryktelig galt. Tunneler raser og på Sørlandet står trafikken bom stille i et døgn fordi det snør. I vinterlandet Norge. Det er nesten som man ikke tror det man ser.

Alt oppstyret rundt den antatte inkompetansen hos Vegvesenet, fikk meg til å tenke på en onkel av meg. Onkel Abel. Onkel var vegvokter. Smak litt på det ordet: Vegvokter. Det sier nesten alt. Og det var han til fingerspissene; vegvokter.

En tittel som de færreste under 50 år har hørt om, vil jeg tro. Jeg antar funksjonen forsvant sånn cirka da asfalten kom. Fra min barndom på 60-tallet husker jeg onkel Abel med den store gule vogna si. Som han fylte med sand.

Onkel gikk sin tildelte vegstrekning og fylte slaghullene i grusdekket. Samvittighetsfullt, dag ut og dag inn. I regn og sol. Mest regn, fordi vegstrekningen hans var lå på Vestlandet. Ikke så langt fra Høljebyen, byen der Hjorthen nå residerer og som er min fødeby.

Denne veistrekningen var onkels og han pleide den som om den var hans egen. Holdt øye med stikkrenner for å unngå oversvømmelse og satte opp brøytestikker om høsten. I likhet med de andre vegvokterene landet rundt. Man satte sin ære inn på å holde sin veistubb i topp stand.

Man bodde og virket i det samme nærområdet og man ville ikke høre noe negativt om den veistubben man ”eide”. Da asfaltdekket kom, ble onkel Abel en vanlig vegarbeider som bygde nye veier, det var ikke lenger bruk for den gammeldagse vegvokteren.

Men hva har dette nostalgiske våset om ”alt var mye bedre under krigen” å gjøre med dagens Vegvesen tenker du nok?

Jo, det handler om ansvar og yrkesstolthet, fremfor kroner og ører. Det kan se ut som om dagens organisering av Vegvesenet fokuserer for mye på budsjettbalanse kontra trafikantenes sikkerhet.

Først skilte man ut entreprenørdelen i selskapet med det merkelige navnet: MESTA, så i 2003 så privatiserte man brøyte og vedlikeholdsdelen. Det ble satt ut på anbud fordi man skulle få mer for pengene. Trodde man.

Nå er jeg ikke motstander av privatisering og anbudsutsettelse. Tvert i mot. Men det betinger at det er to likeverdige parter som signerer kontrakten. Og ting tyder på at Vegvesenet kanskje ikke har vært like profesjonelle som de som overtok jobben. I dagens Aftenposten utfører samferdselsminister Navarsete pliktøvelsen: Skyld på forrige regjering. Men det blir for dumt.

Det var vel ikke regjeringen som utarbeidet kontrakten? Dersom ikke Statens Vegvesen klarer å formulere en kontrakt som i nødvendig grad detaljerer hvordan brøyting og vedlikehold skal utføres og hvilke sanksjonsmuligheter man har om dette ikke gjøres, da må de hente hjelp til dette. Og mye tyder på at de trenger hjelp.

Kanskje en vegvokter kunne formulerte dette bedre enn økonomene og juristene. Vi må nå få en uavhengig granskning av Statens Vegvesen. For å finne ut om den har nødvendig kompetanse og bemanning for å ivareta den viktige funksjonen de skal ha. Det er alt for mange forhold som tilsier at det ikke er bra nok i dag. Jeg savner vegvokteren.

1 kommentar:

Albert Hall sa...

Dette var et meget betimelig innlegg. Jeg husker veivokteren, han ale kjente, som la sin ære i at veistubben hans skulle være den beste. Han tilkalte hjelp når han trengte, han hørte på brukere av veien. Så ble alt teknisk, stort, og vokteren ble borte. Men med vokteren virker dt om om noe av yrkesstoltheten også ble borte.

Det er vel slik at en mann ikke kan håndtere veien lengre, men kunne vi fått tilbake litt av veivokterens yrkesetikk, hans ansvarsfølelse og stolthet? Der "vesenet" overtar blir den enkeltes moral borte i "vesenets" moral, og det taper alle på.