Tabloidpressens frimureri

Er det tilfeldig at ikke noen av våre største løssalgsaviser har kommentert Se og Hørs metoder. Jeg kan ikke se noen kommentar eller lederartikler (ber om korreksjon om jeg har oversett noe) siden "En helt vanlig dag på jobben" ble lansert.

Sitter man stille og venter på a) at stormen legger seg og man ikke trenger å ta stilling eller b) man venter til stormen øker til en styrke der kommentar blir uunngåelig.

Det som har blitt kjent nå (med forbehold om at det holder vann) er jo ikke noe nyheter. Jeg formoder at det f. eks. er meget godt kjent i VGs redaksjon. Camilla Bjørn, ”berømt” fra VGs egen reality-serie, er jo blitt lært opp av Håvard Melnæs. Hun stod frem i Ukeslutt på NRK, lørdag som sannhetsvitne. ”Håvard har ikke fortalt de verste historiene” (fritt etter hukommelsen).

Nei, vel, men hvorfor har ikke Camilla Bjørn og VG avslørt Se og Hør tidligere. De sitter jo med førstehånds kunnskap. Var det fordi man var redd for avsløringens eventuelle boomerangeffekt?

Er det ikke comme il faut å drite i eget reir. Finnes det frimurerske ritualer blant tabloid/kjendispressen som ikke må avdekkes? Er det fordi man har for mange svin på skogen selv? Vil man helst at saken forbigås i stillhet fordi alle parter (i pressen selvsagt) er tjent med det.

Se og Hør og tabloidene er jo ”tyver” på samme marked. Er man redd for at en eventuell (i mine øyne lite trolig) leserstorm mot Se og Hør vil dra ned deres egne opplag. Som allerede nå faller sterkt?

Jeg ser at det har vært reportasjer om saken i begge tabloider. VG bringer lørdag historien om Skavlans medarbeider Leif-Åge Reme som ble forsøkt vervet av Se og Hør. I tillegg har de resirkulert historien om Carl Ivars "hjemme hos"-reportasje.

Dagbladet har forsiden ”Slik ble familien ødelagt” (Mette-Marit - Sven O) og et 5 siders intervju i Magasinet med Melnæs. Det finnes ingen ingen avstandstagen til Se og Hørs metoder, de benytter bare en gylden mulighet til å utnytte bokutgivelsen til egen markedsføring.

Jeg savner deres meninger om det som har skjedd. Om de tar avstand fra slik metodebruk? Om de ser det problematiske i at aviser/magasiner opptrer som helere. De mottar informasjon som lovstridig er tatt fra en part og gitt til en annen. Den andre parten bruker så denne informasjonen til ett spesifikt formål. Å øke opplaget og tjene mest mulig penger. Det minner stygt om en helerivirksomhet.

En debatt om etikk i pressen er i denne saken fraværende. Når slike debatter reises i andre sammenhenger så er pressen feilfri. I hvert fall i egne øyne. Det eneste tilløpet jeg har sett er Harald Stanghelles anger i Valla-saken, selv om Aftenposten ikke var blant de verste.

Det er mange debatter som kunne utledes av denne saken. I tillegg til en presse-etisk debatt. Hvorfor synker noen så dypt at de utleverer fortrolig informasjon om andre mennesker for noen sølvpenger. Er det vår grådighet som flytter grenser og fjerner normale sperrer? Hva får så mange nordmenn til å ville lese om kjendisers gjøren og laden hver uke? Jo mer juicy, dess bedre.

Men jeg savner som sagt spesielt tabloidpressens mening om de presse-etiske sidene. Om de har noen. Eller våger å ha noen.